Klimaendringene kommer. Både endringene selv og tiltakene vi treffer for å møte dem, skaper nye sårbarheter, og forsterker noen av de gamle. Klimatilpasning handler om å forsøke å redusere disse sårbarhetene. Eller, som Miljødirektoratet sier det: Iverksette tiltak for på den ene siden å hindre eller redusere skade, og på den andre siden utnytte mulighetene som endringene kan innebære.

Vi snakker med

Carlo Aall er professor, ledende seniorforsker ved Vestlandsforsking og senterleder ved Noradapt, Norsk senter for bærekraftig klimatilpasning.

Torbjørn Selseng er forsker ved Vestlandsforsking og prosjektleder for Klimamonitor.

Typisk defineres dette som at man «bygger robusthet» i samfunn og natur. Det kan for eksempel bety å bygge infrastruktur som veier, kaianlegg og flyplasser som tåler mer nedbør og flom. Eller å planlegge byer slik at hetebølger gir mindre helseskader, eller å restaurere våtmarker som demper flom.

Men arbeidet med klimatilpasning i Norge har en spesiell forhistorie som har skapt en stiavhengighet. Klimatilpasning forstås nemlig ofte gjennom beredskapslogikken, ifølge Carlo Aall og Torbjørn Selseng fra Noradapt, Norsk senter for bærekraftig klimatilpasning. Det kan føre til at vi skaper systemer som er ment å håndtere kriser når de oppstår. I stedet for å forebygge dem og legge til rette for omstilling. Derfor bør vi heller tenke bredere når vi tenker på sikkerhetspolitikk, sier de.

Carlo Aall: – Hvis vi ser litt tilbake, så er det interessant å merke seg hvem som først satte klimatilpasning på dagsorden i Norge. Det var faktisk ikke klimaforskere, men Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og fylkesberedskapssjefene. De hadde i utgangspunktet ingen spesialisert klimafaglig kompetanse. Man kan nesten litt konspiratorisk si at de var på jakt etter nye oppgaver for å legitimere sin eksistens etter nedbyggingen av det sivile beredskapet.

Dette har skapt en stiavhengighet: klimatilpasning har i stor grad blitt formet av beredskapsmiljøenes refleks.

Fra «klimaendringer er bra» til «vi kan stå uten mat»

Energi og klima: – Og hva betyr det?

Carlo Aall: – Det finnes en god og en dårlig versjon. Den gode versjonen er at man ser på sårbarhet, ikke bare på klimafaren. Altså at man også tar inn over seg hvordan samfunnet endrer seg, ikke bare klimaet. Den dårlige versjonen er at man først og fremst prøver å beskytte «business as usual». Da blir spørsmålet for eksempel: hvordan sørger vi for at flyplassen tåler havnivåstigning, slik at vi kan fortsette å fly som før?

Samtidig har diskursen utviklet seg. Se bare på hvordan synet på klima og mat har snudd. Da den første offentlige utredningen om klimatilpasning kom i 2010, konkluderte landbruksøkonomene med at produksjonen ville øke. Og det var jo bra. Men så kom økologene bare noen år senere og pekte på skadedyr og annet som kunne nulle ut den gevinsten. Og i 2022 fikk vi en rapport for Miljødirektoratet om grenseoverskridende klimarisiko. Soya, Ukraina, krig. Den konkluderte med at vi i verste fall kan måtte ha matrasjonering i Norge. Fra «klimaendringer er bra for norsk landbruk» til «vi kan stå uten mat» – det er en 180 graders vending.

Det er lett å se for seg en kommende politisk og faglig kobling av klimatilpasning til sikkerhet og beredskap. Oppdragsforskere som oss er raske med å fange opp slike trender. Det er fristende å prøve seg på å ramme inn klimatilpasning på en måte som gjør at man kan søke på sikkerhets- og beredskapsmidler som ventelig vil øke mye fremover.

«Sikkerhetifisering» forklart

– Det er vel bra?

– Det har flere sider. På den ene siden stopper ikke klimaendringene opp – de påvirker både beredskap og samfunnsutvikling. På den andre siden ser vi hvordan klimatilpasning kan bli trukket inn i en «securitization»-logikk. Da handler det mer om å sikre midler og selge inn klimatilpasning som et sikkerhetsanliggende som begrenser seg til å beskytte samfunnet, i stedet for å bruke det som en anledning til å endre samfunnet. Dermed kan klimatilpasning i verste fall føye seg inn i rekken av krefter som står i veien for en nødvendig klimaomstilling av samfunnet.

