Det er egentlig helt sykt at vi bruker oljepenger på å investere i kull. Vi må feie for egen dør – ved å trekke det norske oljefondet ut av kull, snarest.
Boxberg kraftverk i Tyskland er drevet med brunkull, eller lignitt. Brunkullet er blitt hentet ut av den dype gropen foran i bildet.
– Kan ny norsk vindkraft erstatte polsk kull?
Dette spørsmålet fra en journalist, i forbindelse med COP 24-samlingen i Katowice, fikk meg til å se nærmere på energien og økonomien i kull i Europa (og verden for øvrig). Selvsagt er det ikke slik at vindkraften som bygges ut i Norge gjør at kullkraft stenges ned i Polen. For journalister forenkler verden, og setter ekstremer mot hverandre, sånn at det kan fremstå som om energipolitikk handler om åpenbare valg mellom «svart» og «grønn». Men når vi går i dybden på det som beveger energimarkedene, er det ikke så enkelt.
Balansekunst på hett kull
I Europa, og verden for øvrig, skal det legges planer for å både sørge for at det er strøm (og varme/kulde) tilgjengelig når det trengs – forsyningssikkerhet altså, det skal tas hensyn til lokal industri og arbeidsplasser, og man skal legge om til mer klimavennlig energiproduksjon samtidig som man beholder eller øker selvstendighet som land og region. Europa vil for eksempel jobbe hardt for å bli mer uavhengig av land som Russland og Norge – for de importerer over halvparten av sin energi i dag.
Med slike perspektiv er det ekstra interessant å se på nettopp kullindustrien. Det er mange drivere som gjør at kull blir stadig mindre lønnsomt. Drivstoffpriser, bant annet, gjør at transport av kull fra gruver til kraftverk har blitt så dyrt at driften av kullkraftverk mange steder ikke lønner seg. Men likevel investeres det i kull. Hvorfor?
Hva skjer på kullområdet rundt om i verden? Det er et formidabelt antall anlegg med kullfyring rundt omkring i verden og den installerte effekten er på ca 3000 GW. Det er ti ganger mer enn installert solkraft (300 GW (2017), men vil passere 400 GW i 2018. Det er til sammenligning hundre ganger mer installert kapasitet enn hva vi har i norsk vannkraft (ca 30 GW). Skjer det så noen utvikling? Legges det ned kullanlegg? Eller bygges det opp? Det finnes en god global oversikt over dette (Carbon Brief)
Her må vi holde tunga rett i munnen når vi leser grafene. Tallenes tale viser at det fortsatt bygges ut kullkraft, men i stadig mindre grad.
Spådommene sier rød bunnlinje, men pengene styrer likevel i retning svart kull
Figur: Carbon Brief
Men ser vi på hvor mye effekt (GW) som bygges ut er, netto økning (svart strek i figuren) avtagende. Det er altså en trend som er positiv på lengre sikt.
Det er fortsatt Kina som bygger mest ny kapasitet innen kull, selv om de også nærmest halverer sin installasjon fra 2011 til 2017. Samtidig vrir de produksjonen fra brunkull til svartkull, i et forsøk på å redusere luftforurensing. Det er en balansekunst å sørge for strøm, balansere økonomi, ikke bli for avhengig av handelspartnere, og håndtere nødvendig utvikling i klimavennlig retning. Asia har halvparten av jordens befolkning og tre fjerdedeler av globalt kullforbruk. Både Kina og Japan forsøker å redusere sitt innenlandske kullforbruk og erstatte dette med importert flytende naturgass (LNG) og fornybar energi som begge bidrar til reduksjon av klimagassutslipp.
Det ble altså bygget ut 34 GW kullkraft i 2017, mens det i 2018 vil bli installert mer enn tre ganger så mye effekt i solceller (PV). Ser man på antall kullanlegg ble det netto utbygd 173 anlegg i 2011. I 2017 var antallet redusert til 6 anlegg. Fortsetter denne trenden vil det altså bli flere kullkraftanlegg som legges ned enn hva det bygges av nye fremover. Liten seier for klima der altså.
