Erna Solbergs «korrigering» av Ola Elvestuens klimabudskap, og hennes kommentar til debatten om «flyskam», viser at regjeringspartiene har en jobb å gjøre når det gjelder å kommunisere hva klimamålene vil kreve av det norske samfunn.

«Folk må ta inn over seg at vi skal slutte helt med fossile drivstoff. Verden skal til netto null utslipp, og da må vi også ned med 90–95 prosent. Da er det stort sett bare husdyra igjen», sa klimaministeren til Dagbladet 27. juni.

Men statsministeren var ikke enig: «Det er 30 år til, og hvilke mekanismer som kommer til å være tilgjengelig, hvilken teknologi som kommer til å være tilgjengelig, det vet vi ikke i dag», sa Solberg til NRK 28. juni.

Hvorfor velger statsminister Erna Solberg å uttale seg på en måte som drar brodden ut av regjeringens egne klimamål?

Fra 2 til 45 prosent kutt

Norge har satt som mål å redusere utslippene av klimagasser i Norge med hele 45 prosent innen 2030, og har sagt at vi vil øke ambisjonen til 55 prosent reduksjon dersom EU gjør det samme.

Det er ti år til 2030. Det siste tiåret hadde vi også store ambisjoner om å kutte, men klarte bare to prosent. To vs. 45 prosent, det sier mer enn nok om omstillingsbehovet.

Men omstillingen stanser ikke i 2030. Innen 2050 er full karbonnøytralitet målet, globalt. Slik dynamikken i klimapolitikken utvikler seg spesielt i Europa, vil Norge som del av EUs klimapolitikk måtte kutte utslippene fra fastlandsøkonomien med minst 90–95 prosent. Det betyr i praksis, slik Elvestuen påpeker, at bruk av fossil energi i det store og det hele skal være faset ut.

Selvsagt har statsministeren rett i at det kan utvikles «markedsmekanismer» eller teknologier for karbonfangst, men det er ingen grunn til å anta at dette vil ha noe mer enn en marginal påvirkning på omstillingskravet til norsk økonomi. Eller for å trekke en parallell: For røykeren som har fått beskjed om det blir slutt på sigaretter, blir ikke omstillingen mindre krevende om det hver nyttårsfeiring blir mulig å kjøpe en kostbar sigar.

Usikre "mekanismer"

Hvilke andre «mekanismer» er det Solberg eventuelt sikter til, som hun mener kan komme til å forlenge bruk av fossil energi i Norge? Trolig er det Paris-avtalens artikkel 6, der det åpnes for at land eller grupper av land (for eksempel EU) kan inngå avtaler med «vertsland» om å finansiere tiltak som innebærer at vertslandet overoppfyller sine utslippsforpliktelser i henhold til Paris-avtalen.