Samtidig, det er jo slik at klimaendringer har tydelige sikkerhetsdimensjoner. Klassiske drivere for konflikt som redusert matvaresikkerhet og migrasjon vil forsterkes av klimaendringer. Det kan også maktforhold i energimarkedene eller et isfritt Arktis. Det er også slik at krig og beredskap påvirker klimaet tilbake – både gjennom utslipp, som ofte ikke rapporteres, men også ved å trekke klimatilpasning inn i en snever sikkerhetslogikk. Jeg har sett anslag om at 5–6 prosent av verdens utslipp kan knyttes til militær virksomhet, og mer krig vil naturligvis øke dette.

Spørsmålet er altså om vi nå står i fare for å gå tilbake til en «første fase» i klimatilpasningen, der hovedfokuset var å beskytte eksisterende samfunnsfunksjoner, i stedet for å bruke klimatilpasning til å se på hvordan samfunnet må endres i samme retning som reduksjon av klimagasser krever.

– Begrepet er stort nok

– Hvordan unngår vi det? Bør vi utvide forståelsen av klimatilpasning til også å omfatte militær beredskap og stridsevne?

Torbjørn Selseng: – Nei, jeg tenker klimatilpasningsbegrepet er allerede stort nok. Det innebærer å ta vare på natur, bidra til å kutte utslipp, ivareta helse, fremme likhet og dekke mange av bærekraftmålene. Jeg tror kommunene allerede har mer enn nok med å forholde seg til alle disse hensynene.

Det som derimot bør utvides, er sikkerhetsbegrepet. Altfor ofte reduseres sikkerhet til «kuler og krutt» – evnen til å skyte ned fiender eller ødelegge infrastruktur. Det blir en veldig snever forståelse. For å komme dit at du faktisk kan utøve militærmakt, må du først ha et samfunn og en befolkning som er villig til å stille opp.

Ta for eksempel hvordan propaganda og desinformasjon – fra både øst og vest – trekker folk mot ytre høyre og sympati med Russland. Vi har sett det i flere europeiske valg, og det kan også prege unge nordmenn. Hvis en stor andel av dem skulle støtte Putin i en krisesituasjon, hvem skulle da forsvare landet? Derfor er den viktigste formen for «opprustning» å styrke demokratiet – bygge tillit, sammenhengskraft og motstandskraft mot ekstremisme og propaganda.

Klimatilpasning skal skje før det går skeis

– Så vi må skille mellom sikkerhet, beredskap og klimatilpasning?

Torbjørn Selseng: – For meg handler «beredskap» om planer og rutiner når ting først går skeis. Klimatilpasning handler om å organisere samfunnet slik at vi unngår å sette oss selv i den situasjonen.

Derfor mener jeg distinksjonen er viktig. Hvis vi lar klimatilpasning bli definert som sikkerhet, så perverterer vi begrepet. Men – og dette er viktig – hvis vi kan få sikkerhet til å bety matsikkerhet, velfungerende økosystemer eller et stabilt klima, da er det noe annet. Da gir det mening. Men så lenge «sikkerhet» i den offentlige debatten først og fremst betyr stridsevne og våpen, så bør ikke klimatilpasning rammes inn på den måten.

– Vanskeligere å få gjennomslag for forebygging enn krisetiltak

– Da skjønner jeg at dette med «securitization», kanskje vi kan kalle «sikkerhetifisering» på norsk, ikke er så gjevt. Men hvorfor skjer det?

Carlo Aall: – Det kan skje av ganske banale grunner. Hvis forskningsmidlene til klimatilpasning i større grad blir knyttet til sikkerhet, så vil også agendaen dreie i den retningen – mot å beskytte samfunnet, mer enn å redusere utslipp og endre samfunnsstrukturer.

De som derimot jobber i beredskap og militær sektor, tenker imidlertid på samme måte som oss. Man vil hindre at russerne angriper, ikke bare planlegge for hvordan man skal skyte dem når de kommer. Så det er ikke fagmiljøene jeg er bekymret for. Det er mer politikernes måte å bruke sikkerhetsrammen på – at sikkerhetspolitikken kan pervertere dagsordenen.

Torbjørn Selseng: – Der er vi inne på noe viktig. For 15–20 år siden var klimatilpasning en del av beredskapsarbeidet, nærmest per definisjon. Vi gikk bort fra det nettopp fordi klimatilpasning må være mer enn en kriseplan og blålys når krisen først har skjedd. Det blir rett og slett for dyrt å krisehåndtere alt når det oppstår, i stedet for å tilpasse oss i forkant. Jeg er redd vi nå ser en tendens til at klimatilpasning igjen kan bli en sånn reaktiv øvelse.