En av grunnene til at kull tross alt ikke øker så mye, er at sol og vind er blitt billig. Så billig at det utkonkurrerer kull på pris. Men kull har en fordel. Kull er den solide leverandøren som ikke varierer med vær, sesong og time på døgnet – slik sol og vind gjør. Kull er forsyningssikkerhet. Politisk stabilitet – til en viss grad. Men også dette er i endring. For kull er bad business.
Kull er ikke lønnsomt, men får likevel store investeringer – hvorfor?
En rapport fra Carbon Tracker viser at 42 prosent av verdens samlede kullkapasitet allerede er ulønnsom på grunn av høye drivstoffkostnader. Innen 2040 vil 72 prosent være ulønnsomt, på grunn av at eksisterende CO₂-prisreguleringer og luftforurensningsforskrifter øker kostnadene mens prisen på vind og solenergi på land fortsetter å falle – og mest sannsynlig vil enhver fremtidig regulering gjøre kullkraft enda mer ulønnsomt.
Det koster altså mer å kjøre kullkraftverk enn å bygge nye fornybare anlegg. Innen 2030 vil det bli billigere å bygge nye fornybare energikilder enn å fortsette å drive 96 prosent av dagens eksisterende og planlagte kullverk. Kina kunne spare 389 milliarder dollar ved å stenge anlegg i tråd med Paris Climate Agreement, i stedet for å drive virksomheten etter sine vedlagte planer; EU vil kunne spare 89 milliarder dollar; USA vil kunne spare 78 milliarder dollar; og Russland kunne spare 20 milliarder dollar Så hva er det som skjer? Hvorfor investeres det ikke enda mer fra internasjonale banker og finansielle institusjoner innen fornybar energi? Kullindustri-investeringer er jo dømt til å ende som «stranded assets»!:
Ser man på økonomien i slike investeringer, så er det uforståelig at investering i nye kullfyrte anlegg kan fortsette, dette er en katastrofe for miljøet, for kloden og økonomien, så hvorfor?
42 prosent av verdens samlede kullkapasitet er allerede ulønnsom. Innen 2040 vil 72 prosent være ulønnsomt. Hvorfor investeres det fortsatt i kull? (Figur: Carbon Tracker)
Kan Norge bryte pengestrømmen?
Energibransjen drives ikke av gode hensikter og grønne drømmer – det er bunnlinja og investorene som avgjør. Så hva er det som styrer investorene? Hva vet de som vi ikke vet? Eller er det kanskje mangel på kunnskap og objektiv informasjon? Et resultat av politisk håndverk og handlekraft?
Det jeg synes er betenkelig er at kullindustrien eksporterer sine løsninger til andre Asiatiske land som Pakistan, India, Vietnam, Indonesia etc samt en del Afrikanske land. Det er faktisk tilgang på finansiering som holder nye investeringer innen kull i live! (Ref Terje Osmundsen i Scatec Solar når det gjelder Afrika). Men noen går i motsatt og retning – som er bra for både bunnlinja og klima.
Flere av de internasjonale bankene og finansinstitusjonene kutter faktisk finansiering av nye kullfyrte anlegg og Storebrand følger på (applaus). Hør bare her:
«Vi oppfordrer sterkt andre investorer og pensjonsfond til å trekke seg ut av den utdøende og svært forurensende kullindustrien. Vi vil jobbe utrettelig sammen med investorer og selskaper i Europa for å få til denne utfasingsstrategien fra kull.»Pressemelding, Storebrand
Men hva med den store sparegrisen? Den største av dem alle? Det norske oljefondet? Den grisen velter seg enda i gjørma – og har ikke tatt innover seg at de store energikonsernene rigger seg slik at det er uproblematisk å komme under grensa i kullmandatet. Å trekke oljefondet enda lenger ut av kull er det viktigste globale klimatiltaket vi nå kan gjøre fra Norge.
Det er forresten utrolig at dette ikke har vært gjennomført tidligere. Det er både et meget sterkt klimaargument for å gjøre dette, og samtidig er slike investeringer en stor klimarisiko-investering fordi Sol og vind er nå betydelig billigere enn kullkraft i de fleste markeder og dette vil bli enda billigere inn mot 2030. Å endre investeringsstrategien helt bort fra kullkraft og over mot fornybare systemer, er helt avgjørende for å akselerere transisjonen fra fossil energi til fornybar energi og på denne måten bidra sterkt til nullutslipps-samfunnet!
