Danmark har lovfestet at landet skal være et grønt foregangsland. Sammen med de andre nordiske landene har Danmark både et særskilt ansvar og forutsetninger for å drive frem den grønne omstillingen, mener Christian Ibsen, direktør for tankesmien Concito.

Målet om å redusere Danmarks klimagassutslipp med 70 prosent innen 2030 er innen rekkevidde. I intervju med Energi og Klima gjør Ibsen opp status for den danske klimainnsatsen og trekker linjene til europeisk og global politikk.

I Europa må de nasjonale kraftsystemene knyttes mye tettere sammen med kabler for å utnytte den fornybare kraften bedre, fremholder han. Ibsen er kritisk til at den norske regjeringen ikke ønsker å fornye de to kraftkablene Skagerrak 1 og 2 mellom Norge og Danmark, som nærmer seg slutten av sin .

Foregangsland og klimamål

Energi og Klima: – Hva er det aller viktigste våre lesere bør vite om status og utfordringer for Danmarks grønne omstilling?

Christian Ibsen: – Det er at Danmark på mange måter har vært forrest i å lage en ambisiøs klimalov, sette ambisiøse klimamål, gått foran med å lage fornybar energi, vind. Og fortsatt er det bred oppslutning i Folketinget om en ambisiøs klimainnsats.

Så kommer den andre siden av mynten: Utfordringene man møter når omstillingen kommer tett på danskene. Hva man kjører, hva man spiser, ens forbruk. Vi har også støtt på problemer med å holde tempoet oppe i utbyggingen av fornybar energi, både til lands og til havs. Og så har vi ikke kommet i gang med omstillingen av det danske landbruket.

– Danmark har et nasjonalt mål om å redusere utslippene med 70 prosent innen 2030. Vil det bli nådd?

– Det har alltid vært et veldig ambisiøst mål, og det er blitt laget planer der det inntil nylig så ut til at det var sannsynlig at vi nådde målet. Men med det vi kaller en ishockeykølle til slutt – det er noen teknologier som skal gi utslippsreduksjoner tett opp mot 2030, som karbonfangst og -lagring (CCS). De siste månedene har det vært noe usikkerhet omkring blant annet om CCS kan bli implementert etter tidsplanen. Dette gjør at det nå er noe mindre sannsynlig at vi når målet – det ligger mildest talt og vipper.

– Det har oppstått usikkerhet rundt karbonfangst og -lagring når det gjelder kostnader og statsstøtte?

– Det har vært et statlig anbud hvor ti aktører først meldte at de var interessert. Nå er det kun to igjen som har gitt konkrete bud. Vi vet at den ene er Aalborg Portland, Danmarks eneste sementfabrikk. Den andre er fremdeles hemmelig. Nå skal energidirektoratet vurdere om de kan få støtte. Men selv med disse to, som er viktige karbonfangstanlegg, er det tvil om de kan rekke å implementere CCS til 2030. Det vil også samlet være mindre karbonfangst enn det man hadde håpet på fra statens side i klimaplanen for å nå 70 prosent-målet. Men det er ikke desto mindre superviktig. Ved Aalborg Portland er det helt avgjørende for den danske klimainnsatsen å få til CCS.

Landbruket, miljøet og utslippene

– I hvilke sektorer er det mest utfordrende å få til de nødvendige utslippsreduksjonene frem mot 2030 og 2035?

– Det er helt sikkert landbruket. Når vi kommer til 2035, så utgjør landbruket den klart største delen av danske utslipp.

Danmark er et veldig landbruks-tungt og landbruks-intensivt land, til forskjell fra Norge. En betydelig del av Danmarks areal blir brukt til å dyrke fôr til dyr, og vi har omfattende animalsk produksjon, som betyr store klimagassutslipp. Men det gir også mange andre problemer for natur og især havmiljøet ved utslipp av nitrogen. Det har alltid vært politisk vanskelig å gjøre noe med. Landbruket har vært veldig interessert i å fastholde en stor animalsk produksjon. Men med avtalen om «den grønne trepart» har man for alvor tatt tak i det. Avtalen er laget mest av hensyn til nitrogenutslipp i våre fjorder og lavtliggende sjøområder. Det har vært sluppet ut så mye nitrogen der at nesten alt dyreliv, biologisk mangfold og natur er borte i de indre fjordene.

