EU-kommisjonen la 22. desember ut en høring for innspill til den nye Arktis-strategien for perioden 2026 til 2030.

Høringen kommer bare en måned etter at EU-parlamentet vedtok sin egeninitiativsrapport om en ny Arktis-strategi, der parlamentet anbefalte å jobbe for norsk, islandsk og grønlandsk EU-medlemskap.

Timingen kunne neppe vært mer egnet.

Utdatert strategi

Den forrige strategien er fra 2021, altså før Russlands fullskalainvasjon av Ukraina.

Strategiens hovedfokus er på klimapolitikk, ikke sikkerhet. EU har siden da hatt en egen utsendt til Arktis og i 2024 åpnet et permanent kontor i Nuuk på Grønland, men området er langt nede på EUs prioriteringsliste sammenliknet med Midtøsten eller Ukraina.

Grønland er ikke EU-medlem, men har en særskilt fiskeriordning og har blitt tatt opp som et av de såkalte oversjøiske landene og territoriene som har særskilte forbindelser med EU.

2021-strategien har tre hovedfokus: (1) fredelig samarbeid, (2) bærekraft, klimatilpasning og miljøbeskyttelse, og (3) et innovativt grønt, blått og digitalt skifte. I den strategien omtales USA som en partner på lik linje med Norge og Island, og den fremste strategiske utfordringen defineres som klimaendringene.

Men i 2026 er bildet noe annerledes. For det første kan EU innen kort tid begynne forhandlinger med Island om medlemskap. Den islandske regjeringen varslet fredag at de i løpet av våren vil legge frem et forslag om folkeavstemming i 2027 om å starte forhandlinger med EU.

Slutten for Nato?

Det som oftest nevnes i diskusjoner om viktigheten av Arktis, er at regionen blir mer tilgjengelig og attraktiv på grunn av klimaendringene. Dermed øker tilgangen på energiressurser og mineraler i regionen, samtidig som den raske oppvarmingen byr på risiko.

Men det som virkelig har akselerert diskusjonene er den nye amerikanske politikken i området.

Snaue to uker etter at det ble åpnet for høringsinnspill, kidnappet USA Venezuelas president. Nærmest i samme sekund lovet Trump å ta kontroll over Grønland innen kort tid, med militærmakt hvis nødvendig.

Danmarks statsminister har advart om at dette kan bety slutten for Nato, ettersom det ville være et klart brudd på prinsippene alliansen er bygget på. Men andre europeiske ledere har vært mer forsiktige, i frykt for at sterke fordømmelser av USAs Grønland-drømmer kan hindre amerikanske sikkerhetsgarantier til Ukraina.

USA-dilemma

EUs vanskelige balansegang kom godt til syne da en journalist fra BBC spurte kommisjonens talsperson Paula Pinho om hun kunne avkrefte Donald Trumps utsagn om at «EU trenger at USA skal ha Grønland, og de vet det».

Pinho svarte at «Jeg er ikke informert om noen kontakt med den amerikanske administrasjonen om dette temaet» og at «Grønland har sin autonomi», men da hun ble presset til å gi et konkret svar på spørsmålet, falt det for øredøvende stillhet. Hun så seg rundt, og tok neste spørsmål.

Nå har kommisjonen muligheten til å legge en tydelig plan for å hindre en amerikansk overtakelse av Grønland. Det ser ut til å sitte langt inne å peke på USA som en mulig trussel.

– Jeg henviser deg til kommisjonspresident Ursula von der Leyens uttalelser fra slutten av oktober, da hun deltok på møtet i Nordisk råd, sa talsperson Arianna Podesta.

I den talen lovet von der Leyen å oppdatere Arktis-politikken for å ta høyde for «nye geopolitiske utfordringer», og leverte ganske høytsvevende vurderinger:

– Ingen steder barker naturens og geopolitikkens krefter hardere sammen enn i Arktis. Regionen varmes opp fire ganger raskere enn resten av planeten. (…) Europa må bli mer proaktive og investerte i Arktis. Vi vil styrke samarbeide vårt med arktiske nasjoner og regioner, fra fornybar energi til romobservasjon, fra innovasjon til sammenkobling, sa von der Leyen.

EU er en arktisk aktør, men glemmer det ofte

Ifølge Andreas Østhagen, seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt, er hovedproblemet med EUs arktispolitikk ikke mangel på strategier, men manglende forståelse av egen rolle.

EU har nemlig betydelig innflytelse i det europeiske Arktis: direkte i Sverige og Finland, og indirekte i Norge, Island og på Grønland. Her har EU stor innflytelse innenfor områder der unionen faktisk har kompetanse: forskning, klima, fiskeriforvaltning og deler av nærings- og regionalpolitikken.

Likevel blir nordområdene ofte oversett, mener Østhagen.

– EU glemmer av og til at de faktisk er en arktisk aktør, særlig i de politikkområdene der de bestemmer ganske mye, sier han.

Men i stor grad gjelder det samme problemet for norske byråkrater, understreker Østhagen, som selv har jobbet på Nord-Norges Brusselkontor og kommer fra Bodø.

EU som begrenset sikkerhetsaktør

Samtidig er det nettopp sikkerhetspolitikken som i økende grad definerer Arktis. Russisk militarisering, hybride trusler, behov for bedre overvåking og svekket tillit mellom arktiske stater har rykket regionen inn i kjernen av europeisk geopolitikk.

Her støter EU raskt på sine begrensninger, tror forskeren.

– Hvis utgangspunktet er at Arktis-strategien må oppdateres fordi situasjonen er blitt mer anspent sikkerhetspolitisk, så er det et forståelig argument. Problemet er bare at EU ikke har mandat til å løse de sikkerhetspolitiske kjerneproblemene i nord, sier Østhagen.

Det forklarer også hvorfor Nato, ikke EU, lenge har vært den foretrukne rammen for håndtering av Arktis, særlig for Norge og nå Finland. Men nettopp dette rammeverket er satt under press av USAs egen politikk.

Et mulighetsrom for Norge – hvis det brukes

For Norge åpner EUs nyvakte interesse for Arktis et betydelig handlingsrom, mener Østhagen. Men bare dersom norske myndigheter går bort fra generelle erklæringer og i stedet kommer med konkrete forslag.

– EU leter aktivt etter tiltak. Da holder det ikke å si at Arktis er viktig og at isen smelter. Det som har effekt, er konkrete forslag til hva EU faktisk kan gjøre, sier han.

Det kan dreie seg om felles infrastrukturprosjekter i nord, justeringer i forskningsprogrammer, regionale midler eller målrettede unntak i regelverket. Alternativet, advarer Østhagen, er at Brussel igjen fyller Arktis-politikken med miljøinitiativer som kolliderer med norske interesser.

Foreløpig er det kommet inn 17 innspill til høringen, som har siste frist 16. mars. Et av dem er norsk, fra Kystrederiene.

Der uttrykker bransjeorganisasjonen sterk støtte til å kutte klimagassutslipp og å beskytte det skjøre arktiske miljøet, men at dette må balanseres opp mot operasjonell pålitelighet og trygghet. Samtidig ber de om at sivile fartøy i Arktis integreres i et nytt rammeverk for beredskap og sikkerhet. I tillegg ber de om at det satses på forskning og innovasjon innen energiforsyning i havner.

Kommisjonen legger opp til å være klar med sin nye Arktis-strategi til høsten 2026.