Når folk flest blir medeiere i fornybar energi, slutter pengene å renne ut av lokalsamfunnet, sier Dirk Vansintjan. Energikooperativet han grunnla har nå 50000 medlemmer.
Dirk Vansintjan.
Skjeggete, uformelt kledd og med ryggsekken over skulderen – Dirk Vansintjan passer klisjebildet av den middelaldrende miljøverneren. Det er også i den klassiske europeiske miljøbevegelsen han har sin bakgrunn, mot atomkraft, for økologi.
Men mannen jeg møter på Place Luxembourg i Brussel, rett utenfor EU-parlamentet, er også en gründer med suksess, og han er godt kjent i EU-korridorene. Helt siden 1983 har Vansintjan jobbet med fornybar energi. Han innså at mulighetene for å skape endring var større ved å vise folk at det finnes alternativer enn ved å organisere demonstrasjonstog, forteller han. Nå arbeider han på to fronter: Som lokal energiprodusent og EU-lobbyist.
Ecopower, energikooperativet (andelslaget) Vansintjan startet i Flandern i 1991, har de siste årene hatt en fenomenal medlemsvekst (se figur). Ecopower er nå involvert i flere vindkraftprosjekter, solenergi og bioenergi, og hjelper medlemmene med energieffektivisering. Ecopower er både produsent og strømleverandør. En andel koster 250 euro, og ett medlem kan ikke eie mer enn 50 andeler. På generalforsamlingen gjelder prinsippet ett medlem, en stemme, uansett antall andeler.
– Når du slutter med å forbruke fossil energi eller atomkraft, stopper også pengestrømmen ut av den lokale økonomien. Istedenfor gjør du vind eller sol om til penger som blir værende. Flere og flere energikooperativer tar på seg andre oppgaver. I energisektoren hjelper de innbyggerne med å isolere boligene sine, de hjelper lokale myndigheter til å gjøre det samme med offentlige bygninger, de pusser opp skoler og bygger barnehager, eller setter i gang med andre prosjekter som fibernett eller sosial boligbygging, sier han.
Andelshavere i Ecopower.
Kooperativene har alltid vært grasrotinitiativer som har oppstått for å møte et behov, fortsetter han. På 1800-tallet gikk folk sammen for å starte bakerier, og bønder spleiset på maskiner. Energiproduksjon begynte lokalt og i liten skala på 1800-tallet, og nå har teknologisk utvikling gjort desentralisering mulig igjen. Energidemokratiet er innenfor rekkevidde, mener Vansintjan.
– Nå har vi som borgere sjansen til å ta kontroll over energiomstillingen. Vi har en moralsk rett til å eie fremtidens produksjonsmidler, fordi vi mener at fornybare energikilder tilhører allmenningen, de må være kollektive goder. De skal ikke være statseid og ikke privateid. De tilhører alle, og alle skal få del i en eventuell profitt, sier han.
Når Ecopower snakker med lokalsamfunn i Belgia om nye prosjekter, fokuserer de både på energiproduksjon og effektiviseringstiltak. Ecopowers medlemmer har klart å senke strømforbruket år for år, særlig de som produserer egen strøm med solceller (se figur).
Slow renewables
Lokal deltakelse er også den beste måten å sikre oppslutning om fornybar-prosjekter på. Vansintjan forteller om hvordan Ecopower går frem.
– I noen kommuner fikk vi gjøre det på vår måte, den langsomme måten. Det tar omtrent seks år å få hele lokalsamfunnets støtte. Det viktige er at folk forstår at energiomstillingen er noe de trenger, at det er bra for dem. Du må starte med blanke ark og lage planen sammen med så mange av innbyggerne som mulig. Kanskje resultatet av denne seks år lange reisen blir det samme som en ingeniør kunne klart på noen uker. Men forskjellen er at da ville det vært ingeniørens plan, nå er det lokalsamfunnets.
Ofte ber utviklere av vindkraftprosjekter ham om hjelp til å overbevise folk om å støtte en utbygging.
