Kalcher mener det ikke betyr slutten for Parisavtalen at USA trekker seg ut: De viktigste punktene er ferdigforhandlet, avtalen har allerde hatt effekt, mange land ser også at klimaomstilling rent økonomisk gir mening, og USAs motvilje styrker faktisk besluttsomheten hos enkelte til å jobbe videre med det, sier hun.

Vi snakker med

Linda Kalcher er direktør for tankesmien Strategic Perspectives. Hun har bakgrunn som klimadiplomat, EU-byråkrat og rådgiver for FN-generalsekretær António Guterres.

Energi og klima: – Det er jo ikke første gang vi ser dette – Trump trakk USA ut av Parisavtalen forrige gang han var president. Hva skjedde den gang, og hvorfor kan det bli annerledes nå?

Linda Kalcher: – Her er det flere lag. For det første: Den gangen var det fortsatt mye igjen å forhandle om under Parisavtalen. Vi skulle lande det nye finansieringsmålet, reglene for den globale statusgjennomgangen («global stocktake»), og regler om karbonmarkedene som først nylig ble vedtatt. Nå har vi gått fra forhandlinger til implementering og konkrete tiltak. Det alene endrer dynamikken på klimatoppmøtene – det er mindre behov for å vedta nye tekster som USA potensielt kunne motsette seg.

For det andre har vi sett at Parisavtalen faktisk fungerer. Da den først ble vedtatt, var vi på vei mot 4,7 graders oppvarming. Nå, takket være de nasjonalt fastsatte bidragene (NDC) og gjennomføringen av disse, er det blitt nedjustert til at vi går mot rundt 2,7 grader. Selv om det fortsatt er langt unna 1,5 grader, viser det fremgang. Landene ser nå at det er i deres interesse å fortsette fremover. Kina, for eksempel, har åpenbart sett de økonomiske fordelene ved å lede an på grønn teknologi. Det er denne nye industrielle tidsalderen de ønsker å lede – ikke fossilalderen Trump promoterer. Det er altså en økonomisk logikk her, basert på konkurransekraft og vekst.

For det tredje har de økonomiske realitetene endret seg. Forrige gang så vi sterk lokal ledelse i USA. Delstater og byer fortsatte arbeidet. Nå er det enda tydeligere at delstater som Texas kommer til å fortsette å bygge vindmøller, uansett hva Trump sier. Dette er noen av de grunnleggende endringene fra åtte år siden.

– Amerikansk motvilje styrker andre lands besluttsomhet

– Sier du at Parisavtalen var i en mer sårbar fase den gangen?

– Jeg vil ikke si sårbar – bare yngre. Mange land hadde ennå ikke ratifisert avtalen eller begynt å implementere den. Enkelte NDC-er hadde ikke engang blitt oppdatert. Men nå ser vi at mekanismene fungerer – landene ønsker å jobbe sammen videre. Dette i kontrast til andre COP-områder, som biologisk mangfold, hvor avtaler ofte bryter sammen på grunn av mangel på finansieringsløfter. På klimafeltet fortsetter de samarbeidet.

– Hva blir sannsynligvis konsekvensene av at USA trekker seg ut nå? Sist tok det tre år å trekke seg offisielt, men nå tar det bare ett år?

– Ja, fordi sist måtte det gå tre år etter ratifikasjonen. Nå er det bare ett år. Men viktigere er det at dette viser hvor isolert USA er. Noen land kan kanskje følge retorikken, men det gjorde de tidligere også. Saudi-Arabia har tradisjonelt vært skeptiske til å bevege seg bort fra fossil energi. Emiratene er et interessant tilfelle – de har allerede store interesser i fornybar energi og grønt hydrogen, så deres økonomi har endret seg. Det gjorde at de kunne få til en god avtale om energiomstilling i Dubai.

Denne gangen føles det mer som isolasjonisme. Det var bekymringer for at ledere som Argentinas president Milei kunne følge Trumps eksempel, men det har ikke skjedd. Det viser hvor liten innflytelse USA nå har. Den større effekten er USAs kutt i bistand, som påvirker alt fra helse til klima og fredsbevaring. De kuttene rammer hardt. Selv om USA aldri har vært en stor klimafinansieringsaktør, har overgangen fra «lite» til «ingenting» likevel konsekvenser. Men på nylige ministermøter har mange land sagt at dette faktisk styrker besluttsomheten deres. Ledere som Ursula von der Leyen har vært tydelige på det.

