Mange har de siste årene satt sin lit til hydrogen som en nøkkelteknologi i klimaomstillingen. Men utviklingen går ikke så fort som man håpet ved inngangen til 2020-tallet.

Vi snakker med

Velaug Myrseth Oltedal er førsteamanuensis ved Institutt for maskin- og marinfag ved Høgskulen på Vestlandet og nestleder i styret for Norsk Hydrogenforum.

Har vi teknologien som trengs – og er det grønt hydrogen fra fornybar kraft eller blått fra fossil gass som bør prioriteres videre? Vi spør Velaug Myrseth Oltedal, førsteamanuensis ved Institutt for maskin- og marinfag ved Høgskulen på Vestlandet og nestleder i styret for Norsk Hydrogenforum.

Energi og klima: – Har vi det vi trenger av teknologi nå, for å rulle ut en hydrogenøkonomi?

Velaug Myrseth Oltedal: – Teknologien finnes, ja. Vi har hatt elektrolysører og brenselceller lenge, og vi vet hvordan vi bygger produksjonsanlegg og distribusjonssystemer. Det vi ikke har, er god nok tilgjengelighet på ferdige systemer og løsninger, og ikke minst standardisering og forutsigbare rammer. Det er for eksempel ikke sånn at du i dag kan bestille et komplett bunkringsanlegg for hydrogen som hyllevare og få det levert raskt. Det er fortsatt mye skreddersøm og prosjektspesifikke løsninger. Men selve teknologien, den finnes – det er ikke der flaskehalsene ligger.

– Politiske og økonomiske barrierer

– Har det skjedd store teknologiske fremskritt siden hydrogenhåpet var på sitt høyeste i 2020–2021?

PEM kan stå for både Proton-exchange membrane og polymer electrolyte membrane, men prinsippet er det samme: Mellom katoden og anoden er det en membran som kun slipper gjennom protonene – altså den positivt ladde hydrogenkjernen. Det er voksende interesse for PEM-elektrolyse. (Illustrasjon: JHaland.com)

– Det har vært en del utvikling, men ikke nødvendigvis så mye som man kanskje hadde håpet på. Det har ikke vært noen teknologiske kvantesprang. Vi har sett forbedringer i effektivitet, styring og materialbruk, men mye av det som skjer nå, er optimalisering og videreutvikling – ikke revolusjon.

Innen elektrolyse jobbes det fortsatt med å gjøre PEM billigere og mer robust, og det er også interessant utvikling innen kombinasjoner av PEM og alkalisk – som AEM. Og så har du høytemperatur-elektrolyse, altså SOEC, som er lovende når man har tilgang på overskuddsvarme. Men den krever veldig høy temperatur og er fortsatt ganske kompleks å håndtere i praksis.

– Hva er det som faktisk står i veien for å komme i gang i større skala?

– Det er politiske og økonomiske barrierer. Du kan ha så god teknologi du vil, men hvis det ikke finnes virkemidler og støtteordninger som er samordnet, så skjer det lite. Du må ha støtte til produksjon, men også til infrastruktur og bruk. Og det må komme omtrent samtidig, og med et langsiktig perspektiv. Hvis ikke, blir det for stor risiko for de som skal investere. En produsent kan ikke bygge ut kapasitet hvis det ikke finnes kjøpere. Og en kunde vil ikke satse på hydrogen hvis det ikke finnes forsyning og fylling. Det blir en klassisk høna-og-egget-situasjon. Det krever samspill mellom industri og myndigheter, og der er vi ikke helt i mål ennå.

Allerede i 1927 begynte Norsk Hydro med alkalisk elektrolyse på Notodden. Da ble hydrogenet brukt som innsatsmiddel i produksjon av kunstgjødsel. Alkaliske elektrolysører er driftssikre, billige å bygge og krever lite vedlikehold.

– Å gå veien om blått er tungvint …

– Mitt inntrykk er at det går tregt nå, etter noen år med hype og store forventninger. Tar jeg feil?

– Ja og nei. Det går kanskje ikke så raskt som mange hadde håpet, men det betyr ikke at det ikke skjer noe. Det skjer faktisk ganske mye – særlig i mindre prosjekter. Vi ser at det er flere som har tatt investeringsbeslutninger, blant annet Hellesylt, Egersund, Kristiansand, Rjukan og Bodø. Men det er små og mellomstore aktører som driver dette frem – og de tar en stor risiko. De store industriaktørene sitter på gjerdet, og det er forståelig, for det er for mye usikkerhet i systemet.