Det er landbruket som står for den langt største delen av nitrogenutslippet, og derfor har det vært et stort behov for å lage en avtale. Det er en bred avtale som betyr at man bruker mye penger, 40 milliarder danske kroner, og setter langt strengere nitrogen-krav. Store arealer skal tas ut av landbruksproduksjon i de mest sårbare områdene. Det har også klimaeffekt, fordi det kommer til å bety et mindre antall husdyr i Danmark.

Avtalen er i ferd med å bli implementert. Man har laget 23 forskjellige grønne treparter desentralt rundt om i Danmark, som nå er i gang med å finne ut hvilke områder som skal tas ut, hvilken kompensasjon bøndene skal få, og så videre.

– Og det kommer en klimaavgift på landbruk?

– Det er en klimaavgift som blir implementert frem mot 2030. Derfor er en av de store diskusjonene nå hvordan man kan utvikle klimateknologier i landbruket. Bøndene skal kunne gjøre noe med utslippene fremfor bare å betale en avgift. Dette blir det arbeidet hardt med, for det må selvfølgelig være sånn at en bonde som kan se at han må betale en avgift, skal kunne si: Javel, men da begynner jeg å bruke denne teknologien eller denne løsningen, og det kan redusere avgiften med x prosent. Så der er tempoet i ferd med å skrus opp.

Nasjonalt klimamål driver frem innsatsen

– Regjeringen har lansert et klimamål for 2035, som du har kritisert for å være for lite ambisiøst.

– Partiene i regjeringen har laget en avtale om et mål for 2035, men jeg betrakter ikke dette som en ordentlig avtale. Den er ikke blitt vedtatt av Folketinget ennå. Det er regjeringens bud på hva målet bør være, som er 82 prosent i 2035. Etter våre beregninger betyr det at Danmark ikke behøver å gjøre noe særlig mer etter 2030, fordi effekten av de virkemidler vi allerede setter i gang frem mot 2030, bringer oss tett på 80 prosent reduksjon i 2035. Så vi mener målet må være minimum 85 prosent. Vi mener også at med de pengene som er satt av til landbruket, CCS og andre ting, så burde vi kunne levere et sted mellom 85 og 90 prosents reduksjon i 2035.

Jeg tror klimamålet blir en del av valgkampen, og at en ny regjering vil diskutere om de skal ligge på 82 eller om de vil løfte nivået, avhengig av hvem som danner en ny regjering. Det går rykter om at det kan bli utskrevet nyvalg allerede i neste uke. (Red.anm.: Det må avholdes valg til Folketinget senest 30. oktober i år).

– Danmark har altså et nasjonalt klimamål der alle utslippskuttene skal tas hjemme. Hva slags betydning har det for den klimapolitiske debatten og hele den grønne omstillingen at dere har et nasjonalt mål? Alternativet ville jo vært å nøye seg med å overholde EU-forpliktelsene?

– I Danmark står det i klimaloven at vi vil være et grønt foregangsland. Vi vil gå forrest i den grønne omstillingen. Vi har et særlig potensial for det, vi har særlige gevinster å hente i vekst og arbeidsplasser. Og vi har et ansvar fordi vi har et av verdens største forbruksbaserte utslipp, altså de samlede utslippene per innbygger.

Klimamålet har uten tvil drevet den danske klimainnsatsen på en måte som EU-målet slett ikke har. Klimamålet og -loven har tvunget danske politikere til løpende å vedta ny klimainnsats på tvers av alle sektorer, for hele tiden å gjøre det mulig å nå klimamålet. Det er en måte å drive klimainnsatsen fremover på som nasjon, fordi vi har et bredt Folketing som vil ha det, fremfor utelukkkende å ha noen EU-virkemidler som kvotesystemer eller annet som er mye mindre basert på hva landene selv kan gjøre noe med. EU-virkemidlene er utrolig viktige virkemidler for Danmark i å bidra til å levere på de nasjonale klimamålene, men innsatsen vår er hele tiden forankret i avtaler blant Folketingets partier.

Det er en måte å drive klimamål frem på som nasjon, fordi vi har et bredt Folketing som vil ha det, fremfor noen EU-virkemidler som alltid er kvotesystemer eller noe annet som er mye mindre basert på hva landene selv kan gjøre noe med.

Hvis man er et ambisiøst land, bør man ha nasjonale klimamål som danner rammen. Hvis du bare forholder deg til EU-mål, har du i hvert fall ikke en ambisjon om å gå forrest og dermed være den som utvikler teknologiene, har potensialet for grønn vekst og tar et særlig ansvar.

– Hva kan du si om oppslutningen om den grønne omstillingen i det danske samfunnet?

