Fattige får ikke norgespris – forsker mener vi må se til Danmark
– Tallene fra de tre første månedene med Norgespris viser at ordningen har stor effekt på lommeboka til folk og på den måten gir en viktig trygghet i hverdagen for mange familier, sa energiminister Terje Aasland (Ap) til NTB tidligere i år. Allerede da hadde Norgespris kostet staten milliarder.
10. juni kunne Klassekampen avsløre at disse milliardene i liten grad kom 30.000 beboere i kommunale boliger til gode. Dette er en gruppe som omfatter blant annet minstepensjonister, flyktninger, mennesker med pleiebehov og nedsatt funksjonsevne.
Problemet oppstår fordi kommunale boliger ofte samler flere boenheter i samme bygg med felles strømmåler. Taket på støtteordningen er begrenset opp til 4500–5000 kWt i måneden per måler, ikke per bolig.
Borettslag, eierseksjonssameier og studentboliger har fått problemet løst. Men for kommunale boliger har Energidepartementet svart at det ikke er planer om å endre regelverket.
Dette er en side av det som kalles energisårbarhet i forskningen: At en husholdning eller en gruppe kommer i en situasjon der de ikke får dekket grunnleggende energibehov på grunn av ulike samfunnsmessige forhold.
Prissubsidier som Norgespris kan uansett ikke løse alt, for eksempel å senke terskelen til å investere i egen produksjon av strøm. Derfor har EU blant annet lagt til rette for å opprette en ordning for energifellesskap.
I Danmark er det over 600 slike energifellesskap, mange med finansieringsmodeller som senker terskelen for lavinntektsgrupper og leietakere og gjør strømhverdagen enklere. I Norge halter det.
Pariman Boostani har som del av doktorgradsarbeidet ved NTNU sammenliknet energifellesskap i Norge og Danmark. Vi har spurt henne hva norske beslutningstakere kan lære av Danmark.
Energi og klima: – Dette er kanskje et dumt spørsmål. Men i Norge har vi masse fornybar strøm som produserer med overskudd, vi har Norgespris og generelt lavere priser enn i Europa. Likevel har vi også et problem med energisårbarhet. Hvorfor? Og hvorfor tar vi det ikke på alvor?
Pariman Boostani: – Dette er en av de viktigste misforståelsene. Da jeg startet doktorgraden min her i 2022, sa de fleste: «Vi har ikke energisårbarhet, hva er det egentlig du jobber med?» Men da jeg intervjuet folk, snakket mange om høye strømpriser, særlig etter spesielt etter pandemien og fullskalakrigen i Ukraina, da prisene steg. Noen nevnte at de måtte tulle seg inn i tepper i stedet for å skru på ovnen, fordi det var blitt så dyrt. De sa at dette er noe vi må ta tak i nå, ikke senere, fordi det er i ferd med å bli akutt.
Noen nevnte at de måtte tulle seg inn i tepper i stedet for å skru på ovnen, fordi det var blitt så dyrt.
At Norge produserer mye fornybar energi, betyr ikke automatisk forsyningssikkerhet for alle. Energisårbarhet handler om tilgjengelighet, betalingsevne, og hva dette innebærer for sårbare grupper. Kanskje hovedgrunnen til at vi ikke har anerkjent dette i så stor grad i Norge, er at det ikke finnes en eksakt definisjon på hvem som er energisårbar. Jeg vil ikke si at vi ikke tar det alvorlig, men definisjonsgapet betyr noe. I Danmark har de begynt å snakke om energisårbarhet, men kun som en del av sosial fattigdom. De har heller ikke en eksakt definisjon.
– Men en løsning på noe av dette kan altså være energifellesskap. Hva var den mest slående forskjellen mellom hvordan norske og danske eksempler på dette fungerer i praksis?
– Det første er at Norge mangler en klar juridisk definisjon også av begrepet energifellesskap. Blant annet fordi Norge ikke er en del av den fjerde energipakken, og debatten om, den skal tas inn i norsk lovgivning pågår. I Danmark har en klar juridisk definisjon, og de har også implementert den fjerde energipakken. Det hjelper dem å sikre finansiering fra EU og etablere slike fellesskap.
Hovedgrunnen til at vi ikke har anerkjent dette i så stor grad i Norge, er at det ikke finnes en eksakt definisjon på hvem som er energisårbar.
Det andre er hvordan deltakelsen fungerer. I Danmark intervjuet jeg folk i et boligsosialt prosjekt. Der har medlemmene stemmerett på alle beslutninger som tas i fellesskapet, det kalles faktisk beboerdemokrati. Det styrker tilhørighetsfølelsen og gir dem et reelt ord med i laget.
Jeg fant også andre finansieringsmodeller i Danmark, som engasjerer sårbare grupper. Ved Aarhus universitet har de en folkefinansieringsordning der studenter som ikke har mye midler fortsatt kan ta del i å bygge et solcelleanlegg. De betaler bare en liten sum, men er likevel del av fellesskapet.