Det er en skam at Norge med sine oljeinntekter (som er basert påbest miljøvennlig produksjon) investerer dette overskuddet i en energikilde som er mer forurensende, det er jo helt uhørt! Disse investeringene må jo gå til mer miljøvennlige energikilder og produkter! Dette skal jo være Norges bidrag globalt! Ikke bidra til MER forurensning!
Vår oljeformue blir skitnere av investeringsprofilen
Tenk på det: Vår formue er kanskje skapt av en fossil kilde, men så lenge oljefondet tillates å investere i kull investerer vi våre felles sparepenger i å gjøre verden enda mer forurenset. Det er nesten så man skulle krevd folkeavstemming. På toppen av det hele er det en svært risikabel økonomisk investering.
Skulle man trekke det i en konspiratorisk retning kunne man spekulere i om vi med et oljefond som investerer i RWE (kullversting i Tyskland) – som leverer kraft som balanserer sol og vind – holder tilbake investeringer i norsk fornybar balansekraft til Europa – som kunne balansert sol og vind i stedet for at kull gjør det, og satser på at det er den skitne investeringen som skal «vinne» og gi oss en fetere sparegris.
Hard EXIT fra kull
Jeg begynte med sammenligningen kullkraft i Polen mot vindkraft i Norge. Polen har 90000 ansatte i denne sektoren, og store utfordringer med utfasing. Gruveindustrien i Polen er rammet av svært lave priser på det internasjonale kullmarkedet, så lavt at enkelte selskaper er nær konkurs. I Polen er den pågående prosessen med å bringe sektoren tilbake til lønnsomhet rettet mot investeringer i modernisering, justering av produksjonsvolumer for å matche markedets etterspørsel, redusere kostnadene og øke produktiviteten. I 2016 gjorde EU-kommisjonen beslutninger om å tillate statsstøtte for nedleggelse av kullfyrte anlegg i 2018 med tilhørende subsidier og prosessen for å fortsette dialogen mellom investorer og samfunnet er blitt intensivert.
Arbeidsplasser i energi i Tyskland – det er ikke mange igjen i kull, men det gjør ikke utfasingen lettere. (Figur: Einfacher dienst)
Den tyske kullsektoren derimot sysselsetter bare omtrent 20.000 mennesker, sammenlignet med 330.000 ansatte i fornybar energi. I August 2018 tok landet et første forsiktige skritt mot en kullfri fremtid. Ved utgangen av juni begynte den såkalte Kullkommisjonen sitt arbeid. Kommisjonen samler eksperter fra det sivile samfunn, politikk, akademia og realøkonomien med sikte på å fase ut kull. Med opprøret i Frankrike som bakteppe vet vi at små justeringer kan være dråpen som får et beger til å flyte over. Energipolitikk handler om folks hverdag. Men også om vi skal ha en klode å leve våre liv på.
FNs panel for klimaendringer sier at minst 59 prosent av kullkraft over hele verden må bli pensjonert innen 2030 for å begrense global oppvarming til 1,5 ° C. Mange land har satt datoer for nedstengning av kullfyrte anlegg.
Oljefondet kan snu energimarkedene på én dag
Vi kan følge utfasingen av kull i Tyskland her dag for dag. Vi trenger en lignende side for å følge utfasing av kull i det norske oljefondet også. For det er ikke nødvendigvis norsk energi fra vind eller vann som er løsningen, alene. Norske penger betyr en del også - og når verdens største sparegris fortsatt setter sin lit og sine penger i kull, ja da er det vel trygt for andre å følge etter? Den dagen oljefondet gjør hard exit og flytter de 77 milliarder kronene som er investert i kull, vil det sende bølger gjennom energimarkedene. Selvsagt vil det fortsatt ta tid før energibehov dekkes av klimavennlige kilder, men endringene vil skje mye raskere.
Det ville vært en fin julegave til verden hvis stortinget kunne sagt at de ønsket å omdefinere investeringsmandatet til oljefondet slik at det ble helt kullfritt.
