Kristian Jensen er blant annet tidligere finans- og utenriksminister i Danmark, og leder nå Green Power Denmark, en organisasjon som arbeider for grønn omstilling i energisektoren. Denne uken deltar han på Fornybarkonferansen i Bergen. Vi har spurt ham om hvordan det går med den grønne omstillingen i Danmark, spesielt om alle havvindprosjektene og det grønne hydrogenet mange venter på. Men også, altså, om hva dansker og europeere tenker om energipolitikken vår.

Vi snakker med

Kristian Jensen er direktør for Green Power Denmark.

Energi og klima: – Aller først: Hvordan ser norsk energipolitikk egentlig ut fra utlandet? Og ikke hold igjen nå …

Kristian Jensen: – Den virker forvirret og mangler en langsiktig plan. Norge vil bort fra fossil energi, men strømforbruket øker uten tilsvarende vekst i produksjonen. Om få år kan landet gå fra å være nettoeksportør til nettoimportør av strøm, men dette virker ikke å være en del av den politiske debatten.

Samtidig foreslås en strømprisordning som kobler prisen fra forsyningen, noe som fjerner viktige prissignaler og kan få store konsekvenser. Noen nordmenn er bekymret for hvordan dette påvirker Danmark, særlig spørsmålet om fornyelse av strømkablene mellom våre land. Jeg mener kablene bør fornyes, men for Danmark er det ikke kritisk – vi har andre alternativer. Norge, derimot, vil rammes hardere om det blir nettoimportør.

Jeg savner en mer strategisk debatt i Norge. Når forbruket øker uten at produksjonen gjør det samme, kan ikke løsningen være å lukke øynene.

– Vindkraft og vannkraft gir stabil energiforsyning

– I Norge er det motstand mot strømeksport, fordi prislekkasje gjør strømmen dyrere for forbrukere her, selv om kostprisen er lav. Vi vil heller bruke vannkraften på kraftkrevende industri enn å selge den ut av landet, og mange mener også Norge presses til å eksportere for mye kraft. Og å bygge ut vindkraft er upopulært både på grunn av naturinngrepene, men også, som direktør for ammunisjonsfabrikken Nammo nylig sa til DN: «Vi kan ikke leve av vindkraft, for vi må ha stabil kraft 24 timer i døgnet.» Hva tenker du om dette?

– Dette siste har vi hørt i over 100 år. Først mente man at maks 10 prosent av strømmen kunne komme fra vindkraft, så 20 prosent. Nå er vi langt over 50 prosent i Danmark – og har fortsatt stabil strømforsyning døgnet rundt, hele året.

Vindkraft kombinert med regulerbar vannkraft kan gi stabil energiforsyning i Norge, om man planlegger for det. I Danmark har vi sikret forsyningen gjennom biomasse, litt naturgass og kraftutveksling med andre land. Dette har presset strømprisene ned og gitt en høy andel fornybar energi.

Å tro at Norge alltid vil ha regnfulle år er naivt. Akkurat som vi har lite vind enkelte år, har dere år med lite nedbør. Da er det en fordel å ha gode naboer å støtte seg på. Hvis Norge ikke vil være en slik nabo, har Danmark heldigvis andre alternativer. Norge, derimot, har færre valg – med mindre dere vil trekke enda lengre kabler, noe som hverken blir billigere eller mer effektivt.

– I Danmark gikk ikke fjorårets havvindauksjoner som planlagt. Hva gikk galt, og hva har man lært?

– Hovedproblemet var at auksjonen var for stor. Å legge ut 6 gigawatt havvind på én gang skapte frykt for at strømprisene ville falle for kraftig. Samtidig hadde utbyggingskostnadene økt betydelig, særlig på grunn av høyere stål- og transportpriser, noe som gjorde prosjektene ulønnsomme uten støtteordninger.

Regjeringen har nå bestemt at en støtteordning skal innføres, men modellen er ikke avklart. En løsning kan være en differansekontrakt, som brukes andre steder i Europa, eller at staten betaler for ilandføring via kabler. En annen lærdom er at volumet må justeres. I stedet for å legge ut alt samtidig, vil man dele i to-tre deler på 1 gigawatt hver, slik at markedet absorberer strømmen gradvis. Neste budrunde planlegges våren 2026.

Hønen og hydrogenegget

– Men alle disse gigawattene var vel tenkt å sparke i gang både produksjon av grønt hydrogen og annen grønn industri. Hva betyr forsinkelsene for dette?

– Problemet har vært at rammeverket rundt grønt hydrogen ikke har vært på plass, og det har skapt usikkerhet for investeringer. Danmark har gode forutsetninger for hydrogenproduksjon, men bruker det ikke selv i stort omfang. Derfor må vi enten eksportere det eller videreforedle det til e-metanol, ammoniakk eller flydrivstoff.

For å produsere i stor skala trenger vi rørledning til Tyskland, men beslutningen om denne har vært utsatt. Da selskaper skulle by på havvindprosjektene, visste de ikke om det ville komme en rørledning eller ikke – og uten transportmuligheter har hydrogen ingen verdi.

Nå har regjeringen inngått en ny avtale for å bygge rørledningen til Tyskland raskere. Dette kan bli avgjørende for flere investeringer i danske hydrogenprosjekter. Vi ser allerede store anlegg under utvikling i Fredericia, Esbjerg og Aabenraa. Med mer forutsigbar infrastruktur vil denne veksten sannsynligvis øke.

