En forskningspolitikk i tråd med togradersmålet stiller kompasset etter denne kunnskapen. Uenighet er et viktig akademisk prinsipp, og forskningspolitikken må ikke legge bånd eller sette munnbind på miljøer. Samtidig er det ingen grunn til å gi incentiver til å fortsette med virksomhet som er miljøskadelig, spesielt ikke når føre var-prinsippet har en sentral plass i akademia og i naturfagene.

I dagens forskningsprioriteringer har petroleum egne program i Forskningsrådet, mens fornybare energiteknologier plasseres innen samme gruppe. En forskningspolitikk i tråd med togradersmålet reviderer dette, og lar petroleum inngå kun som en del av en langsiktig omstillingsportefølje. Finansiering av forskning som bryter med togradersmålet må ganske enkelt kuttes fra budsjettene, og pengene i stedet kanaliseres inn i de fornybare forskningsprogrammene. Nye satsninger skal skape en bro fra petroleumsrettet kunnskap til fornybar i dag, ikke i en tenkt framtid.

I dag er for eksempel strategien for Olje og gass i det 21. århundre (OG21) å få «oljeselskap, universitet, forskningsinstitusjoner, leverandørindustrien og styresmaktene til å samarbeide om å utvikle en felles nasjonal teknologistrategi for olje og gass». Revidert strategi som legges frem i 2016 bør sette nye krav, og fjerne definisjonsmakten petroleumsselskap har dersom de opererer med planer for oljeutvinning som overstiger grensen for to grader. I stedet må økologiske grenser for bærekraft og føre var-prinsippet bli førende for strategiutforming.

2. Samfunnsforståelse

Det er hele samfunnet, ikke bare industri eller teknologi, som skal omstilles. Ingen betviler at verdens fattige trenger energi, men hva slags energi og i hvor stor grad den er knyttet til økte utslipp, er åpne spørsmål. Et samfunn basert på desentral, fornybar energi er teoretisk og tallmessig mulig allerede med dagens teknologi, men hindres av økonomiske og politiske strukturer. Fornybar industri og ny infrastruktur kommer samtidig med store endringer på lokalt, nasjonalt og globalt plan, hvor store energiselskap vil miste monopol og makt. Alt fra individforståelse til økonomi- og vekstparadigmer er også i endring, og samfunnsforskning setter oss bedre i stand til å forstå dette.

Samfunnsvitenskap er mer enn økonomi eller adferdsforskning, og skal, sammen med humaniora, ha en sentral og likeverdig plass ved bordet, sammen med teknologiutviklingen og naturforståelsen.

3. Målrettet satsing

Norge ble ingen oljenasjon over natten. Forskningspolitikken var et sentralt element for kunnskapsutvikling og utdanning av kompetente arbeidsfolk, hvor samarbeid mellom næringen og kunnskapsmiljøene på universitet og høyskoler har ført til solide og dyktige fagmiljøer. Oppbygningen av klyngesamarbeidene langs kysten av Vestlandet har vist at samarbeid fører frem, samtidig som industrien har en enorm tilpasningsevne i et marked i stadig endring.

En omstillingsrettet forskningspolitikk vil legge til rette for at offentlige midler går til å bygge opp solide kunnskapsmiljø innen fornybar industri, omstilling og klimakutt, og samtidig skaper samarbeid som flytter kunnskap og kompetanse til nye områder. Ordninger og midler for langsiktig samarbeid med spesielt fokus på en jevnere overgang til lavutslippssamfunnet, kan ivareta arbeidsplasser så vel som naturmiljø og kunnskapsmiljø.

4. Kunnskapsgrunnlag for studentene

Forskerutdanningen starter når studentene først møter universitetet. Alle skal ikke bli forskere, men undervisning legger grunnlaget for hva de ser som mulige studieveier, yrkesmuligheter og forskningsfelt. Egne klimaemner innen ulike fagfelt, og et innføringskurs i klima som går over alle fakultetene som et innføringsemne på universitetet, er viktige tiltak.

Masterprogrammer innen alt fra fornybar energi til klimapsykologi må integreres i større sammenhenger slik at studentene får mulighet til å være aktive og kritiske tenkere og ta miljøperspektiver inn i andre fagområder. Samarbeid i tandem med en statlig satsing på voksende fornybar industri vil hjelpe til å åpne dørene inn i arbeidslivet for studentene, og skru opp tempoet på omstillingen.

Føre var-prinsippet som bærende

Togradersmålet er en absolutt øvre grense, og ikke en målstrek i vanlig forstand.

En virkelig bærekraftig forskningspolitikk vil derfor redefinere energi- og klimakrisen til å handle om hvordan vi dekker verdens energibehov med minst mulig utslipp og miljøødeleggelser, godt innenfor FNs togradersmål.

Det betyr ikke at all forskning skal handle om dette eller at det skal begrense forskningens frihet, men at forskningspolitikken må legge forholdene godt til rette for at Norge kan ta sin del i det globale, grønne skiftet, godt rustet med kunnskap og sterke fagmiljøer.