I tillegg oppstår det diplomatiske spenninger, som vi har sett når USA har rettet seg mot land som Lesotho eller Sør-Afrika. Legges toll til, eskalerer situasjonen ytterligere. Det er bare enda en side ved Trumps lederskap.

– Mer bekymret for klimafinansiering

– Kan det at USA trekker seg ut samtidig svekke innflytelsen til land som vil bremse fremgangen på COP-møtene – land som hadde kunnet lene seg til USA som alliert hvis Trump hadde latt dem bli?

– Det kommer an på saken. På neste COP-møter blir gapet mellom dagens handling og 1,5-gradersmålet et viktig tema. Alle vil se at fravær av effektiv handling fra USAs side skaper et stort underskudd, rett og slett fordi USAs økonomi er så stor.

Når det gjelder fossil energi, kan nok noen land bruke USA som unnskyldning for å rettferdiggjøre egen passivitet. Men mange av dem gjorde allerede det før. De får kanskje mer oppmerksomhet nå, men økonomien har endret seg. Fornybar energi er nå billigere og raskere mange steder i verden enn fossilt.

Da er jeg mer bekymret for klimafinansiering. Trump kan påvirke Verdensbanken eller IMF, og hvis finansiering derfra blir avgjørende – som den ofte blir – må andre trå til. Det er vanskelig for Europa nå, med ressurser som går til Ukraina.

– Oppmuntrende

– Så selv om du ikke er direkte optimistisk, er du heller ikke så pessimistisk som mange var før Trump ble valgt?

– Riktig. Jeg er ikke altfor pessimistisk. Mange land sier nå at det er i deres egen interesse å gå videre, og det er oppmuntrende.

– Sist så vi at byer og selskaper fortsatte klimaengasjementet selv da regjeringen trakk seg ut. Men det politiske klimaet i USA er annerledes nå. Tør vi tro på det samme initiativet nå?

– Ja. Det som tidligere het «We Are Still In» heter nå «America Is All In». Det er mer enn ordspill. Mange delstater har siden vedtatt 100 prosent fornybarmål, og ingen har reversert disse. Det initiativet virker fortsatt veldig solid.

– Og de som er mest aktive, er hovedsakelig økonomisk sterke delstater også?

– Ja, men det er også mer rurale eller republikansk styrte delstater med. Der kommer Bidens Inflation Reduction Act inn. Mange trodde Trump ville bare gjøre slutt på den, men fordelene går også til republikanske stater. Det ville ikke gi mening å stanse det, derfor fortsetter disse tiltakene.

– Positive nyheter går under radaren

– Har vi sett nye allianser eller endringer i globalt klimalederskap som respons på dette?

– Kina har definitivt meldt seg på. På de siste COP-møtene har de forsøkt å kategorisere sine statlige lån som klimafinansiering, selv om det ikke er underlagt samme verifiseringskrav som det vi ser fra andre giverland. Likevel er det et skritt fremover.

India spilte ikke noen stor rolle på forrige COP, men ønsker tydelig å være en stemme for det globale sør og å være vertskap for COP33. Brasil reiser rundt for å bygge opp momentum og gjøre den kommende COP-en mer inkluderende. President Lula trenger at dette blir en suksess – han stiller til gjenvalg året etter og vil vise at Brasil er tilbake. De utvider agendaen med skog, natur og urfolksstemmer. Mange BRICS-land har interessante posisjoner i år, deriblant Sør-Afrika som har G20-formannskapet.

– Gitt hvor mye amerikansk politikk vi oversvømmes med i mediene – også her i Norge – bør vi forsøke å vende blikket litt bort av og til? Spesielt på klimafeltet, for å unngå å bli distrahert av hver eneste Trump-overskrift?

– Ja, vær så snill, gjør det, hvis du kan! Men ja, dette er jo også en utfordring til dere i media. Hver negative overskrift får oppmerksomhet, mens positive nyheter ofte går under radaren. Ta møtet mellom von der Leyen og Keir Starmer for litt siden, der de knyttet energisikkerhet til ren energi nasjonalt. Det handler om å redusere avhengigheten av fossil energi, spesielt fra land som Russland.

Denne endringen er viktig. Kanskje trenger vi ikke alltid snakke direkte om klimaambisjoner. Hvis fornybar energi bidrar til energisikkerhet, bedre privatøkonomi, økt konkurranseevne eller lavere levekostnader – flott. Kall det hva dere vil, så lenge omstillingen skjer. Det er dét som betyr noe.