Norge må ruste opp for et økende strømbehov i fremtiden. For å møte elektrifisering, ny industri og økt kraftbruk anslår Statnett at det norske strømforbruket kan øke fra rundt 140 TWh i dag til mellom 180 og 260 TWh innen 2050, avhengig av utviklingen. Det betyr at Norge i løpet av få tiår må bygge ut mellom 40 og 120 TWh ny kraftproduksjon. 

Det er det økende kraftbehovet og hvordan dette skal dekkes som er tema for den nye boka Energikrisen – og løsningen på den, skrevet av professor ved Institutt for elektrisk energi ved NTNU Jonas K. Nøland og hans kone Sara Nøland, som er vitenskapsformidler og forsker.

I anledning bokutgivelsen har Energi og Klima intervjuet NTNU-professoren blant annet om Norges veivalg når det gjelder ny kraft.

Ifølge Nøland står man i praksis overfor bare to realistiske alternativer for ny kraft i stor skala: havvind og kjernekraft. Problemet, mener han, er at politikken i realiteten har låst seg til det ene.

– Per nå har vi lagt alle eggene i én kurv: flytende havvind. Jeg har ingenting imot at det lykkes, men det er risikabelt å ikke se seg om etter alternativer, sier Nøland til Energi og Klima.

Kritisk til flytende havvind

Det satses stort på havvind i Norge. Regjeringen har som mål å lyse ut 30 gigawatt havvind innen 2040. Det tilsvarer omtrent like mye kraft som hele den norske vannkraftproduksjonen i dag. Nøland legger til grunn at satsingen kommer på flytende havvind, da de beste vindressursene ligger i Nordsjøen, der vannet er for dypt til bunnfast havvind.                       

Selv om han ikke er imot flytende havvind i seg selv, har Nøland klare betenkeligheter. Han mener den omfattende satsingen har flere svakheter, særlig knyttet til energisikkerhet.

– Hvert tiende år må vi forvente at produksjonen faller betydelig på grunn av dårlige værforhold. Å basere seg ensidig på væravhengig kraft er derfor risikabelt, sier Nøland.

For å klare å ta imot effekten fra voldsom havvindutbygging er det ifølge Nøland avgjørende med langt flere utenlandskabler. 

– Vi må ha et slags avløp i perioder der vi produserer mer energi enn vi klarer å forbruke selv. Med flere utenlandskabler får vi samtidig mer prissmitte fra Europa. Det er ikke godt nytt for lommeboka.

I tillegg peker han på sårbarheten i infrastrukturen. 

– Sjøkabler er utsatt for både vær, ulykker og sikkerhetspolitiske forhold, sier han. I boka viser han til at Sverige i 2024 sa nei til 13 havvindparker i Østersjøen av sikkerhetspolitiske hensyn. 

Kjernekraft er ikke kostbart, mener Nøland

For Nøland er kjernekraft et mer robust alternativ. Han avviser påstanden om at det er kostbart. 

– Kjernekraft krever langt mindre materialbruk enn flytende havvind, og har derfor et langt større potensial for kostnadsreduksjoner over tid.

NVE har anslått kostnadene for atomkraft i dag til 160 øre/kWh, langt høyere enn estimatene for andre kraftformer. NVE har brukt LCOE-metoden (Levelized Cost of Energy), det vil si at de har beregnet prisen ved å legge sammen alle kostnader for et kraftverk og fordele dem på hvor mye strøm som produseres i løpet av levetiden, basert på tall fra norske kraftverk som er planlagt eller er i drift.

Nøland er kritisk til NVEs anslag og mener sammenligningene mellom teknologiene ofte bygger på ulike forutsetninger.

– NVE legger forskjellige antakelser til grunn for ulike teknologier. Hvis man er streng i vurderingen av kjernekraft, må man være like streng i vurderingen av flytende havvind. Men også i NVEs egne analyser konkluderer de med at kjernekraft kan være mer lønnsomt enn havvind på lang sikt.

Klimaforskningen slår fast at de største utslippskuttene må komme innen dette tiåret. Nøland anslår at kjernekraft, i et optimistisk scenario, tidligst kan være på plass i Norge rundt 2035.

Det omtales ofte som for sent til å være relevant i et klimaperspektiv. Nøland er uenig.

– Hvis vi har en klimapolitikk som bare vil kutte utslipp de nærmeste årene er selvfølgelig kjernekraft helt irrelevant. Men vi skal jo kutte utslipp også i tiårene som kommer, og der mener jeg sol og vind kommer til kort. 

