Statoil har undertegnet en eventyrlig gassavtale med Storbritannia på over 100 milliarder kroner. Ifølge Aftenposten truet selskapet med å kutte dette gassalget dersom britene fortsetter satsingen på fornybar energi i stedet for gass. Som nordmenn kan vi alltids gjøre som strutsen, gjemme hodet vårt i sanden og håpe at en slik udannet oppførsel forsvinner av seg selv. For Statoil er det enklere, de kan gjemme det flere og flere opplever som problematiske holdninger bak generelle honnørvendinger som at ”Statoil skal bidra til å løse verdens energiutfordringer på en bærekraftig måte”. Og staten gjemmer seg bak argumentet om at de ikke kan intervenere i et børsnotert selskaps forretningspraksis.

Strutsen følger sine genetiske koder, uansett om de eventuelt måtte være dysfunksjonelle. Statoil trenger bare å operere innenfor et internasjonalt lovverk hvor det virker som om korporasjoner har større spillerom enn noen gang; mens staten, derimot, kan (fortsatt) prioritere, innskjerpe lover og initiere nye internasjonale spilleregler.

Statoil: ingen versting -- ennå

”Statoil skal være et selskap som vokser internasjonalt”, sier selskapets informasjonsdirektør Jannik Lindbæk jr. Et internasjonalt selskap kan knapt si noe annet om det skal overleve på sikt. Derfor bruker Statoil nå 26 milliarder norske kroner på å kjøpe oljeskiferselskapet Brigham Exploration Company. Utvinningspraksis med store mengder vann og oppsprekking av berg kan medføre å bryte noen regler. Da kan ikke Statoil gjemme hodet i sanden. Historisk har Statoil heller ikke det plettfrie rykte vi liker å tro at det har. De har nettopp vært gjennom en lengre rettsprosess i Canada i forbindelse med utvinning av oljesand i villmarka. Selv om de brøt miljølover, slapp de unna med en symbolsk straff. Men i 2004 måtte Statoil godta millionbøter, både fra Økokrim og det amerikanske kredittilsynet, pga en korrupsjonssak i Iran. Flere fremtredende personer i selskapet fratrådte sine stillinger. I 2005 ble Statoil ilagt en bot på 50 millioner SEK i Sverige for ulovlig prissamarbeid. Selskapet har også vedtatt millionbøter for ulike graverende hendelser på norske plattformer, slik som på Snorre A.

Det er mange verstinger der ute og BP, Shell og andre selskaps forretningspraksis er under lupen. Men et mer internasjonalt og ekspansivt orientert Statoil vil risikere å bli del av den samme forretningskulturen. Det vi har sett av bøter frem til nå, kan være bare en begynnelse.

Men hovedproblemet AS Norge må forholde seg til går langt utover god forretningsskikk: Klarer vi å løse klimaproblemet hvis vi samtidig forlenger oljealderen og Statoils konkurransefortrinn som et olje- og gass-selskap? Flere av oss drar snart til Durban for å bidra videre mot en internasjonal klimaavtale. Men det blir ingen avtale i Durban. I mellomtiden smelter fortsatt isen på polene, havene forsures og minsker på sikt evnen til å produsere skalldyr og til å absorbere like store mengder CO₂ som før. Vi mister verdifull tid. Årets sommer var elendig for våre egne bønder, med dårlige avlinger. Ustabilt vær blir også normen for oss.