Olje- og energidepartementet la 11. juni frem grunnlaget for utlysningen av de første havvindområdene i norske farvann. I et forslag til såkalt veileder og i den nye energimeldingen blir hovedtrekkene i rammevilkårene beskrevet. Blant disse er:

• Tildeling av prosjekter på Sørlige Nordsjø II etter auksjoner. Utbyggerne må altså betale staten for konsesjon. Auksjonstypen er ikke klar.
• Nettanleggene skal planlegges, bygges og finansieres av utbyggerne.
• Anleggene kan knyttes til land i Norge, til utlandet eller direkte til petroleumsinstallasjoner.
• Såkalte hybridprosjekter, der vindparkene er knyttet til andre land og andre vindparker, vil bli utredet før prosjektene på Sørlige Nordsjø II utlyses.
• På Utsira Nord vil regjeringen utlyse minst tre prosjekter på opptil 500 MW i år. Her vil tildelingen skje etter «kvalitative kriterier», og det vil være aktuelt å gi subsidier i form av teknologistøtte.

Stor grad av frihet

Energi og Klima har bedt Søren Lassen sammenligne de norske rammevilkårene med det som er kjent fra europeiske land med etablerte havvindmarkeder. Lassen er leder for global havvind-research i konsulentselskapet Wood Mackenzie.

– En ting som peker seg ut, er den store graden av frihet utbyggerne gis i Norge. Den tydeligste kontrasten er til de kontinentale europeiske markedene Danmark, Nederland og Tyskland, hvor sentraliserte anbudssystemer brukes. Under disse systemene spiller myndighetene en mer aktiv rolle ved at de både velger ut produksjonsområde, utarbeider detaljplaner og i noen tilfeller har ansvaret for nettforbindelsen, sier Lassen.

– Hva er fordeler og ulemper med disse ulike tilnærmingene?

– En aktiv rolle for myndighetene bidrar til å redusere risikoen i prosjektene og gir myndighetene mer kontroll. Særlig i en tidligere fase har dette vært viktig for å få ned kostnadene i havvind, og fremover vil det hjelpe myndighetene til å legge til rette for og styre innovasjon, slik vi for eksempel så i den siste nederlandske anbudsrunden.

– På den annen side setter dette begrensninger på utviklerne, og noen av dem sier at de foretrekker å ha mer frihet til for eksempel å utvikle nettforbindelsen og ta en større rolle i prosjektene, sier Lassen.

Nettopp det at det norske rammeverket er forskjellig, kan være verdifullt fordi det driver bransjen til å styrke havvindens attraktivitet ytterligere, legger han til.

Vekstambisjoner tilsier satsing i Norge

Det er vanskelig å vurdere i dag om selskapene vil være villig til å betale for konsesjonene på Sørlige Nordsjø II, eller hvilke beløp det i så fall er snakk om, mener Lassen. Først må de fullstendige vilkårene og detaljene om eventuelle hybridprosjekter komme på plass. Men generelt er det betalingsvilje – det viste eksempelvis den fjerde konsesjonsrunden i Storbritannia tidligere i år, der tilslag for konsesjonsområder gikk for hundrevis av millioner pund.

Lassen peker på at havvindselskapenes store vekstambisjoner også er et argument for å satse i de norske områdene.

– De har satt seg svært ambisiøse mål, og det vil være vanskelig for utbyggere å la muligheter som i Norge gå fra seg hvis de virkelig har tenkt å innfri målene.

På forhånd har en rekke norske selskaper meldt sin interesse for de norske havvindområdene, men også store utenlandske aktører som Ørsted, RWE og EnBW.