Det er et av de største hindrene i samarbeidet mellom EU og Norge: EØS-etterslepet. Et dokument Energi og Klima har sett viser at det nå rett før neste møte i EØS-komitéen 6. februar er større enn noensinne.

Et av de vanskeligste feltene er energi og klima, viser oversikten.

I et intervju med DN tirsdag sier EUs utenrikssjef Kaja Kallas at Norges manglende implementering av rettsakter fra EU er et hinder i hennes daglige arbeid:

– Jeg jobber med forsvars- og sikkerhetsspørsmål, og her ser jeg at disse tingene, som egentlig hører hjemme i helt andre saksområder, også blir hindringer når vi snakker om områder der vi likevel ønsker samarbeid med dere. Også der er det enkelte medlemsland som sier: Vel, se på dette.

Samme bekymring har blitt løftet flere ganger under møter i EØS-komitéen og i rådet, blant annet av handelskommissær Maros Šefčovič.

Ny rekord

Ifølge en intern oversikt, var det per 12. januar 2026 hele 661 utestående rettsakter på vent for beslutning i EØS-komitéen. Det overgår knepent rekorden fra 2021, da etterslepet var på 658 rettsakter.

Etterslepet har stort sett ligget mellom 400 og 550 saker de siste årene. De aller fleste rettsakter blir innlemmet, og i 2025 ble det innlemmet om lag 580 EU-rettsakter i EØS-avtalen.

Energi og Klima har fått tilgang til dokumentet, og kan telle 146 rettsakter som handler om energi, klima og miljø.

Av disse er 101 implementerende rettsakter eller kommisjonsbeslutninger, og 45 direktiver og forordninger.

Norge kan ikke bare la etterslepet ligge. I henhold til EØS-avtalens artikkel 102 må EØS-landene innføre nye EU-lover så raskt som mulig. Dersom Norge ønsker å reservere seg, må de initiere en meklingsprosess med EU som tar seks måneder.

Næringslivet bekymret

Den manglende norske viljen til å innlemme EØS-relevante rettsakter i avtalen, vekker bekymring hos eksperter og i næringslivet.

– Forsøk på å plukke og velge hva man ønsker å implementere, som på energiområdet, faller i svært dårlig jord og blir ansett som uakseptabelt, skriver analytikerne Varg Folkman og Georg Riekeles i et notat utarbeidet for Norsk Indsutri.

NHO sendte før jul et brev til regjeringen med en tydelig anmodning om å få fortgang i en rekke viktige saker.

– Å redusere etterslepet i innlemmelse av utestående rettsakter i EØS-avtalen forblir en forutsetning for å styrke Norges posisjon i det europeiske samarbeidet og sikre deltagelse på strategisk viktige områder for Norge, skrev da viseadministrerende direktør i NHO, Anniken Hauglie. 

Energifeltet venter lengst på norsk godkjenning

Innen energifeltet er det Remit-forordningen fra 2011 som har ventet lengst på en beslutning. Forordningen innebærer at EUs byrå for samarbeid mellom energireguleringsmyndigheter får myndighet til å gripe inn mot markedsmanipulasjon og innsidehandel i energimarkedene. Ordningen ble videre utvidet i 2024.

Norske aktører er i stor grad allerede underlagt Remit-reglene, men hverken den opprinnelige eller de oppdaterte forordningene er innlemmet i EØS-avtalen, blant annet fordi utenriksdepartmentet mener deler av regelverket ikke er EØS-relevant.

I tillegg kan man telle de fem gjenstående rettsaktene i Ren Energi-pakken fra 2018, ofte omtalt som EUs fjerde energimarkedspakke: styringsforordningen, Acer-forordningen, elmarkedsdirektivet, elmarkedsforordningen, risikoberedskapsforordningen.

Disse har statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) utelukket i inneværende regjeringsperiode. Altså kan de rekke å bli 11 år gamle før det i det hele tatt er aktuelt å innlemme dem.

Store deler av Klar for 55-pakken er heller ikke implementert enda, den inneholder blant annet: avskogingsforordningen, revidert bygningsenergidirektiv, revidert fornybardirektiv, rammeverket for kritiske råvarer, CBAM-fororordningen, og forordningen om produksjon av nullutslippsteknologi (NZIA). 

Flere av disse har regjeringen varslet at de ønsker å innlemme – uten at de dermed har blitt lagt frem til en beslutning i EØS-komitéen.

Aktive forhandlinger

Ifølge det interne dokumentet pågår det aktive forhandlinger i komitéen om åtte EU-regler.

EU-regler under aktiv forhandling i EØS-komitéen:

• Kommisjonsforordning om krav til nettverkskoder for sammenkobling av generatorer (2016)
• Offshore helikopter-forordningen (2016)
• Kommisjonsforordning om nettkoder og retningslinjer for elektrisitet (2016)
• Kommisjonsforordning om etablering av en nettkode om krav for nettilknytning av høyspent likestrømssystemer og produksjonsparker tilknyttet nettet via likestrømskabler (2016)
• Revidert gassmarkedsdirektiv (2019)
• Unntak fra kontroll ved grensekontrollstasjon - håndkjøtt m.m. (2021) og en delegert rettsakt knyttet til dette.
• Reduksjonsmål og rapporteringsplikt for CO₂-utslipp fra tunge kjøretøyer (2024)

Utsatt på ubestemt tid

Regjeringen kunngjorde i januar at det legges opp til å innlemme 89 rettsakter i EØS-avtalen under møtet i EØS-komitéen 6. februar. Det er i all hovedsak snakk om implementerende rettsakter eller kommisjonsforordninger.

Enkelt forklart er forordninger og direktiver de viktigere reglene, der en forordning har direkte virkning i nasjonal lovgiving, mens direktivene er styrende mål der medlemsland kan selv velge hvordan de skal oppnå målet. De implementerende rettsaktene og kommisjonsforordningene er mer tekniske bestemmelser som utfyller regelverket.

Flere av rettsaktene har ligget i mange år. Det eldste er GMO-forordningen fra 2003, som Island ikke har villet innlemmet fordi det vil begrense tilgangen på matvarer fra USA. Blant annet gjelder dette de folkekjære frokostblandingene Lucky Charms og Fruit Loops, som islandske RUV skriver om.

ESA: Norge treigest av alle i EØS

I tillegg til EU-regler som venter på innlemmelse i EØS-avtalen, har alle EØS-land også en forpliktelse om å faktisk innføre EU-reglene i nasjonal lovgiving.

Det er ESAs oppgave å overvåke denne implementeringen av EU-regler som Norge, Island og Liechtenstein allerede har sagt ja til i EØS-komitéen.

I den ferske årsrapporten fra ESA kommer det frem at Norge har seks direktiver som ikke ennå er implementert i norsk lov. Det er en nedgang fra 10 året før. I tillegg er det 23 utestående forordninger.

Norge har et relativt lavt antall utestående implementeringer sammenliknet med snittet i EU – men ettersom de som er utestående har ligget såpass lenge, har Norge den desidert tregeste takten i implementeringen.

I snitt tar det 35 måneder før Norge implementerer EU-regler, sammenliknet med et snitt på 9,7 måneder i EU.