Regjeringen foreslo i vår et nytt klimamål – eller mer presist: utslippsmål – for Norge. Norske utslipp skal nå kuttes med minst 70 prosent sammenlignet med nivået i 1990, innen 2035.

«Hva koster det å nå klimamålet for 2035?», er tittelen på et innlegg av Arild Angelsen, Ståle Navrud og Knut Einar Rosendahl, alle professorer ved NMBU, som Energi og Klima publiserte fredag 10. oktober. Håpefulle lesere kunne tro at de tre presenterte kostnadsanslag. Det gjør de ikke.

35 millioner tonn er relevant

De tre har en ryddig oversikt over tre mulige nullalternativer som det kan være nyttig å få med seg. Her forklarer de også hvordan regjeringen kan si at det nye utslippsmålet bare koster en bagatell.

I hovedsak er innlegget imidlertid et angrep på en kronikk i Aftenposten av forsker Asbjørn Torvanger ved Cicero og undertegnede. Hovedpoenget vårt var at regjeringen ikke har laget noe godt kostnadsanslag, i strid med utredningsinstruksen. Vi skrev også at Stortingets vedtak innebærer kutt på 35 millioner tonn. Angelsen, Navrud og Rosendahl spør hvor relevant dette tallet er for utslippene i 2035. Dette er relevansen: 35 millioner tonn er 70 prosent av 50 millioner tonn, som var utslippet i 1990.

Hva koster det å nå dette? I vår kronikk skrev vi at dette antagelig blir en betydelig kostnad for Norge, og illustrerte med at hvis prisen på utslippskutt er 5000 kroner per tonn, vil totale kostnader være 175 milliarder kroner.

Tallet faller de tre økonomene tungt for brystet, som mener vi er «useriøse». Det kan man saktens mene. Selv finner jeg det langt mer useriøst at regjeringen ikke laget noe anslag vi kan forholde oss til.

I Aftenposten skrev vi ellers denne passasjen: «Er dette et godt anslag? Det vet vi ikke, men poenget er at Klimadepartementet ikke laget noe anslag i lovproposisjonen.» Denne passasjen var med for at så mange som mulig skulle få med seg poenget. Vi var dessverre ikke tydelige nok. «Se, der fikk Fanden fordi han var dum, og ikke beregnet sitt publikum», som Henrik Ibsen skrev.

Kostnadene ved elbiler

I vår kronikk argumenterte vi ikke for at kostnaden er 5000 kroner per tonn, men for at dette ikke er et utenkelig nivå. Blant annet viste vi til Transportøkonomisk institutts analyse av elbilpolitikken fra 2020, som sa at statens inntektsbortfall tilsvarte opp mot 12 000 kroner per tonn. Lasse Fridstrøm, mangeårig transportøkonomisk forsker, mener statens kostnad fremdeles er på det samme nivået. Det er vanlig å anta at gjennomsnittskostnaden kan være halvparten av dette.

At 12 000 kroner per tonn er marginalkostnaden og ikke gjennomsnittskostnaden, er fullstendig banalt. Angelsen, Navrud og Rosendahl synes likevel det er passende å skrive flere ganger at vi ikke forstår dette, og irettesette denne imaginære misforståelsen.

De skriver også at vi ikke forstår forskjellen mellom samfunnsøkonomiske kostnader og statlige subsidier. Dette skriver de etter at vi har forklart dem at de har misforstått. Det må jeg kanskje leve med når vi er så uenige om klimapolitikken, men usaklige påstander er litt trist likevel. Poenget er at elbilpolitikken koster samfunnet så mye at «anslaget» på 5000 kroner per tonn for å nå det nye utslippsmålet ikke er utenkelig.

I Aftenposten viste vi også til at Miljødirektoratet mener at biodrivstoff koster mellom 4500 og 6500 kroner per tonn (side 16). I tillegg kan nevnes at Statens vegvesen på egen hånd har innført en slags klimaavgift på 7500 kroner per tonn i sine anbud. Oljeselskapet ConocoPhillips mener kostnaden ved elektrifisering av oljefeltet Grane (som ikke er besluttet) kan være 8000 kroner per tonn.

La meg gjenta dette: Jeg har ikke laget et anslag på 5000 kroner per tonn, men dette er ikke et utenkelig nivå.

Hvor høy kan så kostnaden være?

Angelsen, Navrud og Rosendahl virker overbevist om at kostnaden vil være lavere enn 5000 kroner per tonn. Det samme har Bellona vært før dem, og Zero før det igjen.

Felles for Bellona og dette innlegget er forsøk på å slå Torvanger og meg i hartkorn med Fremskrittspartiet. Felles for alle tre er at de ønsker at Norge fører en betydelig sterkere klimapolitikk enn hva jeg gjør. Felles for dem er også at de ikke har noen alternativ beregning. Angelsen, Navrud og Rosendahl henviser i stedet til en SSB-rapport: «Norwegian abatement targets for 2035».

Denne drøfter kostnadene ved å nå ulike utslippsmål, under ulike forutsetninger om politikken. Kostnadsberegninger fra Miljødirektoratet er en sentral kilde her.

I rapporten står det at marginalkostnaden kan bli 6280 kroner dersom det skal kuttes 70 prosent. Dette under forutsetning om at målet nås på mest mulig kostnadseffektiv måte, det vil si en lik pris på alle utslipp i Norge. SSB legger til: «One should be aware, however, that other policy instruments can increase the implementation costs and decrease the public revenue.»

Med tanke på at vi allerede har elbilstøtte, forbud mot oljefyring, innblandingskrav av biodrivstoff, statlige innkjøpsregler og Vegvesenets eget anbudssystem, for å ta noen få av svært mange eksempler på tiltak som gjør det dyrere å nå målet, er det lett å slutte seg til dette forbeholdet. Dette understøtter at den gjennomsnittlige samfunnsøkonomiske kostnaden ved klimapolitikken godt kan bli 5000 kroner per tonn. Hvis Angelsen, Navrud og Rosendahl mener den er «klart lavere», må de gjerne begrunne det. Det er mer arbeidsomt enn å kalle fagfeller for «useriøse», men mye mer fruktbart.