Teknologisk utvikling, prisfall og politikk har bidratt til at vi kan ha håp om konkurransedyktige alternativer til de gamle fossile løsningene – utslipp knyttet til transport og kraftproduksjon vil derfor etter hvert nå en topp og deretter synke utover på 2020‐, 2030‐ og 2040‐tallet. For plasten er det ikke like mye løfterikt på gang. Forbruket vokser i rekordfart – utfordringer knyttet til miljø og klima øker.

• Last ned hele rapporten fra Norsk klimastiftelse.
• Artiklene i rapporten er også publisert enkeltvis på en egen temaside.
• Se opptak av frokostmøte.

Mange steder i verden bygges det nye anlegg for ny plastproduksjon, store anlegg er på tegnebrettet – det investeres mye og hurtig for at forbruket av ny plast skal skyte fart, ikke synke. Det betyr også økte klimagassutslipp. Utslipp av klimagasser kommer mange steder i plastens verdikjede. De aller største fotavtrykkene oppstår når plasten blir til avfall og brennes.

Deler av utslippene fra plastens verdikjede er energirelaterte – dette gjelder for eksempel utslippene knyttet til industriell fremstilling av det enkelte plastprodukt eller distribusjon av produktene ut i butikk. Disse utslippene forsvinner ikke dersom vi lager plasten av fornybare råstoffer. Så lenge elektrisitet og drivstoff kommer fra fossile kilder vil disse prosessene gi utslipp – uansett hvilket råstoff plasten lages av. At vi klarer å redusere behovet for plast – mengden plast – er derfor viktig i et klimaperspektiv.

Plast og klima innebærer ofte komplekse regnestykker. Et eksempel på dette er at plast kan bidra til å minske matsvinn fordi plastfilm sørger for at varene forblir ferske lengre. Å redusere matsvinn er bra for klimaet fordi landbruksproduksjon og distribusjon medfører utslipp. Om vi klarer å skaffe mest mulig av den plasten som trengs fra resirkulert plast og fornybare råstoffer, kutter vi utslipp fra utvinningen av olje og gass og bidrar til at også plast på sikt blir en del av det naturlige kretsløpet.