– Blått hydrogen blir ofte omtalt som en broteknologi. Noen hevder det er blitt enda mer aktuelt fordi utrullingen av grønt hydrogen går tregt. Samtidig har flere norske blå-prosjekter blitt skrinlagt det siste året. Hva tenker du?

– Jeg er personlig ganske skeptisk til blått hydrogen som løsning. Det virker som en veldig tungvint vei å gå. Du må bruke naturgass, fange CO₂, bygge infrastruktur for transport og lagring, og samtidig håndtere en del energitap i prosessen. Det er mye som skal på plass – og det krever store investeringer i løsninger som i bunn og grunn er midlertidige. Det vi vet, er at grønt hydrogen er det vi må over på, så hvorfor ikke bare begynne der?

… men kan være et poeng i noen sammenhenger

– Hva svarer vi da til de som sier at vi trenger blått for å komme i gang – særlig for å få opp volumet?

– Det kan kanskje være et poeng i noen sammenhenger. Hvis man har naturgass tilgjengelig og CCS-infrastruktur allerede på plass, kan blått hydrogen være en måte å komme i gang på. Men da må det være tydelig at det er midlertidig. Det må ikke bli en hvilepute som gjør at investeringene i grønt skyves ut i tid. Da taper vi dyrebar tid. For all del – hvis blått kan bidra til å modne markedet, fint. Men det må være i en overgangsrolle, og det må fases ut etter hvert.

– Hvilke sektorer ser du for deg at hydrogen faktisk får en viktig rolle i fremover?

– Hydrogen har helt klart sin plass i tungtransport, både på vei og til sjøs. Det er også veldig aktuelt for kortere flyruter og regional luftfart, der batteri ikke strekker til. Og så har du industrien – der hydrogen ikke bare brukes som energibærer, men som innsatsmiddel. Det gjelder blant annet i metallurgisk industri og petrokjemisk sektor. Der finnes det i dag ingen gode alternativer. Jeg tror også anleggsbransjen kan bli viktig. Store gravemaskiner og dumpere egner seg dårlig for batteridrift, særlig på avsidesliggende anlegg uten god strømtilgang.

– Og hvilke områder bør hydrogen egentlig ikke inn i – selv om det ofte trekkes frem som løsning?

– Alt som kan elektrifiseres direkte, bør elektrifiseres direkte. Det gjelder for eksempel personbiler, husholdningsbruk og mye av det vi i dag bruker strøm til. Det finnes også en del småindustri som fint kan klare seg med strøm. Hydrogen er ikke et universalverktøy. Det er ett verktøy i verktøykassa – og vi må bruke det der det faktisk trengs.

– Feil å stenge alle hydrogenfyllestasjonene

– Hydrogen er lettantennelig – og det finnes fortsatt en del skepsis på sikkerhetssiden. Det hjalp vel ikke med ulykken på fyllestasjonen i Sandvika for noen år siden. Hvor alvorlig er dette?

– Det er et problem, men først og fremst i den forstand at vi ikke har vært flinke nok til å forklare at hydrogen ikke er mye farligere – det bare oppfører seg annerledes enn andre energibærere. Etter Sandvika-ulykken ble alle fyllestasjoner i Norge stengt. Det var kanskje ment som et føre-var-tiltak, men det sendte et kraftig signal om at vi ikke har kontroll. Det mener jeg var feil. Det påvirker først og fremst tilliten – og gjør det vanskeligere å få aksept. Realiteten er jo at alle energibærere med høy energitetthet har risiko. Vi lever med diesel og bensin hver dag. Det handler om å ha gode systemer og rutiner, og om å være åpne om risiko og håndtering.

– Hva skal til for at det virkelig løsner for hydrogen?

– Forutsigbare og stabile rammebetingelser. Myndighetene må gi tydelige signaler om at dette er noe de vil ha, og støtte hele verdikjeden – fra produksjon til bruk. Og så må vi normalisere hydrogen som energibærer. Det må ikke lenger føles eksotisk. Folk må forstå hva det er, hvordan det virker og hvorfor vi trenger det.