I sitt innlegg "Særinteresser i kø for å bruke staten sine pengar" kritiserer professor Klaus Mohn vårt næringsnøytrale forslag om skatteinsentiver for private investorer som ønsker å investere i nyetablerte bedrifter med skaleringspotensial – tror jeg. Det er nemlig ikke helt klart om professoren faktisk har lest rapporten som Abelia, FIN og NVCA bestilte av Ny Analyse.

Lite norsk risikokapital

Først en innrømmelse. Det er helt riktig at vi er over gjennomsnittet interessert i økt nyskaping og entreprenørskap i Norge, men nyskaping finner sted i alle bransjer, så å anklage oss for å være særinteresse fremstår som noe søkt. Enda merkeligere blir det når professoren i sin tekst primært henviser til Argentum og Innovasjon Norge, da våre forslag handler om skattefradragsordninger som ligner mer på SkatteFUNN-ordningen enn den type fond-i-fond løsninger som Argentum og Innovasjon Norges såkornfond representerer.

Alle som følger litt med vet dessuten at Argentum ikke er en aktør som motvirker markedssvikt. Argentum investerer i hovedsak i andre oppkjøpsfond i hele Norden som i sin tur investerer i modne bedrifter i vekstfasen, langt etter at både teknologisk og markedsmessig risiko er redusert betydelig. Det Argentum gjør, er å tjene penger for staten, gjennom å skyte inn kapital i en fase hvor det allerede er godt om private penger. Hyggelig for statskassen, men dette er penger som de færreste norske techgründere ser noe til. Det er et problem, fordi både Eurostat og OECD har data som viser at investert risikokapital i Norge er svært lav (22. plass av 32 land i OECD), og dessuten raskest synkende i hele OECD-området etter finanskrisen (Entrepreneurship at a Glance 2016, OECD). At situasjonen er slik "krevjer store tankesprang", ifølge Mohn, men her kan vi altså berolige ham med god gammaldags empiri som kanskje kan benyttes til å friske opp teoriene hans på sikt?

Vårt forslag: KapitalFUNN

På bakgrunn av Ny Analyse-rapporten har vi foreslått følgende: en ordning kalt KapitalFUNN, hvor investorer (skal gjelde alle skatteytere) som investerer opptil en million kroner/år kan trekke fra 25 prosent på skatten, det vil si maksimalt 250 000 kroner per investor og år. Til forskjell fra dagens virkemiddelbruk, for eksempel etablerertilskudd i Innovasjon Norge, som SSB har konkludert med ikke fungerer godt nok, så vil vårt forslag automatisk sikre at det følger med tre private kroner for hver offentlig krone. På den måten går man vekk fra milde gaver som små tilskudd ofte er, til å introdusere en seleksjonsmekanisme hvor det er den private investoren som må vurdere prosjektets levedyktighet og framtidsutsikter, i stedet for en statsansatt i Innovasjon Norge.

Vi anslår at en slik ordning vil ha en provenyeffekt på 125 millioner kroner. I og med at fradragene ikke kan utbetales med mindre tre av fire kroner kommer fra private lommer, så vil det utløse 375 millioner private kroner, totalt en halv milliard i økte investeringer. Vi foreslår at KapitalFUNN-ordningen erstatter deler av annen offentlig virkemiddelbruk, som for eksempel etablerertilskuddsordningen. På den måten vil staten få mer ut av hver krone som allerede er bevilget, gjennom å introdusere sterkere krav om privat medfinansiering.

Vår fremste særinteresse i denne saken er altså ikke å melke staten for midler, men å sikre at staten gjennom smartere utformet politikk utløser mer privat kapital og tiltrekker økt interesse inn mot nyskapingsbedrifter fra kompetente investorer som tar betydelig privat risiko. Grønn konkurransekraft støtter dette synet: "Offentlige virkemidler må målrettes, og bidra til å utløse private investeringer".

Kapital til nyskaping, ikke eiendom

25 år med oljedrevet økonomi har medført noen ulemper i et omstillingsperspektiv, nemlig at vi relativt sett har mindre kompetent kapital innen en rekke områder som nå vokser frem som globale vekstområder, som helseteknologi, miljøteknologi og digitale plattformteknologier for å nevne noen få store mulighetsområder. Vårt forslag er rettet inn mot seriegründere og andre mindre investorer med unik kompetanse innen slike områder. I dag er disse sterkt insentivert til å sylte ned eventuell formue i eiendom.

Vi mener at det er gode argumenter for å styre flere penger inn mot den produktive og nyskapende delen av norsk økonomi på en mer kostnadseffektiv måte enn hva som gjøres i dag, men det er mulig dette ser annerledes ut fra skrivebordskanten i Stavanger.