Selv om klimaendringene blir stadig mer tydelige, og få politiske partier hevder at klimaendringene ikke skjer, vokser motstanden mot klimapolitikk i deler av Europa.

Vi snakker med

Alexander Ruser er professor ved Institutt for sosiologi ved Universitetet i Agder.

I en artikkel i nettmagasinet Voxeurop fortelles det om en uformell allianse mellom partier på ytre høyre fløy og noen utvalgte industrilobbygrupper som har et felles mål: Å svekke klimapolitikken. Det gjør de ved å fremstille grønn omstilling og sosial og økonomisk rettferdighet som motsetninger. I denne fortellingen blir klimapolitikk en trussel mot «vanlige folk», noe som koster både penger og arbeidsplasser og går på bekostning av konkurranseevnen.

Vi har tatt en prat med en av forskerne som er sitert i artikkelen, Alexander Ruser, som er professor ved Universitetet i Agder. Han har forsket på klimaskeptiske politiske nettverk på ytre høyre fløy i Europa.

Energi og klima: – I flere europeiske land ser vi at ytre høyre gjentar budskapet om at klimatiltak er for dyre og undergraver konkurranseevnen til hjemlig industri. Er det noen fellestrekk i retorikken som gjør dette overbevisende for velgere?

Alexander Ruser: – Det korte svaret er «ja». Klimadebatten i Europa er blitt en slags europeisk versjon av den amerikanske kulturkrigen. For ti år siden handlet det mer om klimaforskning og klimaskepsis: Hadde vi nok bevis? I dag er det få partier som er åpent klimaskeptiske – de fleste aksepterer at klimaendringer er reelle, om ikke nødvendigvis veldig menneskeskapte.

Falsk balanse

– Og når man sår tvil om hvor stor andel av klimaendringene som er menneskeskapte, skapes det vel også grunnlag for å si at en omfattende omlegging av industri og energisystem er ufornuftig og unødvendig?

– Ja, ofte sies det: «Ja, klima er et problem, og ja, vi bidrar, men det er også naturlige svingninger». Underforstått: Kanskje utslippene ikke betyr så mye likevel, kanskje energiomstillingen egentlig er litt unødvendig. Noen peker også på «vinnere» og «tapere»: I Storbritannia har vi for eksempel sett at Reform UK argumenterer for at klimaendringer kan gagne enkelte britiske vinprodusenter. Eller andre mer eller mindre kortsiktige fordeler for enkelte aktører. Dette bidrar til å tåkelegge de bredere negative konsekvensene. For den som kan lite om klima, kan «balansen» – at det finnes både fordeler og ulemper – høres fornuftig ut, men strategien nedtoner problemet og svekker begrunnelsen for omfattende tiltak.

I tillegg ser vi forsøk på å snu «populisme»-begrepet mot de mest ambisiøse. Lederen for et liberalt parti i Tyskland advarte nylig mot «grønn klimapopulisme», som om de som henviser til dødelige hetebølger i Spania/Italia er styrt av følelser.

En velkjent avledning

– Den avledningen låter veldig kjent: «Det er ikke vi som bygger politikken på følelser, det er dere». Folk som vil ha strengere klimapolitikk får merkelappen «klimahysteriker» påklistret seg. En grei måte å slippe å lete etter motargumenter?

– Det er beskyldninger om emosjonalisering på begge sider. I Norge ble bompengepartiet kalt klimaskeptisk bare fordi de var mot bompenger. Motstanden kan også handle om sosial ulikhet, økonomi og distrikt. Noen støtter klimapolitikk, men vil at andre skal bære kostnaden.

– Hvis den gamle debatten handlet om klimavitenskapen, hva handler den nye om?

– Den nye fortellingen rammer klimadebatten inn i økonomiske, kulturelle, filosofiske og juridiske bekymringer. Man angriper ikke klimaforskningen, men klimapolitikken. Typisk: «Klima er viktig, men vi kan ikke risikere økonomisk krise.» Det høres rasjonelt ut, men blir et instrumentelt grep for å verne eksisterende industrier mot omstilling. I Tyskland har vi sett dette spesielt tydelig i debatten om bilindustrien.

Argumentasjonen har gjerne et tydelig nasjonalistisk preg: Man skal beskytte hjemlandet mot trusler utenfra, ved å satse videre på det gamle og velprøvde, og avstå fra å endre energisystemet eller bygge grønn industri. I tillegg legges det vekt på livsstilstemaer som kjøttforbruk, bil og fly. Staten skal ikke bestemme hvordan jeg lever livet mitt, hva jeg spiser eller hvor mye jeg reiser.