– Danmark hadde en historisk stor oppslutning om klima i det vi kaller klimavalget i 2019. Det var det altoverskyggende temaet i valget, det var demonstrasjoner i gatene og vi fikk en ambisiøs klimalov. Slik er det ikke lenger. Det er mange andre kriser. Og det har vært covid, det er Ukraina og det er Trump. Men hvis man spør den danske befolkning, så er klima, natur og miljø stadig det nest viktigste. Det viktigste er sikkerhet.

Vi er helt med på at klima ikke lenger kan ses isolert – klima må ses sammen med andre dagsordener. Det kan være klima og natur, klima og nitrogen, klima og konkurranseevne, klima og sikkerhet. For eksempel er elektrifisering og fornybar energi nøkkelen til EUs fremtidige konkurranseevne og energiuavhengighet.

Den danske forretningsmodell

– Vi er blitt vant til å tenke på grønn omstilling som et slags forretningsmodell for det moderne Danmark. Er det treffende?

– Ja, vi har mange store og viktige virksomheter som alle sammen springer ut av den grønne omstillingen. Utfordringen er at vi nå også ser vanskeligheter for den grønne sektoren. Fordi vi blant annet ikke har lyst ut nok havvind, fordi det er usikkerhet om hvordan modellen skal være, det er oppstått diskusjoner om hvor ambisiøse vi skal være.

– Ved siden av vind, i hvilke andre sektorer eller områder har Danmark en sterk posisjon?

– Energisparing og energieffektivitet. Der har vi Danfoss og Grundfos og andre virksomheter som er riktig gode. Vi er også dyktige på fjernvarme. Så er det mye industri som er underleverandører.

Utfordringen er at vi også bør være gode på varmepumper og integrering av fornybar energi i energisystemene, og vi er ikke gode nok til å elektrifisere det danske samfunnet. Vi er på vei, men vi er ikke ledende. Det er en av de tingene som gjør at vi ikke får nok klimagevinst, at vi ikke får nok verdi ut av vinden, og at vi ikke viser verden hvordan et elektrifisert samfunn bør være. Det bør være vår neste store ting i Danmark.

Bekymring for norsk kabel-nei

– I Norge er debatten om havvind dominert av uro for kostnadene, altså behovet for subsidier. Hvilken rolle spiller de økonomiske sidene ved havvind i Danmark?

– Det er kostnader forbundet med det, men det er også kostnader ved å la være. Det er en av utfordringene at vi alltid later som om status quo er gratis. Det er den ikke. Hvis du har et annet energisystem, skal det også betales for.

For at det skal bli god økonomi i havvind, må den grønne strømmen ha avtakere. Det vil si at det må elektrifiseres i alle sektorer, og det må skapes mye bedre utenlandsforbindelser til omkringliggende land, for å fordele strømmen når man har den. Når vi bygger ut i Nordsjøen, blir det avgjørende at strømmen ikke bare sendes til Danmark, for det har vi ikke bruk for. Vindkraften må brukes til å avkarbonisere i Europa, i Nederland, Belgia, England, Tyskland, Polen. Og slik bør Norge også tenke.

Akkurat nå har vi problemet med at Norge vurderer å stenge to utenlandsforbindelser til Danmark (kablene Skagerrak 1 og 2, red.anm). Det er jo nettopp det vi ikke må gjøre. Vi må skape mye bedre forbindelser mellom alle landene, så verdien av den produksjonen som er der, fordeles ut på de riktige tidspunktene.

– Det er ikke flertall på Stortinget for å fornye Skagerrak-kablene. Og så er det den planlagte havvindparken i Sørlige Nordsjø som ikke får en forbindelse til Danmark, bare til Norge. Blir dette oppfattet som negative signaler fra Norge om energisamarbeidet, eller er det forståelse for at dette er et kontroversielt tema her?

– Jo, forståelse er det nok. Men det ses som et uttrykk for manglende forpliktelse til en felles tenkning om el-forsyningen og energiforsyning. Hvis vi for alvor skal avkarbonisere næringslivet, industrien, varme, transport, så må vi ha utveksling av elektrisitet mellom landene. Der har Norge vært et perfekt eksempel på noen som har et slags vannbatteri som kan sende strøm til Danmark og tjene penger på det når vinden ikke blåser, og få vindkraft opp når vi har masse vind.

Det er ikke bra for det europeiske energisystemet hvis Norge begynner å tenke annerledes om dette. Det er det absolutt bekymring for, og etter min mening burde det være et langt høyere politisk fokus på det. Det vil fordyre omstillingen.

