En styrke ved norsk energipolitikk har vært den relativt brede enigheten om enkelte grunnpilarer. Eksempler på dette er enigheten om at naturressurser skal komme fellesskapet til gode og at et felles nordisk kraftmarked gagner verdiskapingen. Dette har vært viktig for Norge og ført til kompromisser mellom ulike interesser. Nettopp disse avveiningene har bidratt til nødvendig forutsigbarhet i en sektor som har stor betydning for alle i Norge.

Nå ser vi en stadig mer høylytt diskusjon om energipolitikken, der kompromisser kanskje blir sett på som noe negativt. Vindkraftdebatten er et åpenbart eksempel. I den polariserte debatten trekker man i tvil åpenbare fakta, for eksempel som at fornybar energi kutter utslipp. På den andre siden kan vindkraftmotstandere grunnløst mistenkes for å være klimafornektere.

En så høylytt og skarp debatt gir et dårlig grunnlag for kompromisser. Vi må bort fra at vindkraft er et enten-eller-spørsmål. Alle vindkraftprosjekter har i ulik grad positive og negative sider avhengig av naturverdier, hensyn til lokalbefolkning, vindressurser og lønnsomhet. Disse hensynene skal nettopp veies opp mot hverandre i konsesjonsbehandlingene, som er tunge og demokratiske prosesser med omfattende høringsrunder.

I dette debattklimaet er det ekstra viktig at vi er ryddige med bruk av tall. Norweas Andreas Aasheim skriver i et blogginnlegg på Energi og Klima at Statkraft og Turistforeningen feilaktig hevder at det ligger 36 vindkraftverk langs norskekysten, og at det «allerede er vedtatt og blir mest sannsynlig bygd 87 vindkraftanlegg i Norge». Tallene han oppgir som Statkrafts er ikke våre, og etter det vi kan se oppgir ikke NRK kilden for disse tallene.

Men viktigere er spørsmålet Andreas Aasheim tar opp; hvor mye kraft trenger vi i Norge? I utgangspunktet er dette et spørsmål markedet skal løse, men når man først har en offentlig debatt om nasjonalt behov er det viktig at man får et skikkelig faglig grunnlag for denne. Uenigheten er imidlertid mindre enn mange tror.

Statkraft tror det vil komme mellom 15–20 TWh ny kraft fra 2019 til 2030. Dette volumet tilsvarer summen av det som allerede er under bygging og det som har fått konsesjon. Med kraftoverskuddet vi allerede har i dag vil vi få et overskudd på om lag 25 TWh i 2030, om vi sammenligner med dagens forbruk.

25 TWh vil være mer enn tilstrekkelig til en storstilt elektrifisering, slik at vi er i tråd med 1,5-gradersbanen i 2030. Det vil si at vindkraft som allerede er under bygging og allerede konsesjonsgitte prosjekter, eller tilsvarende volumer i andre anlegg, vil være med på å kutte utslipp i Norge etter hvert som etterspørselen øker i transport- og industrisektorene.

Så er spørsmålet hva Norge vil ha behov for etter 2030. Hvor mye kraft kreves i 2050 for å avkarbonisere Norge fullstendig? Her finnes det ulike analyser, men de fleste seriøse analytikere anslår at forbruket da vil være 30–50 TWh høyere enn i dag. For å dekke dette vil man trenge en vekst på mellom 5 og 25 TWh med fornybar kraftproduksjon i de 20 årene fra 2030 til 2050. Selv i det mest aggressive scenarioet vil dette tilsvare en årlig utbyggingstakt av vindkraft som er omtrent halvparten av den Norge står overfor de neste ti årene.

Norge skal gjøre store utslippskutt de neste årene. Disse kuttene må i hovedsak gjøres ved elektrifisering i industri- og transportsektorene, og dette vil øke etterspørselen etter kraft. Men det er ikke slik at disse sektorene vil fullelektrifiseres umiddelbart. Det vil skje frem i tid. Løsninger for elektrifisering i industri og transport er ikke klare umiddelbart på grunn av både teknologi og kostnader. Det er altså ikke fordi vi ikke har nok strøm – det er fordi utvikling av nullutslippsteknologi krever innovasjon, kostnadsreduksjoner og store investeringer.

Vindkraften vil bidra til utslippskutt når elektrifiseringen øker, og det er også sannsynlig at vi vil ha behov for mer kraft i fremtiden. Det regulatoriske arbeidet med vindkraft bør derfor ikke hindre en balansert utvikling av vindkraft på sikt i Norge. Det er likevel ikke riktig å hevde at store kraftvolumer utover det som allerede er under bygging eller har fått konsesjon, raskt må fases inn. Det skaper et inntrykk av at utbyggingen av vindkraft vil bli enda større enn det som er realistisk. Det polariserer debatten ytterligere og svekker grunnlaget for gode kompromisser.