De som faller utenfor
– Men så ser vi at noen sårbare grupper, som lavinntektshusholdninger, eldre og innvandrere, ofte ender opp som passive mottakere fremfor aktive deltakere. Og da faller de fort utenfor. Hvorfor?
– Her kan vi se på de norske tilfellene jeg studerte. Det ene var et borettslag, sosialboliger, der beboerne var innvandrere, fra lavinntektsgrupper, eller hadde nedsatt funksjonsevne, både psykisk og fysisk. Det andre var en økolandsby på Osterøy i Vestland fylke. Der var det eldre beboere som så seg selv som sårbare fordi de ikke hadde råd til å dekke hele kostnaden for å installere solceller eller annen fornybar teknologi.
Vi kan ikkje frede noregspris
I borettslaget var det språkbarrierer. Møter og diskusjoner foregikk på norsk, noe som ekskluderte innvandrere som ikke snakket språket flytende. En annen utfordring var grunnleggende teknisk kunnskap, som ikke alle har. Der tok Oslo kommune ledelsen og installerte solceller på taket, og forsøkte deretter å engasjere beboerne ved å dele ut brosjyrer og gi oppdateringer på møter. For dem som dukket opp.
For økolandsbyen på Osterøy var hovedproblemet manglende tillit til prosjektplanen. Det tok lang tid å få det etablert. Noen av de interesserte var usikre på om det faktisk ville bli noe av. Den uklare planen gjorde også at kommunen ikke fikk sikret finansiering. I Oslo, derimot, var det stor tillit til både kommunen, prosjektplanen og prosjektlederen. Planen var transparent, og prosjektlederen formidlet mål og intensjoner tydelig.
– Hvor mange snakker vi om, da?
– EUs statistikkbyrå Eurostat publiserer tall på energifattigdom i europeiske land, også Norge. Den nyeste undersøkelsen kartla hvor mange som strever med å betale strømregningen. I 2024 lå andelen energisårbare i Norge på 2,2 prosent, mot 4,4 prosent i Danmark.
Men her er det mørketall. Først fordi undersøkelsen baserer seg på husholdningers egenrapportering, så bare de som faktisk erkjenner at de er sårbare blir talt med. En annen utfordring er at undersøkelsen ble gjort blant husholdninger som eier sin egen bolig. Mange lavinntektsgrupper har ikke råd til det, og er leietakere. Da faller de også utenfor i statistikken. Problemet kan derfor være en del større enn tallene gir inntrykk av.
Feilinformasjon fra Aasland om Norgespris
Et annet eksempel: vi har gode støtteordninger fra Enova for, eksempelvis, å installere solceller. Men: Da må du først ha fri kapital til å installere solcellene på taket. Deretter kan du søke om refusjon, men du må eie boligen for å kvalifisere. Igjen faller sårbare grupper utenfor.
– Samkjør med EU
– For ordens skyld: Enovas mandat har først og fremst vært å hjelpe ny teknologi inn på markedet, og når noe når markedsmodning, trekker de støtten. Det utelukker alle som ikke er tidlige brukere eller godt bemidlede huseiere. Finnes det bedre måter å støtte sårbare individer på i andre land som vi kan sammenligne oss med?
– Hvis vi ser på Danmark, har hver kommune der en egen klimahandlingsplan med utslippsreduksjon som mål. Da jeg snakket med lederen for den danske foreningen for energifellesskap, fortalte han at i noen lokalsamfunn er fokuset utelukkende på vindturbiner, mens andre satser på solenergi. Å ha en slik reguleringsplan tilpasset hvor de ligger geografisk, er én tilnærming.
En annen forskjell er at vi har energiloven i Norge. På én måte er den god, fordi den dekker hele kjeden: Produksjon, overføring, distribusjon og bruk av energi, og både elektrisitet og fjernvarme. Men det er én forskjell: Under energiloven trenger du en omsetningskonsesjon for å selge overskuddsstrøm til andre utenfor egen eiendom. Dette blir en byrde for lokale energiinitiativer: Det kan ta over et år å få konsesjonen på plass. En forskrift fra oktober 2023 åpner riktignok for at borettslag kan installere solceller og dele kraftproduksjon på inntil 1 MW innenfor samme eiendom.
– Hvis du kunne endret én ting i norsk politikk i morgen, hva ville det vært?
– Først og fremst trenger vi et stabilt juridisk rammeverk for energifellesskap, ikke bare for det formelle ved hva et energifellesskap er, men også for hvordan vi kan sikre at alle får være med. Altså «inkluderende energifellesskap», som også er tittelen på doktorgraden min.
Det andre, basert på min erfaring, er at jeg vil anbefale å samkjøre med EU-nivået, og innlemme det som er relevant fra den fjerde energipakken. Jeg vil ikke si at vi skal følge bokstavelig alt som står der, men den omtaler nettopp energifellesskap. Vi kan innlemme dette med noen tilpasninger til norsk kontekst.