Men det er i tillegg en annen grunn til at storparten av reservene ikke har verdi, nemlig det enkle faktum at de ikke kommer til å bli etterspurt. Hvis man tar seg bryet med å lage en prognose for verdens BNP og energibruk over de neste 40 år, finner man at den akkumulerte bruken av fossile brennstoff fra 2012 til 2052 bare vil beløpe seg til halvdelen av de reservene fossilindustrien allerede har påvist og bokført. Regnestykket finnes i detalj i min bok 2052 – A Global Forecast for The Next Forty Years og på bokens nettsider www.2052.info. Om vi forlenger tidshorisonten til 2100, vil vi bruke opp 80 prosent av de eksisterende reservene av kull, olje og gass. Vi trenger med andre ord ikke mer for å holde oss gående ut dette århundret.

En slik prognose er selvfølgelig avhengig av forutsetningene, i min prognose forutsetter jeg at teknologiutviklingen vil fortsette i samme tempo som i de siste 40 år. Videre forutsetter jeg at vi fortsatt vil søke vedvarende vekst i BNP, men at vi vil lykkes i stadig mindre grad etter hvert som økonomiene modnes. En annen viktig forutsetning er at verdenssamfunnet vil tvinges til å investere mer (og forbruke mindre) etter hvert som vi må reparere skadene av klimaendring, forurensning, ressursutarming, skjevfordeling osv. Til sist er det sentralt at fertiliteten vil fortsette å synke med økende urbanisering, både i den rike og den fattige verden. Verdens kvinner vil i økende grad velge en jobb fremfor flere barn.

Som en følge av dette vil verden ha færre mennesker og et lavere BNP i 2052, sammenlignet med det de få analytikerne som ser på slikt, forventer. Dette har både fordeler og ulemper. Fordelen er at menneskehetens økologiske fotavtrykk – ressursbruk og utslipp - vil være lavere enn forventet. Ulempen er at vi vil ha mer fattigdom rundt 2050 enn folk flest forventer. Men likevel kommer våre utslipp av klimagasser til å vokse raskt nok til å trigge en klimakrise i anen halvdel av dette århundret.

Når det gjelder global energibruk vil vi nå en topp allerede i 2040 – som en følge av avtakende vekst i BNP og fortsatt bedring av energieffektiviteten (energibruk per BNP-enhet, se figur over). Men etter 2040 vil verdens energibruk avta år for år. Og bruken av fossilt basert energi vil nå en topp enda tidligere, som en følge av en imponerende økning i produksjonen av fornybar strøm og varme. Men fortsatt vil hele 60 prosent av energibruken i 2052 være fossilt basert – som en følge av videreføring av den tregheten vi har sett i energi- og klimapolitikken siden Rio-møtet i 1992 (se figur nedenfor). Men bruken av kull, olje og gass vil være raskt fallende, og etter hvert bli erstattet med strøm og varme basert på sol, vind, vann og biomasse.