I USA har president Trump og hans «effektiviseringsdepartement» DOGE stått bak radikale budsjettkutt og masseoppsigelser som også har rammet forskningssektoren. Dette har skapt mye usikkerhet i forskningsmiljøer i USA, men også internasjonalt, fordi amerikanske institusjoner spiller en så sentral rolle på mange forskningsfelt.

Forskere advarer om at forskningsdata kan forsvinne innen både medisin og klima. I Norge har Kunnskapsdepartementet holdt krisemøte. Forskningsrådets direktør kaller situasjonen dramatisk, mens CICERO-direktøren sier skaden kan være uopprettelig.

Vi snakker med

Mette Halskov Hansen er viserektor for klima, miljø og tverrfaglighet og Svein Stølen er rektor ved Universitetet i Oslo.

Svein Stølen er rektor og Mette Halskov Hansen er viserektor for klima, miljø og tverrfaglighet ved Universitetet i Oslo. Vi har snakket med dem om hvordan norske forskere møter endringene som er kommet og antakelig kommer.

Energi og klima: – For to uker siden var du, Svein Stølen, på NRK radio og sa det var viktig med is i magen i denne situasjonen – men at det gikk an å ta forholdsregler. Og på de to ukene som er gått er det jo skjedd mye, i et absurd tempo. Hva mente du da, og hva tenker du nå?

Svein Stølen: – Først og fremst er dette kaotisk, og ting går veldig fort. Vi har ikke kontroll over alt. Derfor må vi hele tiden følge med, basere oss på fakta og handle der vi kan. Og vi må først og fremst konsentrere oss om det vi faktisk kan gjøre noe med, uten å spekulere for mye i hva som kan bli verst tenkelige utfall.

Det er for eksempel ikke nytt at vi må sikre datasikkerhet og eierskap til egne data, det har vi jobbet med en stund. Men det arbeidet har blitt mer akutt nå. Det er en økende risiko for at vi mister tilgang til internasjonale dataressurser.

I tillegg ser vi en rask utvikling i hvordan teknologi- og forskningssamarbeid påvirkes av eksportkontroll. Noen amerikanske teknologiselskaper ser ut til å begrense internasjonalt samarbeid, og det blir vanskeligere å opprettholde prosjekter med partnere i USA. Dette er det også uro rundt, men igjen: Vi må jobbe kunnskapsbasert og handle stegvis, ikke i panikk.

– Minner om det vi har sett i Kina

– Det er også mye snakk om disse listene med ord Trump-administrasjonen har pekt ut spesielt. Med blant annet ord som «equity» og «confirmation bias», som begge er ukontroversielle, etablerte faguttrykk i henholdsvis finans og psykologi, men som nå altså potensielt tiltrekker seg negativ oppmerksomhet. Dette føyer seg inn i en rekke tiltak som kan tolkes som angrep på akademisk frihet. Merker dere noe til at amerikanske forskere eller universiteter nå er mer forsiktige med hva de tør ytre seg om? For ikke å si forske på?

Svein Stølen: – Min kontakt er mest med institusjonsledere, og diskusjonene der handler ofte om konkrete utfordringer i pågående prosjekter. Vi har mange samarbeidsprosjekter med amerikanske institusjoner. Disse listene har ikke vært det største temaet i disse samtalene. Men bekymringen er der.

Mette Halskov Hansen: – Det mest akutte for mange av de amerikanske forskere jeg hører fra, er frykten for å miste tilgang til gamle data. Nettsider fjernes, databaser lukkes, og lagret informasjon forsvinner. Mange jobber nå intenst med å sikre data de allerede har, slik at de ikke plutselig blir borte.

Det er for tidlig å si hvordan dette vil påvirke søknader, men det minner jo om det vi har sett i Kina. Der ble for eksempel bilder av tomme stoler og begrepet «en tom stol» sensurert etter at Liu Xiaobo hadde mottatt Nobels fredspris, fordi prisen ble lagt på en tom stol. Det absurde var at man ikke kunne omtale eller avbilde tomme stoler i noen sammenheng i tiden etter.

I Kina har vi også sett hvordan forskere legger inn Xi Jinpings navn i søknader for å vise at de jobber «korrekt». Samtidig unngår de bestemte ord for ikke å trigge sensur. Vi kan komme i en situasjon der forskere i USA begynner å selv-sensurere forskningsprosjekter. Ikke fordi de må, men fordi de ikke tør å ta sjansen på å la være. Hvilken effekt dette vil ha, gjenstår å se.

– Den amerikanske klimaforskeren David Ho nevnte i intervju med oss at plutselige kutt i føderale forskningsmidler kan føre til at pågående prosjekter mister finansiering over natten. Hvordan påvirker dette en institusjon som UiO?

