Betydelige
metanutslipp svekker klimaargumentene for naturgass
(fossil
gass) samtidig
som jobbskaping og forsyningssikkerhet også taler for å redusere
den økende importavhengigheten.

På
kort sikt kan alternativene til gass ofte være dyrere, men en
kombinasjon av billigere teknologi og treffsikker politikk kan endre
dette bildet.

Naturgassens
klimabidrag svekkes av metanlekkasjer

Metan (CH₄)
utgjør 75–95
prosent
av naturgassen og er en svært potent klimagass. I et
hundreårsperspektiv
bidrar et tonn metan 34 ganger så mye til global oppvarming som et
tonn CO₂.
Metan lever imidlertid kortere i atmosfæren enn CO₂,så klimavirkningenkommer i stor grad de
første 10–20
årene. I de 20 årene etter utslippet er oppvarmingseffekten fra
metan ifølge FNs klimapanel (IPCC)
86 ganger så stor som for CO₂.
(Se også oppsummering i Wikipedia.)

Ved forbrenning har naturgass
lavere CO₂-utslipp
enn olje og kull per enhet energi, men mulige lekkasjer av metan
under utvinning, transport og distribusjon av naturgassen bidrar også
til global oppvarming. Dette er utgangspunktet for en studie
som nylig ble lagt fram av tyske Energy Watch Group (EWG). Studien
har undertittelen: "Switching from coal and oil to natural gas accelerates climate change through alarming methane emissions."

Rapporten refererer til en rekke
nyere analyser som tyder på at metanutslippene fra verdikjedene for
naturgass er vesentlig høyere enn tidligere antatt. Videre legger
analysen til grunn at det kommende fallet i Europas egen produksjon
av naturgass må dekkes ved import med rørtransport over svært
lange avstander og ved LNG
(flytende naturgass). Begge
disse gir vesentlig høyere metanlekkasjer enn gjennomsnittet av
dagens gassleveranser.

Et kort sideblikk til USA kan
illustrere utfordringene: USA har hatt sterk vekst i utvinning av
skifergass (og skiferolje) med såkalt fracking. Dette har bl.a. gitt
lavere CO₂-utslipp
ved at gasskraft har fortrengt kullkraft, og det har gjort USA til
netto eksportør av naturgass. Men det er indikasjoner på at
fracking gir vesentlig større metanlekkasjer enn man til nå har
antatt. Problemene kan både være knyttet til selve frackingen og
til organiseringen med mange små selskap som søker rask
fortjeneste, har lite kontroll på utslipp og svake incentiver til å
begrense dem.

Artikkelen Fracking may be a bigger climate problem than we thought
(Vox.com) gir en oversikt over diskusjonen og nåværende og kommende
utfordringer med skifergass. Den henviser også til Environmental
Defense Fund som mener metanutslippene fra olje- og gassindustrien i
USA er 60 prosent
høyere enn myndighetenes anslag. Videre
siterer artikkelen en oppsummering fra et paper som nylig ble
publisert i Science:
"Methane
emissions of this magnitude, per unit of natural gas consumed,
produce radiative forcing over a 20-year time horizon comparable to
the CO₂
from natural gas combustion."

Utfordringene med metanlekkasjer fra fracking kan bli forsterket
ved videre vekst og ved at president Trump jobber for å svekke
utslippskrav Obama innførte for denne industrien. Et visst håp kan
dog knyttes til at nye satellitter
kan oppdage og overvåke metanutslipp. Det kan gi sikrere estimater,
bedre identifikasjon av hvor utslippene skjer og bedre grunnlag for
tiltak.

Analysen til EWG legger også
til grunn et tyveårsperspektiv hvor oppvarmingseffekten fra metan
som nevnt er anslått til 86 ganger så stor som for CO₂.
Argumentet for dette valget er at utslippsreduksjoner haster, blant
annet for å redusere risikoen for å utløse flere selvforsterkende
oppvarmingsmekanismer. Med disse forutsetningene finner rapporten at
det å erstatte kull med naturgass i kraftproduksjon øker bidraget til global oppvarming med om lag 40prosent.

