En
styrke ved norsk energipolitikk har vært den relativt brede
enigheten om enkelte grunnpilarer. Eksempler på dette er enigheten
om at naturressurser skal komme fellesskapet
til gode og at et felles nordisk kraftmarked gagner verdiskapingen.
Dette har vært viktig for Norge og ført til kompromisser mellom
ulike interesser. Nettopp disse avveiningene har bidratt til
nødvendig forutsigbarhet i en sektor som har stor betydning for alle
i Norge.

Nå
ser vi en stadig mer høylytt diskusjon om energipolitikken, der
kompromisser kanskje blir sett på som noe negativt.
Vindkraftdebatten
er et åpenbart eksempel. I den polariserte debatten trekker man i
tvil åpenbare fakta, for eksempel som at fornybar energi kutter
utslipp. På den andre siden kan vindkraftmotstandere grunnløst
mistenkes for å være klimafornektere.

En så høylytt og skarp
debatt gir et dårlig grunnlag for kompromisser. Vi må bort fra at
vindkraft er et enten-eller-spørsmål. Alle vindkraftprosjekter har
i ulik grad positive og negative sider avhengig av naturverdier,
hensyn til lokalbefolkning, vindressurser og lønnsomhet. Disse
hensynene skal nettopp veies opp mot hverandre i
konsesjonsbehandlingene, som er tunge og demokratiske prosesser med
omfattende høringsrunder.

I dette debattklimaet er det
ekstra viktig at vi er ryddige med bruk av tall. Norweas Andreas Aasheimskriver
i et blogginnlegg på Energi og Klima
at Statkraft og Turistforeningen feilaktig hevder at det ligger 36 vindkraftverk
langs norskekysten, og at det «allerede er vedtatt og blir mest sannsynlig bygd 87 vindkraftanlegg i Norge».
Tallene han oppgir som Statkrafts er ikke våre, og etter det vi kan
se oppgir ikke NRK kilden for disse tallene.