– Vanligvis forsøker de å bygge for mange vindturbiner. Vi reduserer det til omfanget vi mener er akseptabelt for folkene som bor der. Det alene får ned antallet aktivister. Så sier vi at en betydelig andel av vindturbinene må være lokalt eid. Når folk kan investere selv, reduseres antall motstandere enda mer.
Påvirker EUs energipolitikk
Vansintjan leder også REScoop, en europeisk sammenslutning av energikooperativer. Lobbyarbeidet er resultat av en voksende erkjennelse av nødvendigheten av å påvirke på EU-nivå, forteller han. Vansintjan er kritisk til mye av det han hører i EU-sammenheng.
– I Brussel er det bare snakk om vekst, konkurranse, stordriftsfordeler. Det vi ser med energiomstillingen, er at det går den motsatte veien. Vi snakker om lokalt samarbeid, kanskje til og med negativ økonomisk vekst. Det dreier seg også om å bevare et lokalt landbruk, kanskje bruke mer penger på ordentlig mat som er dyrket her.
Samtidig har han i det siste merket større interesse fra EU-kommisjonen for desentralisering og lokalt engasjement.
– De kan ikke hindre folk i å installere solceller på taket. Men utviklingen skremmer nettselskapene. Vår anbefaling til myndighetene er at nettselskaper og nettregulatorer (som Statnett, red.anm.) ikke kan privatiseres. De kan være offentlig eid hvis selskapet kontrolleres av forbrukere og ikke politikere. Til min overraskelse blir jeg invitert ganske ofte til å si dette i EU-sammenheng, selv av kommissærer. Så noe er i ferd med å endre seg i Brussel, sier han.
I flere EU-land har støtteordninger for fornybar energi blitt kuttet og endret de siste årene. De store energiselskapene har satt ressurser inn på å påvirke i Brussel, og Kommisjonen har aktivt støttet en omlegging via statsstøttereglene, sier Vansintjan.
– EU vil at medlemslandene skal gå vekk fra innmatingstariff som støtteordning og over til et auksjonssystem. I de anbudsrundene vi har sett rundt om i Europa til nå, har alle kooperativene som deltok tapt.
Vansintjan ser likevel muligheter for små, lokale aktører også innenfor et auksjonssystem.
– Hvis det er dette som blir systemet, må vi ha gode anbudsordninger. Et eksempel er Ontario i Canada, hvor du får uttelling hvis du har lokalsamfunnets støtte. Kooperativer kan ha en sjanse hvis en ikke bare konkurrerer på pris, men også på hvilken aktør som kan vise til høyest deltakelse fra innbyggerne.
Lav risiko
Lokalt eierskap høres bra ut, men risikerer en ikke et tilbakeslag hvis et prosjekt går dårlig og folk taper pengene de har investert? Vansintjan mener kooperativene må drive forsiktig.
– I mitt kooperativ har gjennomsnittsmedlemmet investert 1000 euro. Det er litt penger, men folk vil ikke sulte hvis noe skulle skje med Ecopower. Dessuten har vi ikke banklån. Skulle det gå galt, kan vi fortsatt selge vindturbinene og gi pengene til medlemmene. For kooperativer gjelder at jo mindre banklån du har, jo sterkere står du.
Det dreier seg om å utvikle en alternativ økonomi.
– Vi kan kalle det en samarbeidsøkonomi eller energidemokrati. Vi tror på en tredje vei bortenfor kapitalisme og kommunisme, en økonomi basert på allmenningen, sier Vansintjan.
Motstand fra oljeland førte til at omstilling vekk fra fossil energi ikke nevnes i hovedbeslutningen fra COP30. Brasil vil gå utenom COP-prosessen for å lansere veikart om fossil energi og avskoging.
Norges hovedprioritet: Et utfall i Belém som forplikter landene til å jobbe for å lukke utslippsgapet mellom klimamålene og Parisavtalens mål om å begrense den globale oppvarmingen.
