En omfattende bølge av masseoppsigelser i amerikanske føderale etater får konsekvenser for klimaforskningsmiljøer både i USA og Europa.

Under ledelse av Trump-administrasjonen og Department of Government Efficiency (DOGE) ledet av milliardæren Elon Musk, har forskere i sentrale amerikanske institusjoner som spiller viktige roller i klimaforskningen, mistet stillingene sine. Bare i National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) og underetaten National Weather Service (NWS) har rundt 880 ansatte fått varsel om oppsigelse, melder BBC.

Vi snakker med

David Ho er professor ved University of Hawaiʻi at Mānoa.

En annen etat som er rammet, er U.S. Geological Survey (USGS). Også i romfartsadministrasjonen NASA fikk rundt 10 prosent varsel om oppsigelse, men om lag halvparten av disse ble siden omgjort. Fremgangsmåten til DOGE har også møtt motstand i føderale domstoler, som NPR melder.

Kritikere advarer om at masseoppsigelsene får konsekvenser for USAs posisjon som ledende forskningsnasjon, og at det i verste fall kan true amerikanske borgeres liv, helse og sikkerhet. Både vær- og katastrofevarsler, innsamling og tilgjengeliggjøring av klima- og værdata og overvåkning av alt fra tropiske stormer via truede dyrearter til algeoppblomstring er i fare, ifølge Science, LA Times, New York Times og Axios.

David Ho er professor ved University of Hawaii, og har tidligere vært gjesteforsker ved Bjerknessenteret for klimaforskning. Vi har snakket med ham om de mulige konsekvensene av masseoppsigelsene.

– Direkte angrep

– Klimavitenskap er et av de områdene som blir direkte berørt av Trump-administrasjonens politikk. Hvordan er stemningen i fagfeltet ditt akkurat nå?

– Den er ganske elendig, for å si det rett ut. Vi blir bombardert fra alle kanter med dårlige nyheter. Det er direkte angrep på forskere — på finansieringen vår, på integriteten vår, på viktigheten av arbeidet vårt. Og så er det det som skjer med kollegene våre i offentlige etater som NOAA, USGS og energidepartementet — folk som faktisk mister jobbene sine. Å se dette utfolde seg er fortvilende.

I tillegg kommer den bredere humanitære krisen. Udokumenterte innvandrere blir sendt til interneringssentre, enten i Panama eller til og med Guantanamo — der USA tidligere sendte det de anså som de farligste terroristene. Det er skremmende.

Som amerikanere med samvittighet sitter vi igjen og lurer: Hva skjedde med landet vårt? Mange av oss vokste opp med å tro at USA sto for noe bedre, men akkurat nå gjør det ikke det. Det er bare en generelt vanskelig tid.

– Hvordan forholder universitetene seg til dette, er det tilløp til noen koordinert respons?

– Mange institusjoner prøver fortsatt å finne ut hvordan de skal navigere i denne situasjonen. Men når det er noe som er farlig der ute, vil du gjerne ikke trekke oppmerksomheten mot deg selv. Derfor fjerner noen universiteter nå ord som «mangfold» fra nettsidene sine, de prøver å unngå å bli neste skyteskive.

Det mest konkrete universiteter kan gjøre akkurat nå, er å gå til søksmål. Det er egentlig den eneste beskyttelsen vi har. Republikanerne kontrollerer nå alle tre statsmaktene, og selv om ikke alle er enige i alt som foregår, går de stort sett med på det. Det bidrar ikke akkurat til å beskytte de verdiene vi bryr oss om.

Går på tilliten til amerikansk forskning løs

– Det er flere bekymringer som har blitt tatt opp av lokale forskere vi har snakket med. To eksempler: Viktig klimaarbeid blir satt i fare når USA trekker seg fra forpliktelser i siste liten, som da NASA-forskere ble nektet å delta på et IPCC-møte i Beijing. Og etater som er utsatt for masseoppsigelser, som NOAA, USGS og NWS, distribuerer store mengder forskningsdata som forskere over hele verden er avhengige av. Bør vi være bekymret for å miste tilgang til de dataene?

– For å ta det siste først: Det er gjort en innsats på arkivfronten, så vi mister kanskje ikke alt helt. Men dersom finansieringen til selve datainnsamlingen forsvinner, vil det rett og slett ikke bli samlet inn nye data.

Det er også stor forskjell på å det å ha data og det å gjøre dem lett tilgjengelige. Mange amerikanske føderale etater har gjort en utrolig jobb med å gjøre data åpne, lette å finne og brukervennlige — enten det er til forskere, lærere, journalister eller allmennheten. Dersom den infrastrukturen forsvinner, ville det være et enormt tap.

Når det gjelder disse forskerne du nevner som ble nektet å reise til Beijing, er det blitt et logistisk mareritt for IPCC. Det er mulig å finne andre personer til å fylle de rollene. Men å ta slike grep i siste liten er destruktivt og unødvendig.

Men jeg er mer bekymret for hvordan det internasjonale samfunnet ser på amerikanske forskere nå. Kan de stole på oss? Hvis jeg prøver å samarbeide med en norsk forsker, kan de bekymre seg for om finansieringen min blir trukket i siste liten, og at de dermed står igjen uten viktige bidrag? Den usikkerheten kan gjøre at andre forskere nøler med å jobbe med amerikanere.

Dette er et kjempeproblem, fordi USA finansierer mer forskning og utvikling enn noe annet land. Faktisk mer enn alle andre land til sammen, unntatt Kina. Hvis vi slutter å være pålitelige samarbeidspartnere, er det dårlig nytt for global vitenskap.

