Det er håp. Til tross for vedvarende økonomisk vekst på noe over 3 prosent i 2014 til 2016 har verdens totale utslipp av CO₂ vært tilnærmet stabile i denne perioden.
Denne positive og godt dokumenterte utviklingen er tydelig i årets globale karbonbudsjett. Det gir verdenssamfunnet håp om at internasjonale avtaler, gjentatte forhandlinger og dertil handling kan føre frem.
Dette er motiverende for de av oss som anerkjenner behovet for en kraftig reduksjon av klimagasser, og ikke minst for den politiske eliten som er samlet i Marrakech for årets klimatoppmøte.
Kina leder an
Hovedgrunnen til at de globale CO₂-utslippene har stabilisert seg er hovedsakelig at Kina, som står for verdens største utslipp av klimagasser (29 prosent), nærmest over natten har skiftet kurs. Kullforbruket har gått ned samtidig som investeringer i og produksjon av fornybar energi har økt. Det er vindmøller og særlig solceller som frembringer den gledelige endringen.
Et års reise for utslipp av karbondioksid, animasjon av NASA. A Year in the Life of Earth's CO₂. Animation by NASA
Uavhengig av hvilken retning USA går, er det minst én joker med i spillet i spørsmålet om utflatingen kommer til å vare.
Da tenker vi særlig på India. Landet med 1,2 milliarder innbyggere har fremdeles et relativt lavt utslipp per innbygger sammenlignet med Kina – India i 2016 er lik Kina i 1990 – men forventet vekst er relativt stor.
Den globale stabiliseringen er lovende, men alt er allikevel ikke rosenrødt.
Ekstreme utslipp
I 2015 var den gjennomsnittlige konsentrasjonen av atmosfærisk CO₂ på cirka 400 ppm. At det er unikt i det moderne menneskets historie, levner vitenskapen ingen tvil om. CO₂-målinger gjort på luftbobler, forseglet i is som er boret ut fra Antarktis, bekrefter at det ikke har vært tilsvarende høye verdier på minst 800 000 år.