Det negative resultatet skyldes
bl.a. at EWG antar at gassen brukes i gassturbiner (OCGT) som kun har
38 prosent
virkningsgrad og ikke i moderne gasskraftverk (CCGT) med opp mot 60
prosent virkningsgrad.
Gassturbiner kan
få en større rolle i fremtiden fordi de har lavere kapitalkostnader
og dermed lettere blir lønnsomme i et kraftsystem hvor fornybar
kraft i lange perioder presser dem ut av markedet. Likevel mener jeg
EWGs forutsetning her er for streng mot naturgassen. Hadde man gått
til den andre enden av skalaen og brukt virkningsgraden til de mest
effektive gasskraftverkene, ville man, basert på øvrige
forutsetninger, funnet at gass gir om lag 10prosentlavere utslipp enn
kullkraft.

EWG finner også at hvis olje til oppvarming erstattes med naturgass,vil bidraget til global oppvarming øke med om lag 40prosent.

Konklusjonene
til EWG er dramatiske og forutsetningene kan, som alltid ved slike
analyser, diskuteres. Kanskje har man tatt for hardt i, men samtidig
har EWG noen viktige poeng:

Kanskje
overdriver EWG svakhetene ved naturgass, men også et budskap om at
gass bare er litt bedre enn
kull og olje kan bli et argument for raskere utfasing av naturgass.

En mulig aksjon fra EU er å
styrke overvåkning
og oppfølging av metanlekkasjer på egen jord og bidra til at
leverandører utenfor EU gjør det samme. Leverandører som har
relativt lave metanutslipp, som Nordsjøen, kan bli mindre rammet av
nye krav. Samtidig kan større oppmerksomhet om naturgassens
utfordringer stimulere til en bred revurdering av gassens fremtidige
rolle og bidra til raskere reduksjoner i bruken av naturgass.

Klimamål
og ny teknologi kan fjerne naturgass til 2050

Hvis EU skal nå
nullutslipp i energisektoren i 2050, må naturgassen i praksis være
utfaset til da. Dette krever en omfattende utvikling, utbygging og
ombygging til løsninger som ikke gir utslipp. Siden slike endringer
best og billigst gjøres over tid og særlig når man uansett
rehabiliterer eller bygger nytt, må denne prosessen starte ganske
snart.

Oppvarming
står for nesten halve sluttforbruket av energi i EU, og gass dekker
om lag 42 prosent
av varmebehovet. Dette er derfor en viktig sektor for naturgass.

En rekke mulige
løsninger kan her angripe naturgassens rolle fra flere sider
samtidig:

Alle de nevnte
alternativene kan leve side om side med infrastruktur for gass,
og noen av dem kan bruke den samme infrastrukturen. Når et bygg har
gassforsyning, kan de nye tiltakene i første omgang komme som et
tillegg til naturgassen. Dette kan gi betydelige kutt i forbruket av
naturgass lenge før man er klar til å fase den helt ut.

Mindre rolle for
gass også i kraftproduksjon

Om lag en
fjerdedel
av naturgassen i EU brukes til kraftproduksjon. Med høyere kvotepris for CO₂
og utfasing av kullkraft og kjernekraft kan forbruket i gasskraftverk
stige i noen år fremover. Men på litt lengre sikt er ikke
kraftsektoren en trygg havn for gass. På veien mot nullutslipp vil
stadig mer fornybar kraft presse gassen til å bli svingprodusent med
kort brukstid og deretter til å bli en reserveløsning. Til slutt må
kraftverkene legges ned eller brukes med gass som ikke gir utslipp.

