Klimaskeptikere representerer et mindretall av befolkningen, men kan likevel nå langt i å blokkere klimatiltak. Og andelen skeptikere, for eksempel i Norge, har holdt seg nokså konstant over tid. Derfor føler kanskje mange at kampen om å overbevise de siste prosentene med klimaskeptikere er nokså nytteløs. Men: Funnene fra Balietti og forskerkollegene hennes tyder på at både klimaforkjempere og skeptikere selv undervurderer potensialet for å nå frem med nøktern informasjon om klima.

Vi snakker med

Anca Balietti er førsteamanuensis (Jun.Prof.) ved Universitetet i Heidelberg.

Referanse:
Tohidi, A., Balietti, S., Fraiberger, S., & Balietti, A. (2025). Divergence between predicted and actual perception of climate information. PNAS nexus, 4(3)
https://doi.org/10.1093/pnasnexus/pgaf084

Forskerne spurte først både klimaforkjempere, moderate og skeptikere om hvordan de trodde klimaskeptikere ville reagere på å lese nyhetsartikler om klimaendringer. De var nokså enstemmig pessimistiske: forkjempere og moderate forventet ingen effekt, mens skeptikerne trodde det bare ville gjøre dem enda mer innbitte motstandere av klimatiltak. Eller: Hvis du ikke liker noe, vil det å høre mer om det bare få deg til å like det enda mindre.

Forskerne fikk så 1000 klimaskeptikere å lese én av 60 ekte nyhetssaker om klimaendringer, mens en kontrollgruppe leste artikler som ikke hadde med klima å gjøre. Deltakerne svarte deretter på spørsmål om sine klimaholdninger og politiske støtte, og fikk mulighet til å gi ekte penger til en organisasjon som enten støttet eller jobbet mot klimatiltak. De testet med andre ord ikke bare om holdningene endret seg, men også atferden.

Endret mening, men ikke atferd

Og resultatene gjorde spådommene til skamme. Skeptikere som leste klimaartikler, ble betydelig mer bekymret for klimaendringer sammenlignet med kontrollgruppen. Denne økte bekymringen oversatte riktignok ikke til større støtte for klimapolitikk eller vilje til å endre personlig atferd: De trodde kanskje mer på klimaendringer, men ville ikke gi penger til klimakampen. Noe forskerne kaller «tro-atferd-gapet».

Funnene avslører at også skeptikere kan endre holdninger til klimaendringer. Men det å konvertere bekymring til handling er fortsatt en betydelig utfordring. Hovedforfatter Anca Balietti forklarer hvorfor dette «tro-atferd-gapet» oppstår:

Anca Claudia Balietti: – Å endre mening er en prosess. Dette er det første trinnet, men ikke det eneste trinnet som trengs. Disse artiklene fortalte om skadene av klimaendringer og hvor ille det kommer til å bli, men hadde ikke mye innhold om hva du kan gjøre mot klimaendringer. Vi ga ikke leserne verktøy til å handle eller veiledet dem i hvordan de kunne gjøre noe med det. I tillegg er det bare en nyhetsartikkel. Det er nok litt i overkant mye å forvente at dette vil endre skeptikere fullstendig.

Energi og klima: – Både klimaforkjempere og skeptikere undervurderte altså virkningen av informasjon. Hva tror du er grunnen til det?

– Jeg tror vi som samfunn har et forvrengt bilde av hvem skeptikerne faktisk er. Vi ser folk på sosiale medier eller TV som er veldig sterke klimafornektere, og så tror vi alle klimaskeptikere er slik. Men dette er ekstreme tilfeller. Hvis vi danner vårt inntrykk av skeptikere basert på dem, gjør vi det på folk som ikke er representative for gjennomsnittet, tvert om. Dette er for øvrig et mønster vi har sett på andre forskningsområder også. For eksempel viser studier på immigrasjon at folk forestiller seg at andre som tenker som dem har mer ekstreme synspunkter enn de faktisk har.

Skjevt bilde av klimaforkjempere også

– Kan dette virke begge veier—at skeptikere ser klimaforkjempere som ekstremister også? At alle som tror på klimaendringer er som Greta Thunberg?

– Akkurat. Bildet av klimaforkjempere er også forvrengt—at de er en veldig spesifikk gruppe til det ekstreme. «De kjører aldri bil, de reiser ikke med fly, de spiser ikke kjøtt, de er veldig annerledes enn meg». Så skeptikere kan ikke identifisere seg med dem. Men igjen – de er ikke representative for klimaforkjempere flest.

– Dere fikk forsøkspersonene til å lese nøytrale, proffe nyhetsartikler. Men vi som har erfart å snakke med klimaskeptikere, oppdager jo raskt at de henter informasjonen sin fra helt andre nyhetskilder, som de stoler på. Hvordan påvirker den fragmenterte medievirkeligheten evnen vår til å nå ut til skeptikerne?

– I vår studie fjernet vi bevisst informasjon om hva kilden var, nettopp for å eliminere denne effekten. I virkeligheten vil en ekte skeptiker aldri lese nyhetssaker fra «grønne» medier. Jeg tror derfor myndighetene eller det vitenskapelige miljøet må spille en rolle her, i å presentere denne informasjonen.

Det finnes også forskning som viser at hvis du får påvirkere fra skeptikernes egen gruppe—artister, influensere, populære personer som ikke blir sett på som klimaforkjempere—til å snakke nøytralt om klimaendringer, så virker det. Men det er vanskelig å forvente at skeptikere skal plukke opp og lese klimasaker i The New York Times uten videre.

– Hold følelsene utenfor

– Hvilke typer meldinger fungerer best med skeptikere?

– Du må holde følelser ute og gjøre innholdet så verdinøytralt som mulig. Og unngå å spille på skam eller rette anklagende pekefingre. Jeg ser det litt som å snakke med barn—hvis du vil overbevise dem, er det ingen vits i å kjefte eller spille på skyldfølelse. Du må tilnærme deg det nøytralt. Artiklene som endret meninger i vår undersøkelse, var veldig nøytrale i innhold og tone.

– Norge har en relativt høy andel skeptikere sammenlignet med andre europeiske land, noe som antakelig har med vår tilknytning til olje- og gassindustrien. Gjelder funnene dine spesielt her?

– Det tror jeg. Grunnen til at vi har færre skeptikere i andre deler av Europa er at vi der er mye mer utsatt for eksempel for hetebølger enn Norge. For eksempel er Sveits også et veldig rikt land, men de er mye mer bekymret for klimaendringer fordi de ser breene sine smelte raskt. I Norge har geografien forsinket disse effektene.

Men det er nok bare et spørsmål om tid. Jeg var i Norge og besøkte Folgefonna nylig, og de fortalte oss at for første gang på 30 år stengte de skiheisen fordi det ikke var nok snø. I Tyskland har vi problemer med barkbiller som pleide å dø om vinteren, men nå er vintrene så milde at populasjonen eksploderer. Så vidt jeg forstår, er det en reell risiko for at det samme kan skje i Norge.

Folk med høyere inntekt er mer villige til å engasjere seg med klimabekymringer. Jeg tror ikke nordmenn er ufleksible—de har bare ikke trengt å bekymre seg så mye for klimaendringer så langt.