– Det er
jo et naturlig spørsmål: Hvorfor skal vi tillate at menneskelig påvirkning
fører til global oppvarming? Hvorfor sikter vi ikke heller mot null? Slikt ble
gjerne avfeid tidligere, folk sa rett ut at det var en latterlig idé, det virket
helt urealistisk. Togradersmålet – og senere halvannengradersmålet – har handlet
om hva som var gjennomførbart, og når vi allerede er rundt én grads oppvarming,
er jo det forståelig. Men forutsetningene har endret seg nå, og da blir
spørsmålet vanskeligere å avfeie.
– Hvorfor det?
– Fordi nå
er det i utgangspunktet urealistisk å nå både halvannen- og togradersmålet bare
ved å kutte utslipp. Vi kommer etter all sannsynlighet til å gå over, da må vi
satse på negativ utslippsteknologi for å komme ned til målet.
Men gitt
at vi får slik teknologi til å fungere, at vi får den opp i skala og det blir
bærekraftig: Da får vi jo fått et styringsinstrument. Vi kan forestille oss det
som en knapp vi kan stille inn på temperaturen vi ønsker. Da er det ingen
teoretisk grunn til at vi skal nøye oss med to grader, eller halvannen. Negativ
utslippsteknologi har endret synet vårt på dette temperaturmålet. Og det har
for alvor fått i gang diskusjonen om geoengineering,
om å bruke teknologi i stor skala for å bevisst endre klimaet.
– Men tilbake til halvannengradersmålet. Hva vet vi egentlig om forskjellene vi vil oppleve, mellom 1,5 og 2 grader?
– Jeg er ikke noen ekspert på konsekvensene, men helt overordnet handler dette om risiko. Risikoen for negative følger av oppvarmingen øker fra 1-1,5 grader, og den øker enda mer fra 1,5-2 grader. Vi merker allerede effektene av global oppvarming i dag. Etter bare én snau grads oppvarming fra førindustriell tid. De effektene kan vi regne med vil øke. Og på noen områder vil det å passere to grader bli spesielt ødeleggende. Rapporten sier for eksempel at korallrevene på kloden vil minske med 70-90 prosent med 1,5 graders oppvarming, mens nesten alle vil gå tapt med to graders oppvarming. Risikoen for å miste flere slike sårbare økosystemer er større ved to graders oppvarming enn 1,5. Og da snakker vi om konsekvenser som ikke kan reverseres.
– Men kan vi klare å nå halvannengradersmålet? Eller togradersmålet?
– Vel,
jeg tror vi først må endre tankesettet vårt. Vi har en tendens til å tenke –
som du formulerer spørsmålet – at målet er å holde temperaturen under en viss
grense, det måvi greie, og alt
handler om veiene til det målet. Det er fint, det, men alle disse veiene krever
koordinert politisk handling, og internasjonal politikk er veldig komplekse
prosesser. Politikerne må velge mellom tiltak, men de er begrenset av hvilken
teknologi som er tilgjengelig, av ressurser, av sosiale hensyn hjemme, av hva
andre land gjør og så videre. Derfor vil ulike land prioritere klimaspørsmålet
ulikt. Jeg tror ikke det er realistisk at vi får alle jordens land til å
prioritere dette i tilstrekkelig grad til at vi klarer å nå noen av målene.
Hverken halvannen eller to grader.
– Så … vi kan like godt bare gi opp disse målene?
– Nei,
men jeg tror det er mer konstruktivt å tenke slik: Akkurat nå sikter vi mot 3
graders oppvarming. Så vil vi, over tid, kanskje få flere verktøy tilgjengelig.
Kanskje ny teknologi, kanskje mer forståelse for alvoret. Og kanskje vi da
klarer å høyne ambisjonsnivået. Ikke raskt nok til at vi holder oss under to
grader, men nok til at vi i alle fall beveger oss mer i riktig retning, selv om
målene ryker. Uansett da blir jo spørsmålet igjen – hva vil konsekvensene bli,
hvor mye verre blir det med 3 graders oppvarming? Er det noe vi kan leve med?
Kan vi tilpasse oss? Det var et komplisert svar på et nokså enkelt spørsmål,
men det er noe vi er nødt til å begynne å forberede oss på. Det er det mer
realistiske utfallet.
– Men hva må til for at vi skal klare å strekke oss lengre?
– Det
handler om prioriteringer, og det krever at vi alle – ikke bare politikerne –
prioritere klima mye høyere enn vi gjør i dag. Det er i alle fall mye mer enn
et spørsmål om teknologi. Vi kan diskutere om vi bør – eller en gang har
mulighet til – å utvikle teknologi som kan fjerne flere milliarder tonn CO₂ fra
luften. Men i tillegg til det, har klimamålene vidtrekkende konsekvenser, de
vil kreve mange, vanskelige avgjørelser. Se bare på hvor vanskelig det er å
enes om bompenger i Oslo, Bergen og Stavanger: Dette er forholdsvis enkle saker
som skaper stor uenighet og konflikt. Hvis vi ikke klarer å løse detteen gang, hvordan skal vi da greie
å komme i mål i de store avgjørelsene som har med klimaet å gjøre?
Halvannengradersmålet
gir ikke mye rom for nøling. Vi har ikke råd til at noen land blir hengende
etter. Skal vi strekke oss etter det, må de som styrer måtte ta noen upopulære avgjørelser.
Samtidig – og dette er noe jeg har inntrykk av at mange glemmer – virksomme
klimatiltak har som regel andre positive sider også. Ta bompengeeksempelet
igjen: Bompenger begrenser biltrafikken, som kan ha positiv klimaeffekt. Men færre
biler på veiene gir også mindre trafikkork, det gjør luften lokalt i byene
renere, og så videre. Slik vil det også være med de store klimatiltakene: Det
som virker positivt for klimaet, har ofte også andre fordeler. Det er med andre
ord ikke bare forsakelse og smerte som venter oss i fremtiden. Vi gjør dette
for at flest mulig av våre etterkommere skal få det bedre.