Carlo Aall: – Samtidig er det litt todelt. En annen grunn til at ansvaret ble flyttet, var jo en vakker tanke om å koble sammen utslipps- og tilpasningsdelen av klimapolitikken. Derfor ble klimatilpasning lagt til Miljødirektoratet. De er – i alle fall burde de være – opptatt av å forandre, ikke bare beskytte samfunnet. Og dermed også mer opptatt av forebygging enn blålysfunksjonen i klimatilpasningsarbeidet. Problemet er bare at det er mye vanskeligere å få politisk gjennomslag for forebygging enn for akutte tiltak. For ikke å snakke om det å reelt sett endre samfunnsutvikling til fordel for bare teknisk fiks.

Willoch og «ansvarsprinsippet»

– Og så blir klimatilpasning fort en sjekklisteøvelse. Vi har DSB. Vi har planer og rapporter. Men institusjonene får ikke nødvendigvis verktøyene eller ressursene de trenger til å gjøre tilstrekkelige investeringer. Og vi har kanskje heller ikke hatt den overordnete samtalen om hvor vi egentlig vil hen?

Carlo Aall: – Kåre Willoch ledet en gang et sårbarhetsutvalg og foreslo i 2000 å samle beredskapsarbeidet i ett sikkerhetsdepartement – som for enkelte minnet litt for mye om et «homeland security»-departement. Det ble avvist, blant annet fordi det ville konkurrere med andre departementer. Løsningen ble i stedet det såkalte «ansvarsprinsippet». Altså at alle sektorer skulle ha sitt eget beredskapsansvar. Et prinsipp som også er overført til arbeidet med klimatilpasning.

Poenget er at hvis DSB, eller for den del Miljødirektoratet, hadde vært et overordnet departement som kunne tvunget gjennom forebyggingstiltak – slik Finansdepartementet gjør med budsjettdisiplin – kunne vi kanskje kommet lenger. Fagfolk er jo enige om at forebygging er øverst på prioriteringslista, akkurat som i avfallspolitikken eller utslippspolitikken. Men i praksis ender vi altfor ofte med «etter snar», ikke «føre var».

Fare for å bygge inn varige sårbarheter

– Men, dere. Enten vi snakker om beredskap mot konsekvenser av klimaendringer, eller energiovergangen, eller klimatilpasning: Dette handler jo dypest sett om å redusere eller motvirke sårbarheter som oppstår. Hvor er det skoen trykker her? Dere snakker jo mye med norske kommuner om dette?

Carlo Aall: – Vi jobber nå med et stort prosjekt på klimarisiko knyttet til energiomstillingen – altså overgangen fra fossil til fornybar energi, som i stor grad betyr elektrifisering. Hypotesen vår er todelt: For det første har man ikke tatt inn over seg at dette i seg selv kan skape økt klimarisiko. Hvis du baserer deg på vær og vind, blir energisystemet mer sårbart enn når du bare brenner olje og gass. For det andre: nettopp fordi vi ikke har reflektert godt nok over det, kan vi nå være i ferd med å bygge inn en varig sårbarhet i energisystemet.

Hvis vi først anerkjenner dette, kan vi selvfølgelig redusere risikoen. Men da må vi også stille de vanskelige spørsmålene om energiforbruk og energiformål. Det første dreier seg om at vi ikke kan fortsette i det uendelige med å øke energibruken. Det andre handler om at vi må være mye mer gjerrige på å bruke rett energitype til rett formål. Og kanskje kan et større fokus på samfunnets sårbarhet, på godt og vondt, drive frem en ny diskusjon om energisikkerhet. Det kan til og med få oss bort fra å bare snakke om flom- og skredberedskap. Og inn i mer grunnleggende spørsmål om hvordan vi bygger opp energisystemet.

Og så er det jo helt åpenbart at vi må løfte blikket internasjonalt. Norsk matsikkerhet handler ikke om å ha en dunk vann og noen poser med tørrmat i kjelleren. Det handler om hvor maten, og innsatsfaktorene til den, faktisk kommer fra. Og hvor mye kjøtt vi skal trykke i oss.

Økonomi, bemanning, statlig samordning

Torbjørn Selseng: – Nettopp. Og når du spør hvor skoen trykker når det gjelder klimatilpasning i kommunene, er svaret fra dem ganske enkelt to ting. For det første, økonomi og bemanning. På andreplass kommer statlig samordning. Kommunene opplever at direktoratene, som alle har sitt sektoransvar, snakker for lite sammen. Klimatilpasning blir dermed, som så mye annet, offer for sektoriseringen i staten.

Vi ser i dataene våre at denne barrieren har økt kraftig de siste årene. Jo mer kommunene jobber med klimatilpasning, jo tydeligere blir det at de støter på stadig flere sektorer – og jo mer frustrert blir de over at staten ikke trekker i samme retning.