Og her virker det som om man snakker litt forbi hverandre. For mens motstandere av streng klimapolitikk snakker om bompenger, jobber, matvaner, rettferdighet og nasjonal suverenitet, kommer ofte svaret i form av henvisninger til IPCC-rapporter. Det tjener ytre høyre på, fordi de snakker ikke lenger så mye om klimavitenskap, de snakker mer om konsekvensene av klimapolitikk. Og mye av argumentene og talepunktene er importert via internasjonale nettverk av tenketanker, partier, NGO-er og medier. Amerikanske podkaster, som Tom Nelsons, gir ferdige «talking points» og strategier.

• Les også: Ikke gi opp klimaskeptikerne

Bedre organisert enn før

– Vi har jo snakket sammen tidligere, om hvordan disse uformelle nettverkene på ytre høyre prater sammen og deler argumenter. Men siden den gang – er disse nettverkene blitt sterkere, eller til og med bedre organisert?

– Jeg vil si det. Heartland Institute har formelt etablert Heartland Europe for å støtte klimaskeptiske og konservative grupper. De er enda mer synlige i både Tyskland og Storbritannia. Climate Intelligence Network i Nederland organiserer hybride konferanser og møteplasser. Danske aktører deltar på tyske/britiske konferanser.

Det digitale landskapet er også mer polarisert, med grupper på Signal, Telegram og X. Yngre, medievante folk som er mer synlige enn før, som leverer klipp som lett spres. Samtidig faller tilliten til tradisjonelle medier, noe som gjør distribusjonen enklere. Resultatet er mer etablerte – og mer polariserte – nettverk i blant annet Storbritannia, Nederland, Belgia og Tyskland.

– Men oppnår de noe særlig resultater?

– Vi ser i alle fall at andelen som identifiserer seg som klimaskeptikere øker, som i Tyskland fra rundt 10 prosent i 2016 til 18 prosent i dag. Vi ser en tilsvarende trend i Nederland. Det er fortsatt et mindretall, men økningen er betydelig.

Småbedrifter mer utsatt

– Ser vi koblinger til næringsinteresser som vil bremse klimapolitikken?

– Det kommer an på hva vi mener med «næringsinteresser». I et land som Norge har store selskaper i fossilindustrien tette bånd til myndighetene. Det gir stabilitet, og det er få insentiver til å blande seg i denne delen av debatten. I Tyskland kan små og regionale bedrifter med eldre forretningsmodeller ha mer å tape på energiomstillingen, og dermed en interesse av å bidra til å bremse den.

– Er det lettere å få gjennomslag for klassisk klimaskepsis i land som ikke har opplevd de mest dramatiske konsekvensene – som Storbritannia og delvis Norge – enn i Italia eller Spania, som kjenner på dette i sterkere grad hvert år?

– Ja, det tror jeg. Tradisjonelt har Tyskland lenge hatt konsensuskultur og høy tillit til institusjoner som klimaforskningsinstituttet i Potsdam. Klimavitenskapen ble ikke i stor grad debattert tidligere, fokus lå på løsninger. I Storbritannia finnes en sterkere tradisjon for å utfordre konsensus, og i Tyskland ser vi nå strategier som mistenkeliggjør eksperter, noe som også var tydelig under pandemien.

– I Norge er skepsisen mot vitenskap mindre, men by–land-dimensjonen brukes. Med andre ord: Strategiene er fleksible og tilpasses nasjonale forhold. Nettverkene hjelper små partier/aktører med støtte og ressurser internasjonalt.

• Les også: Klimaskepsis kan egentlig handle om noe helt annet

De som har noe å tape

– Er det noen velgergrupper som er mer mottakelige enn andre for disse argumentene?

– Her trenger vi mer langtidsdata, men det er én gruppe som ser ut til å peke seg ut: Relativt unge voksne menn, 25–45 år, ofte med middels høy utdanning – typisk bachelornivå og konservative grunnholdninger.

Utdanning spiller en rolle, fordi det gir dem selvtillit til å «stå på egne bein» i debatten. De har nok tro på sin egen resonneringsevne til å avvise ekspertene fra Oslo: «Jeg ser jo selv at klimaendringene ikke er så alvorlige her som de skal ha det til».

Dette er nokså nytt – vi så ikke samme tendensen for fem år siden. Samtidig, som en kollega i USA sa: Det er sjelden de som har ingenting som faller for dette, men heller de som har noe å tape. Det er gjerne folk som kan miste status, inntekt eller posisjon ved rask omstilling, som har egeninteresse av å opprettholde status quo.