Statoil har undertegnet en eventyrlig gassavtale med Storbritannia på over 100 milliarder kroner. Ifølge Aftenposten truet selskapet med å kutte dette gassalget dersom britene fortsetter satsingen på fornybar energi i stedet for gass. Som nordmenn kan vi alltids gjøre som strutsen, gjemme hodet vårt i sanden og håpe at en slik udannet oppførsel forsvinner av seg selv. For Statoil er det enklere, de kan gjemme det flere og flere opplever som problematiske holdninger bak generelle honnørvendinger som at ”Statoil skal bidra til å løse verdens energiutfordringer på en bærekraftig måte”. Og staten gjemmer seg bak argumentet om at de ikke kan intervenere i et børsnotert selskaps forretningspraksis.

Strutsen følger sine genetiske koder, uansett om de eventuelt måtte være dysfunksjonelle. Statoil trenger bare å operere innenfor et internasjonalt lovverk hvor det virker som om korporasjoner har større spillerom enn noen gang; mens staten, derimot, kan (fortsatt) prioritere, innskjerpe lover og initiere nye internasjonale spilleregler.

Statoil: ingen versting — ennå

”Statoil skal være et selskap som vokser internasjonalt”, sier selskapets informasjonsdirektør Jannik Lindbæk jr. Et internasjonalt selskap kan knapt si noe annet om det skal overleve på sikt. Derfor bruker Statoil nå 26 milliarder norske kroner på å kjøpe oljeskiferselskapet Brigham Exploration Company. Utvinningspraksis med store mengder vann og oppsprekking av berg kan medføre å bryte noen regler. Da kan ikke Statoil gjemme hodet i sanden. Historisk har Statoil heller ikke det plettfrie rykte vi liker å tro at det har. De har nettopp vært gjennom en lengre rettsprosess i Canada i forbindelse med utvinning av oljesand i villmarka. Selv om de brøt miljølover, slapp de unna med en symbolsk straff. Men i 2004 måtte Statoil godta millionbøter, både fra Økokrim og det amerikanske kredittilsynet, pga en korrupsjonssak i Iran. Flere fremtredende personer i selskapet fratrådte sine stillinger. I 2005 ble Statoil ilagt en bot på 50 millioner SEK i Sverige for ulovlig prissamarbeid. Selskapet har også vedtatt millionbøter for ulike graverende hendelser på norske plattformer, slik som på Snorre A.

Det er mange verstinger der ute og BP, Shell og andre selskaps forretningspraksis er under lupen. Men et mer internasjonalt og ekspansivt orientert Statoil vil risikere å bli del av den samme forretningskulturen. Det vi har sett av bøter frem til nå, kan være bare en begynnelse.

Men hovedproblemet AS Norge må forholde seg til går langt utover god forretningsskikk: Klarer vi å løse klimaproblemet hvis vi samtidig forlenger oljealderen og Statoils konkurransefortrinn som et olje- og gass-selskap? Flere av oss drar snart til Durban for å bidra videre mot en internasjonal klimaavtale. Men det blir ingen avtale i Durban. I mellomtiden smelter fortsatt isen på polene, havene forsures og minsker på sikt evnen til å produsere skalldyr og til å absorbere like store mengder CO₂ som før. Vi mister verdifull tid. Årets sommer var elendig for våre egne bønder, med dårlige avlinger. Ustabilt vær blir også normen for oss.

Klimaflyktningene kommer?

Men det er bare småtterier i forhold til andre steder. I oktober la klimaforsker Rasmus Benestad ved Meteorologisk institutt frem resultater som viser at 400 millioner mennesker i Midtøsten og Nord-Afrika innen 2100 potensielt må flykte på grunn av langvarige hetebølger. Noen forskere har antydet at den sør-asiatiske monsunen vil endres. I så fall vil flomkatastrofen vi nå ser herje Thailand bare være en forsmak. Kloden vil koke, ifølge Det Internasjonale Energibyråets ferske rapport, publisert 9. november. Fortsetter vi som i dag, øker temperaturen på jorden seks grader, hevder rapporten. 18. november lanserte FNs klimapanel en ny delrapport, med en oppdatert oversikt over faren for mer ekstremvær fremover.

Det er lett å lage et ”worst case scenario”. Men hvordan skal vi som vanlige borgere forholde oss til muligheten for at det kan skje? Bør vi ikke forvente at de som for all del ikke må ha hodet i sanden, holder blikket klart og ser seriøst på hvilke scenarier vitenskapen faktisk forespeiler oss? Strutsen, økosystemene og dyreriket kan det ikke; Statoil, som profittmaksimerende organisme innenfor konkurranseøkonomiens logikk kan det knapt; men vi, staten, nasjonen?

Det er ikke vanskelig å forstå rasjonalet bak at regjeringen ikke redder 700 arbeidsplasser i fornybarindustrien når REC legger ned. Realpolitisk er det også å fatte at 400 kull-arbeidsplasser på Svalbard subsidieres over statsbudsjettet. Det er snakk om Svaldbardtraktaten og kontrollen med fiskeriressurser. Og oljeressurser. Da Stoltenberg nylig besøkte Obama sier rapportene at de to lederne snakket om nedsmeltingen av Arktis, men med vekten på nye forretningsmuligheter, ikke minst for utvinning av olje og gass.

Realpolitikk — farlig for det globale fotavtrykket

I et utvidet bærekraftsperspektiv er dette en likning som ikke går opp. Realpolitikk fører ikke til et norsk økologisk fotavtrykk innenfor det vi kan forsvare i et generasjonsperspektiv. Og det er generasjonsperspektivet staten må legge til grunn.

Oljesektoren er Norges største næring. I et økonomisk perspektiv er det ikke vanskelig å forklare verken rekordinvesteringene på norsk sokkel, eller Statoils oppkjøp ute. Men i et større perspektiv er det problematisk at investeringene i fornybar energi er så små i sammenlikning. Ingen enkeltstående rapport forteller hele sannheten, men det er interessant at WWFs ferske studie, «The Energy Report», hevder at verden kan dekke sine energibehov 100 prosent med fornybar energi innen 2050, og at dette både er lønnsomt og mulig med dagens tilgjengelige teknologi.

I det minste må vi få en debatt om hvordan deler av oljefondet kan brukes for å investere i utviklingsland for å kompensere for de problemene norsk oljepolitikk påfører de fattige. Kanskje på tide å trekke hodet opp av (olje)sanden for å orientere seg i dette nye landskapet?