Flykter fra forskningen

– Kan det også føre til «hjerneflukt»? Vil forskere fra USA i økende grad søke seg til land med mer pålitelig finansiering og færre vilkårlige restriksjoner?

– Det er mulig, samtidig er det ikke nok jobber i utlandet til å ta imot alle heller. Den større risikoen er at folk forlater forskningen helt. Jeg kjenner folk i føderale forskerstillinger som har fått sparken nå, eller frykter at de blir de neste. De har ingen enkel overgang til akademia, så enden på visen kan bli at de forlater forskningen helt.

En venn av meg fortalte for eksempel at backup-planen hennes var å undervise i naturfag på videregående. Det er en viktig jobb, men det betyr samtidig at vi mister noen som kunne drevet banebrytende forskning. Og når folk først forlater feltet, kommer de sjelden tilbake. Og skulle en ny administrasjon prøver å ansette dem igjen om fire år, er det vanskelig å starte en forskerkarriere på nytt etter å ha mistet finansiering og sluttet å publisere.

– Sparker folk uten å forstå hva de faktisk gjør

– Disse oppsigelsene gjøres av Department of Government Efficiency (DOGE), som ledes av Elon Musk. De har fått kritikk for å opptre lukket og vilkårlig. Og selv om amerikanske konservative historisk har advart mot «big government», er denne typen masseoppsigelser og finansieringsfrys helt uten sidestykke. Hva er det som driver dem, og hva kan konsekvensene bli?

– Jeg tror det handler om ideologi for Trump. Han er motivert mer av sine personlige fordommer og nag enn av noen politisk visjon som gir mening.

For Musk vet jeg ikke. Det minner meg om da han tok over Twitter og sparket store deler av staben uten særlig ettertanke. Denne ideen om at «vi trenger egentlig ikke alle disse folkene», uten å forstå hva de faktisk gjør. Det fører til omfattende, destabiliserende endringer på de høyeste nivåene i regjeringen. Og de har allerede gjort flere alvorlige feil. En av de mest alarmerende er at de har kuttet staben som sørger for at atomvåpnene våre er trygge.

Den største faren er at ingen egentlig forstår hva han driver med, særlig innenfor digital infrastruktur og datasikkerhet. Hvis han roter med de føderale myndighetenes IT-systemer, vet vi ikke hva som blir slettet, endret eller kompromittert. Det kan vise seg å bli en av de mest ødeleggende konsekvensene.

Kutt rammer forskning på alle universiteter

– Mange universiteter over hele USA kutter nå i budsjettene sine, i frykt for hva som kan komme. Din hovedarbeidsgiver er University of Hawaii, som er en offentlig institusjon. Får den føderal finansiering?

– Ja, alle universiteter i USA har en viss grad av føderal finansiering. Det er ikke grunnfinansieringen deres, men den er helt avgjørende for forskningen. De får nemlig dekket en del av driftsutgiftene sine fra slike forskningsmidler. For eksempel: Dersom jeg søker om midler fra en finansieringskilde, er det som regel det som kalles en «overhead-sats», ofte rundt 50 prosent av midlene som går til selve forskningen. For eksempel, hvis jeg søker om 150 000 dollar til et forskningsprosjekt, vil jeg bare kunne budsjettere med 100 000 dollar til forskningen, fordi 50 000 går til institusjonen. Disse dekker typiske driftsutgifter universitetet har. Selve overhead-satsen forhandles med den føderale regjeringen, så universitetene kan ikke sette den fritt selv.

Og dette er helt avgjørende for at institusjonene skal kunne drives. Noen universiteter, som Harvard, er riktignok understøttet av enorme legater og kan finansiere mye av virksomheten sin på den måten. Mens andre, som universitetet jeg jobber på, er avhengige av offentlige midler også fra delstatsnivå.

– Er det riktig å si at dersom disse føderale midlene skulle forsvinne eller bli kuttet kraftig, ville det få omfattende konsekvenser? Også for avdelinger som ikke direkte berøres?

– Definitivt. Fordi «overhead» dekker både fysisk infrastruktur og menneskelige ressurser som trengs for å holde universitetet i gang. Forsvinner disse midlene, vil konsekvensene merkes over hele institusjonen.

– Frykter for landet mitt

– Du er på vei tilbake til Hawaii etter å ha tilbrakt en tid i Storbritannia siden rett før innsettelsen. Hva forventer du vil skje når du kommer tilbake? Frykter du for din egen jobb?

– Ikke i den forstand at jeg forventer å bli sparket. Men jeg frykter for landet mitt og dets plass i verden.

Jeg har ikke alltid vært enig i amerikansk utenrikspolitikk, men jeg liker å tro at USA stort sett har vært en positiv kraft i verden. Etater som USAID har vært stabiliserende krefter: De har gitt humanitær innsats i sårbare områder og dermed hindret kriser før de eskalerer. Slikt bidrar til global stabilitet.

USA har ikke alltid vært den dominerende verdensmakten; det startet egentlig først etter andre verdenskrig. Nå føles det som om den epoken er i ferd med å ta slutt. Hvem kommer til å fylle det vakuumet? Og er det en verden vi ønsker å leve i? En verden som er mer ustabil, mer uforutsigbar?

Det jeg heller frykter, er å miste forstanden, for hele situasjonen gjør meg rasende. Mange mennesker kommer til å lide på grunn av disse beslutningene. Kutt i HIV/AIDS-finansieringen har allerede ført til dødsfall, og mange flere vil følge.

Og selvsagt vil regjeringen vår ikke gjøre noe som helst med klimaendringer de neste fire årene.