Svein Stølen: – Det er for tidlig å si sikkert. Men vi ser allerede at noen prosjektledere er usikre på om deres amerikanske samarbeidspartnere kan levere som avtalt. Når forskere mister jobben, blir det vanskelig å oppfylle prosjektmålene. Overhead-finansiering er en annen sak. På lang sikt kan dette ramme infrastruktur og institusjoner. Akkurat nå er det mer snakk om usikkerhet rundt nye søknader. Skal vi inkludere amerikanske partnere eller ikke? Vi vet rett og slett ikke hvordan dette vil utvikle seg.

– Amerikanske miljøer kan ikke erstattes over natten

Mette Halskov Hansen: – Vi ser allerede dramatiske kutt. Columbia University mister fire milliarder kroner i finansiering. Harvard har en viktig finansiering gjennom sine endowments, men mottar også betydelige føderale midler. Mange universiteter kan rammes av disse kuttene. Og da handler det ikke bare om nye prosjekter – dette rammer helt ordinær drift. På sikt kan, for eksempel, forskning på klima, miljø og kjønnsforskning bli vanskeligere å gjennomføre. Vi vil nok se at noen orienterer seg mer mot andre samarbeidspartnere, men USA har mange svært sterke forskningsmiljøer. De kan ikke bare erstattes over natten.

– Er det diskusjoner i europeiske universitetsnettverk om å styrke samarbeidet for å kompensere for at en viktig partner er i ferd med å falle bort?

Svein Stølen: – Jeg tror vi heller skal si at vi er glade for at vi har jobbet hardt over tid med å forsterke europeiske forskningsnettverk. For eksempel gjennom en organisasjon som The Guild of European Research-Intensive Universities. Og så har vi historisk alltid hatt sterke bånd bilateralt med mange forskjellige universiteter. Dette er blitt til gode allianser over tid som kommer godt med nå. Til slutt må vi ikke glemme at vi fortsatt skal samarbeide med amerikanske forskere. Forsker-til-forsker-samarbeid fortsetter, selv når institusjonelle rammer svekkes.

– «Akademisk frihet» har fått en annen valør

– Universitetssektoren er kanskje ikke mest kjent for å snu seg fort rundt etter nyhetsbildet. Og det sier jeg ikke for å være frekk, for det er jo litt av poenget også, når man skal bygge kunnskap systematisk over tid. Men nå skjer altså ting i alle fall tilsynelatende i en fart vi aldri har sett maken til, med det landet som huser noen av verdens beste universiteter og mange av de sterkeste fagmiljøene på mange områder. Hvordan i all verden skal dere finne balansen mellom å ikke overreagere og samtidig takle det som kommer?

Mette Halskov Hansen: – Det er jo også en styrke at forskning er langsiktig, og forskere jobber tett sammen over tid. Selv om man på det institusjonelle planet ikke kan snu seg raskt, er dette solide, langsiktige samarbeidet en fordel, spesielt på forskernivået.

Når det er sagt, må vi må også være mer bevisste på risiko når vi inngår samarbeid. Det vi vet nå, er at vi faktisk kan miste tilgang til viktig informasjon over natten. Klimadata som våre forskere har brukt i årevis, er allerede fjernet fra nettet. Sånt må vi være mer bevisst på i fremtiden.

– Får dette konsekvenser på lengre sikt også, tror dere?

Mette Halskov Hansen: – Det vil det. Vi vet nå at forskningssamarbeid med USA ikke er like stabilt som vi trodde. Det betyr at vi må være mer kritiske til hvor vi lagrer data, og hvem vi stoler på. Skepsisen vil være der fremover, selv med nære allierte.

Svein Stølen: – Vi må tenke mer på datasikkerhet, eierskap til forskningsdata og hvordan vi sikrer tilgang. Slike forholdsregler er ofte blitt nevnt når det er snakk om samarbeid med et land som Kina, men dette er også forhold vi nå må tenke på i forholdet vårt til USA og forskere derfra. I tillegg må vi være bevisste på hvordan kunstig intelligens og datadrevet forskning påvirkes av de raske endringene i amerikansk politikk.

Men det mest skremmende med dette er at begrepet «akademisk frihet» får en annen valør enn tidligere. Det er derfor viktig at man ikke tolker det jeg sier om «is i magen» som at vi skal være passive. Vi må handle, på flere nivåer. Universitetene må ta grep, staten må ta grep, og vi må hjelpe forskerne våre til å navigere denne situasjonen. Men denne handlingen må være systematisk og kunnskapsbasert – ikke i panikk.