Du har hørt det før: Skogen tar opp store mengder CO₂, og hjelper oss å dempe effekten av fossile CO₂-utslipp så mindre av det hoper seg opp i atmosfæren. Og for et land med mye skog, som Norge, er det fristende å regne dette mot CO₂-utslipp.

Vi snakker med

Glen Peters er Forsker I ved Cicero senter for klimaforskning, og jobber blant annet med det globake karbonregnskapet i Global Carbon Project.

Men er det egentlig så lurt? Ikke hvis vi skal tro Glen Peters, klimaforsker ved Cicero senter for klimaforskning. Vi spør ham hvorfor det ser ut som om CO₂-opptaket kan ha sviktet betydelig i fjor.

Tørke og El Niño

Energi og klima: –Hva er det som har skjedd med CO₂-opptaket?

Glen Peters: – Det var en rekordhøy økning av CO₂ i atmosfæren i 2024. CO₂-utslipp kan enten tas opp på land, i havet eller forbli i atmosfæren. Vi antar at opptaket i havet er mer stabilt fra år til år enn det er på land. Når vi ser et uvanlig høyt hopp i konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren, er det derfor et tydelig signal om at opptaket på land har vært svakt det året.

Dette er et mønster vi kjenner igjen fra sterke El Niño-episoder som i 1997 og 2016. Grunnen er at nedbør, temperatur og tørkeforhold endres slik at store økosystemer – særlig i tropene – tar opp mindre karbon. Det er ikke nødvendigvis et varig strukturelt brudd, men et klimadrevet avvik som legger seg oppå den langsiktige trenden.

– Var det noe spesielt som gjorde at dette skjedde i år?

– Modellene peker særlig på tørke i Amazonas, forsterket av El Niño, som en sentral forklaring. Mindre fukt og høyere temperaturer gir lavere nettoopptak i vegetasjon og jord.

Hva å «regne skog som i EU» betyr

– Hva med i Europa?

– Det europeiske landopptaket gjør det generelt ikke spesielt bra for tiden. I tillegg har metoderevisjoner – særlig i Tyskland – gitt «trinnvise» hopp i tidsseriene når de oppdaterer beregningsmåtene. Skogopptaket utgjør omtrent 10 prosent av EUs samlede utslipp.

– Så var det denne debatten om å «regne skog som i EU». Du har tidligere vært skeptisk til de som mener det løser alle problemene våre. Forklar.

– Poenget er at dersom du tar skogopptaket rett inn i et nasjonalt karbonbudsjett, tar du også inn den årlige risikoen fra vær, marked og politikk. I land som Norge og Sverige, hvor skogopptaket utgjør en stor andel av utslippene, gjør dette situasjonen mer usikker enn for EU som helhet. Når opptaket på land i Europa faller, som det gjør i Norge, blir det vanskeligere å oppfylle detaljerte forpliktelser. Derfor har noen tatt til orde for at vi skal stå utenfor visse deler av regelverket.

– Hva betyr det egentlig å «regne skog som i EU» – hva teller, og hvordan slår det ut i praksis?

– I EU skjer rapporteringen gjennom LULUCF‑regelverket. Det omfatter skog, dyrket mark, beitemark, våtmark, bebygde områder og annet areal. Der skog er soleklart størst. Landene setter referansenivåer, opptak og utslipp i ett bestemt år, og rapporterer endring i opptak og utslipp mot disse. Et sterkere opptak enn referansen kan gi kreditter; et svakere opptak kan tvinge deg til handling.

Dette er komplisert. Det avhenger av metodevalg, skogens alder, hogstnivå, naturlige forstyrrelser og revisjoner av data. Det siste kan gi «hopp» i tidsseriene. Alt dette betyr at regelverket både har en teknisk dimensjon og en politisk dimensjon – hvordan vi velger å bokføre opptaket vil påvirke hva og hvor mye vi ser.

Metodeforbedringer skaper krøll i regnskapet

– Vent litt. «Hopp i tidsseriene». Hva er det, hvorfor skjer det, og hva er følgene?