– Dette er jo en høne-og-egg-problematikk som er blitt en gjenganger i den grønne omstillingen. Vi får ikke nok fornybar energi fordi det ikke er nok etterspørsel, og vi får ikke nok etterspørsel fordi det ikke er nok fornybar energi. Hvordan løser vi den?

– Det viktigste er stabile rammevilkår. Hvis selskapene frykter at regler og krav stadig endres, tør de ikke investere. Havvind og hydrogenproduksjon krever fire til seks år fra planlegging til drift, og hvis rammevilkårene endres underveis, kan milliardinvesteringer gå tapt.

Myndighetene må sikre forutsigbare støtteordninger og sørge for at det finnes kjøpere av den grønne energien. Tyskland har allerede gjort dette ved å gi støtte til industrien for å kjøpe grønt hydrogen, noe som gir produsentene større trygghet til å investere.

Se på flydrivstoff som eksempel: I Danmark er det uklart hvilke regler som vil gjelde i 2030. Men industrien trenger klare rammer nå for å bygge en verdikjede. Stabilitet, langsiktige støtteordninger og en forutsigbar markedsstruktur er nøkkelen.

Risikodeling

– Rammevilkår er én ting, men bransjen vil også helst ha hjelp til å redusere risiko. Hvordan kan vi dele risikoen i grønne prosjekter, særlig grønt hydrogen, mellom investorer og stat på en god og rettferdig måte?

– Den danske regjeringen tar allerede en del av risikoen ved å bygge hydrogenrørledningen til Tyskland. Det reduserer risikoen for private investorer og gjør det lettere for mindre aktører å satse.

For andre grønne prosjekter, som flydrivstoff, er utfordringen at produsentene trenger tiårskontrakter for å investere, mens flyselskapene opererer med mye kortere horisonter. Her kan staten fungere som mellomledd: Den kan inngå lange avtaler med produsenter, men selge drivstoffet videre til flyselskapene på kortere kontrakter. Risikoen blir at staten enkelte år kjøper inn mer enn den får solgt, men andre år kan selge av overskuddslageret.

Dette prinsippet har fungert før. I Danmark drev staten frem digitalisering ved å kreve elektronisk fakturering. Det var ikke nødvendigvis mest effektivt i starten, men skapte grunnlaget for dagens digitale systemer. På samme måte kan staten spille en nøkkelrolle i energiomstillingen – ved å balansere produsentenes behov for lange kontrakter med kundenes ønske om fleksibilitet.

– Men å bygge infrastruktur for hydrogen koster. Og å kjøpe flydrivstoff koster. Hvordan sikrer vi en grønn omstilling uten at det blir et pengesluk, samtidig som vi unngår å måtte velge teknologi og forskyve konkurransen?

– Å skulle velge teknologi er uansett vanskelig, fordi utviklingen skjer så raskt. For ti år siden trodde vi ikke at solceller ville bli så billige eller at havvind kunne være kommersielt levedyktig. Nå ser vi at begge deler nærmer seg konkurransedyktighet uten subsidier.

Derfor er teknologinøytrale støtteordninger avgjørende – la ulike teknologier konkurrere om å levere de beste løsningene. Samtidig må Europa bevege seg bort fra fossil energi. Norge tjener fortsatt godt på å selge gass, men den inntekten vil ikke vare evig. Det er smartere å bygge opp alternative næringer nå, mens etterspørselen etter gass er høy, enn å vente til markedet kollapser.

– Ikke bli distrahert av kaoset i USA

– Apropos det å leve videre på gassen: Trenger vi blått hydrogen som en overgangsløsning, eller er det et blindspor?

– Blått hydrogen kan være nyttig i oppstarten for å få i gang en hydrogenøkonomi, men risikoen er at det binder oss til en teknologi som uansett må fases ut.

Investeringer i blått hydrogen kan føre til en «lock-in», der vi forlenger avhengigheten av fossil energi. Med den teknologiske utviklingen vi ser, tror jeg grønt hydrogen vil gi lavere energikostnader på sikt. Å satse fullt på grønt hydrogen er derfor den mest fremtidsrettede løsningen.

– Du nevnte forutsigbare rammevilkår. Slik det har vært de siste ukene, har selv de langsiktige rammevilkårene for all politikk vært uforutsigbare omtrent fra ett døgn til neste, på grunn av det som fremstår som nokså kaotiske forhold i amerikansk politikk. Hvordan kan man lage stabile rammevilkår i Europa under slike forhold?

– Jeg tror det viktigste er å ikke la seg distrahere av kaoset i amerikansk politikk. Trump sier mye merkelig, men ikke alt blir gjennomført. Han har for eksempel truet med toll mot Canada og Mexico flere ganger, men trukket det tilbake kort tid etter.

Uansett hvem som styrer USA, er etterspørselen etter sol- og vindkraft høy fordi energibehovet er stort. I Europa bør vi derfor holde fast ved våre egne planer og fokusere på å gjøre fornybar energi stadig billigere, slik at den kan konkurrere ut fossil energi.

Europa må også produsere mer av sin egen energi. Vi har vært for avhengige av importert energi – fra Russland, Kina og USA. Den tryggeste løsningen er å elektrifisere samfunnet og øke vår egen fornybarproduksjon. Norge er et forbilde her, særlig innen elektrifisering av transport og privat sektor.

Russisk gass har vist hvor risikabelt det er å være avhengig av eksterne energikilder. Ved å produsere vår egen strøm reduserer vi Europas sårbarhet.