En flodbølge av
nye løsninger for energilagring og fleksibilitet vil over tid
innskrenke gassens rolle som kilde til fleksibilitet i kraftsektoren.
Der nye løsninger ikke kan gjøre jobben eller viser seg å bli
dyre, kan man bruke biogass, syntetisk gass eller hydrogen. Som nevnt
kan kostnadene ved alternativene falle raskt. Kombinasjoner av
variabel fornybar kraft og batterier kan allerede være i stand til å
underby gasskraft flere steder i verden. Se f.eks. denne artikkelen.

Industrisektoren
er også en betydelig bruker av naturgass. Her vil også en mer
ambisiøs klimapolitikk gjøre det nødvendig å starte omstillingen
ganske snart.

Hydrogen
fremstilles i dag vanligvis ved dampreformering av naturgass. Hvis
denne metoden kombineres med karbonfangst og -lagring
(CCS) kan den gi en nesten utslippsfri produksjon av hydrogen. Dersom
slike løsninger kan etableres raskt og i stort omfang, kan de bidra
vesentlig til raskere utslippskutt i Europa.

Vil EU gå for utfasing av fossil gass til 2050?

Jeg tror svaret er ja, av tre grunner.

Har
EU virkemidlene?

Igjen tror jeg
svaret er ja.

Ved en blanding av
støttetiltak, bygnings- og produktstandarder og endringer i
avgiftspolitikk kan man få til mye. I flere land, med Tyskland som
et fremtredende eksempel, er avgiftene på strøm svært høye mens
avgiftene på naturgass og oljeprodukter som bensin og diesel er
relativt lave. Her betaler forbrukerne godt over en krone i rene
avgifter på strøm, og utbyggingen av fornybar energi har vært
finansiert kun ved avgifter på strøm, ikke på andre energibærere.
Når elektrisitet i økende grad blir utslippsfri og kvoteprisen gjør
jobben i kraftmarkedet, svekkes argumentene for en slik
avgiftspolitikk. Rapporten fra Energy
Watch Group
hevder at det i realiteten skjer en subsidiering av gass.

Høye
forbruksavgifter på strøm fremmer heller ikke utvikling av
forbrukerfleksibilitet,
som blir viktigere i fremtiden. Høy kvotepris på CO₂
vil gi et bedre resultat. Dette vil gi høye kraftpriser når
ineffektiv fossil kraft må brukes for å dekke samlet forbruk og
lave kraftpriser når det er overskudd av fornybar kraft. Dette vil
stimulere forbrukere til å velge den til enhver tid beste
energibæreren, og det vil skape et marked for økt fleksibilitet.

EU vet at
fremtiden i stor grad er elektrisk. En naturlig oppfølging er at
avgiftssystemene må endres slik at de ikke motarbeider omstillingen.
Høyere avgifter på olje og gass (utenfor kvotemarkedet) og lavere
avgifter på strøm vil stimulere raskere energiomstilling og raskere
fall i gassforbruket.

Fremtidsbildet
for naturgass har endret seg

Jeg har beskrevet
hvordan flere drivkrefter sammen kan
føre til at naturgass fases helt ut av energisystemet i Europa innen
2050, kanskje også før 2050. Det må ikke gå slik, men
drivkreftene i den retningen ser ut til å være sterke. De kan
oppsummeres slik:

På lengre sikt
kan en strategi med utfasing av naturgass mot 2050 både være mest
klimavennlig og mest lønnsom for EU og Storbritannia.
Noen vil innvende at en del av alternativene til naturgass er klart
dyrere enn bruk av gass. Det er nok riktig
– nå.
Men hva kostet alternativene for ti
år siden? Det dramatiske kostnadsfallet vi har sett på en rekke
fornybarteknologier (70–95 prosent
på ti
år),
viser at kostnadsbildet kan endres radikalt når flere land satser
systematisk. Det har skjedd før og det kan skje igjen. Og det vil, i
samspill med politikken, være med på
å
drive omstillingen.