– Skog er vanskelig å måle, men vi blir bedre. Derfor oppdateres modeller, satellittdatasett, biomassefaktorer og forutsetninger om aldersklasser. Når vi gjennomfører slike endringer i metoden, kan du se et plutselig nivåskifte i seriene. Opptaket går plutselig veldig opp eller ned. Det betyr ikke nødvendigvis at noen forhold i skogen har endret seg brått, ofte er det bare metoden som ble bedre. Tyskland er ett eksempel der en revisjon har gitt et slikt merkbart skift.

For politikken er poenget at man ikke bør overtolke enkelthopp som reelle endringer i naturen. Men du bør derfor også være varsom med å låse sektormål til tall som i stor grad er metode‑ og datasensitive.

– Og fordi det kan svinge, både på grunn av metodejusteringer, og fordi skogen bare er sånn, er det problematisk å bruke dette skogopptaket – eller «skogsluket», som det heter i fagsjargongen, til å lette trykket på kutt i andre sektorer?

– Nettopp. Et sterkt skogår kan gi inntrykk av at det finnes «mer rom» til utslipp i for eksempel transportsektoren, selv om politikken der ikke leverer. Kommer det et svakt skogår, kan det på regnskapet se ut som om klimapolitikken er en total fiasko, selv om andre sektorer faktisk leverer solide kutt.

I tillegg er det én rask måte å øke opptaket på: Å redusere hogsten. Det kan friste, spesielt mot slutten av en budsjettperiode, men det kan ha store ringvirkninger for verdikjeder, arbeidsplasser og lokalsamfunn. Det kan også skape kortsiktighet – hvis du venter i noen år, får du «bedre tall», men du har ikke nødvendigvis forbedret klimapolitikken i de sektorene som faktisk må avkarboniseres.

Hvorfor det er en dårlig idé, og alternativet

– Da er det jo et paradoks dersom mange av dem som ivrer for å «telle skog som EU», også sier de vil fremme skogbruksindustrien.

– Det kan du si, og det kan i så fall fort straffe seg også.

– Hvordan?

– Se for deg én regjering som prioriterer skogbruk og vil ha mye hogst en periode, og i neste periode kommer et miljøparti og krever kraftig innstramming. Da får du store hopp i opptaket som gir direkte utslag i måloppnåelsen hvis skogen teller tungt i regnskapet.

– Men hva er alternativet?

– Hold skog og arealbruk utenfor, med egne, transparente regnskap og mål. La hver sektor levere sine kutt i et forutsigbart tempo. Elektrifisering må levere i transport og industri, og skog må levere på sin hjemmebane. Det bør ikke være sikkerhetsventil for fossilsektoren. Hensikten er ikke å bagatellisere skogens rolle, men å unngå at tilfeldige svingninger skaper forvirring og usikkerhet rundt de langsiktige kuttene i utslipp vi uansett må gjennomføre.

Hvis skog holdes utenfor og har egne regnskap, mål og tiltak, kan de tilpasses variabiliteten i skogen og svingningene i skogbruket. Uten at vi trenger å sause det sammen med forpliktelser i transport- eller industrisektorene.

Hvis vi derimot legger det direkte inn i karbonbudsjettet, kan år‑til‑år‑svingninger i skog maskere – eller forsterke – gjennombrudd eller svikt i andre sektorer. Det blir mindre ryddig, og vanskeligere å se hvor skoen trykker.

– Hvis du skal gi ett råd til politikere som nå vil «regne skogen som EU gjør», hva er det?

– Hold fast ved prinsippet om langsiktige, forutsigbare utslippskutt i hver sektor. Bygg et robust og transparent skogregnskap ved siden av. Ikke la kortsiktige svingninger i opptaket definere hvordan vi vurderer framdriften i elektrifisering og annen avkarbonisering. Den viktigste, underliggende oppgaven – å kutte fossile utslipp – endrer seg nemlig ikke.