Fossil-leirens dødskamp og Europas uavhengighet

– I hvor stor grad henger den danske strategien i dag sammen med hva som skjer på EU-nivå? På havvind, men også hydrogen og egentlig hele EUs grønne giv?

– Den henger tett sammen, men vi har ikke for alvor tatt konsekvensene av det ennå. Danmark har meget stor interesse i de store grep som skal tas i avkarboniseringen i Europa.

Hvordan landene kan fordele kostnadene og gevinstene ved den grønne omstillingen seg i mellom – det blir kjempestort. I prosjektet med den danske Energiø Bornholm, som akkurat er vedtatt, vil tyskerne etter lang tids forhandlinger reelt ta 70 prosent av prisrisikoen.

Hvis vi skal produsere grønt hydrogen i Danmark, hvis det skal til Tyskland i rørledning, slik man nå regner med: Er Tyskland så klar til å forplikte seg til å ta imot grønt hydrogen, eller er de ikke? Skal Danmark ta imot fanget CO₂ fra Nord-Tyskland, fordi vi har riktig gode lagre? Skal Norge? Langt større integrasjon av energisystemene er avgjørende, ellers blir det altfor dyrt for Europa. Det tror jeg også Norge må bry seg mye mer om.

– Nå har den grønne omstillingen også fått økt geopolitisk betydning. Flere har koblet Trumps ønske om å overta Grønland med alle de problemene som Ørsted og havvind generelt har fått i USA.

– For å løfte dette helt opp: Det vi ser nå, er fossil-leirens dødskamp. Trump er et eksempel på det. Hans største fiende er vindmøllene og grønn omstilling, fordi hele hans makt er basert på det fossile, og de som betalte ham i valgkampen, var fossil industri. Alle kan se at akkurat nå er det grønne, som sol og vind, konkurransedyktig økonomisk. Så dette er kampen mellom elektrostater og petrostater.

Kina er på vei til å bli en elektrostat. De har stadig masser av fossil energi, men de har valgt den grønne veien – den er billigst, og den gir mindre luftforurensning. Hvis EU leverer på våre klimamål og energiuavhengighet, så blir vi også en grønn elektrostat.

Jeg tror det som skjer, er at Europa er i gang med en prosess som handler om å finne sin plassering mellom Kina, som er så konkurransedyktige at europeisk industri innen grønne teknologier blir lagt ned, og et USA som man ikke lenger kan regne med.

Så hva skal Europa gjøre? Det vil komme en grønn industripolitikk i Vest-Europa – forhåpentlig er den grønn – som handler om å sikre at vi er konkurransedyktige med vår egen energiform. Vi har ikke nok fossile ressurser i Europa, vi har kun vind og sol som er konkurransedyktige.

For å gi et eksempel: En ny analyse fra oss i Concito og tankesmien Strategic Perspectives i Brussel viser at hvis vi leverer på EUs 90 prosents mål for 2040, så kan vi redusere vår import av fossilt brensel så mye at vi kan klare oss med import fra Norge på nåværende nivå og EUs egen produksjon. Det vil skape en enorm uavhengighet for Europa.

Må ha nytt partnerskap med Kina

– Men det er stor bekymring for konkurranseevnen, særlig i forhold til Kina. Og det er vel økonomisk risiko knyttet også til grønn omstilling som forretningsmodell? At man risikerer å bli utkonkurrert av Kina i alle sektorer?

– Jeg har akkurat selv vært i Kina. Vi snakket med tankesmier og noen høyt oppe i partiet, og det er en erkjennelse i Kina om at de ikke kan fortsette med å utkonkurrere europeisk industri. Da vil EU lukke seg om seg selv med toll eller andre ting. Så det må være en ny type partnerskap hvor Kina også investerer i Europa, i europeisk industri og arbeidsplasser. Uten det får vi ikke med oss den europeiske befolkningen.

Jeg tror det blir en hard kamp med Kina for å finne ut hva slags partnerskap vi skal ha, og hvilke vilkår Europa setter for Kina. Det er ikke et alternativ å la seg utkonkurrere enda mer av Kina.

For ti år siden trodde vi det ville gå mot full globalisering. Det vil ikke skje. Så Europa kommer til å sette meget klare krav. Jeg er redd for at de kommer til å bruke for mye krefter på å bevare den nåværende «sorte» industri i Europa, men forhåpentlig kan dette være med til å styrke Europas grønne industri.