Nøland viser til at utslippskuttene i Norden gikk raskere på 1970- og 80-tallet enn i dag. I denne perioden klarte Sverige, ifølge ham, både å doble strømforbruket, øke økonomien med rundt 50 prosent og samtidig kutte utslippene med mer enn 50 prosent. 

– I dag bruker svenskene mindre strøm enn de gjorde rundt 1990.

– En annen innvending er at kjernekraft ender som en hvilepute? 

– Det går fint an å plukke lavthengende frukter på kort sikt. Men skal vi virkelig komme i mål på lang sikt, må vi også plukke de høythengende og tørre å satse annerledes. Kjernekraft har løst utfordringer før og kan gjøre det igjen. 

– I kjernekraftdebatten florerer det med tall og estimater, og begge sider beskyldes for å fremstille egne tall i et fordelaktig lys. I boken din sammenligner du utviklingen i norsk kraftproduksjon siden 2008 med De forente arabiske emirater – en sammenligning som har fått kritikk.

– Jeg forstår innvendingen. Emiratene er ikke et demokratisk samfunn, og forutsetningene for rask kraftutbygging er helt annerledes. Samtidig mener jeg eksempelet viser at når et land først bestemmer seg og sier ja, så får det faktisk til store kraftløft.

IFE-direktør: – Forfatterne trekker feilaktige konklusjoner

I flere avsnitt i boken til Jonas Nøland og Sara Nøland vises det til forskning utført av Institutt for Energiteknikk (IFE). Ifølge Martin Smestad Foss, divisjonsdirektør energi ved IFE, trekkes det imidlertid feilaktige konklusjoner på bakgrunn av denne forskningen.

– Man står selvsagt fritt til å trekke sine egne konklusjoner. Men når tallene og de økonomiske analysene vi har utarbeidet, brukes i boken, er det allerede lagt opp til én bestemt konklusjon: at kjernekraft er veien å gå, sier han til Energi og Klima.

–  Lite realistiske anslag

Foss er skeptisk til anslaget forfatterne bruker i boken om at Norges strømbehov vil dobles innen 2050. Ifølge ham bygger anslaget på forutsetninger om industriell vekst og elektrifisering som han mener er lite realistiske.

– Ser man på anslagene fra andre analyseselskaper, ligger disse betydelig lavere. Men dersom Nøland har rett, står valget i realiteten mellom havvind og atomkraft, sier Foss.

Han mener likevel at flytende havvind har et større potensial for å skape arbeidsplasser enn det kjernekraft har.

– Norge besitter omfattende offshorekompetanse som langt enklere kan overføres til flytende havvind. Det er trolig også grunnen til at lobbyen for flytende havvind er sterkere enn for atomkraft. I tillegg må vi ikke glemme at vi har noen av verdens beste vindressurser til havs.

Faktiske prosjekter er viktigere enn anslag

Administrerende direktør i Fornybar Norge, Bård Vegard Solhjell, avviser at kjernekraft er løsningen i Norge.

– Det er veldig dyrt, og vi har ikke tid hvis vi skal nå klimamålene. De fleste analyser viser at selv de små reaktorene som vil være de mest aktuelle for Norge, ikke vil være klare til å bygges før en gang godt utpå 2040-tallet, sier Solhjell til Energi og Klima. 

Han understreker at kjernekraft riktignok har én åpenbar fordel: Den krever lite areal. Samtidig mener han dette veier lett i norsk sammenheng, der det fortsatt finnes betydelige muligheter for ny kraftutbygging uten store naturinngrep. Norge har dessuten, ifølge Solhjell, et klart fortrinn gjennom kompetansen som er bygget opp i oljesektoren.

– Vi har masse kunnskap og kompetanse som kan utnyttes i utbygging av flytende havvind. Det er der vi må satse, sier han.

Når det gjelder kostnadsanslagene for kjernekraft, er han skeptisk til beregninger som bygger på framtidige forutsetninger. Han legger større vekt på erfaringene fra prosjekter som faktisk er realisert, og mener disse gir et langt mer edruelig bilde av økonomien.

– Jeg er mer opptatt av de faktisk bygde tingene enn estimater om framtiden. De tar veldig ofte feil. De premissene du putter inn, er de du får ut. Kjernekraften som til nå er bygd ut, er altfor dyr, sier han.

Samtidig understreker han at kjernekraft kan være et naturlig valg for andre land.

– Sverige og Finland trekkes fram som eksempler på land der teknologien passer bedre inn i energisystemet.

For Norges del mener han det derimot er mer fornuftig å bygge videre på eksisterende styrker.

– Det er vanskelig for meg å se at det finnes noen særskilt grunn til at Norge skal investere tungt i kjernekraft. Det er mer naturlig at vi satser på det vi allerede kan, avslutter han.