Kortsiktige økonomiske interesser i olje- og gassvirksomheten trumfer klare anbefalinger fra FN og viktige internasjonale organisasjoner, som har endret posisjon etter advarsler fra forskerne. La oss se litt på hva som har skjedd i opptakten til klimatoppmøtet i Glasgow.

• FNs generalsekretær António Guterres har proklamert «kode rød» for menneskeheten: «Alarmklokkene er øredøvende og bevisene uomtvistelige: klimagassutslipp fra fossilt brensel og avskoging kveler planeten vår og setter milliarder av mennesker i umiddelbar fare. Land bør derfor slutte å lete etter og produsere ny fossil energi, og flytte subsidier fra fossilt til fornybart.»
• Sjefen i Det internasjonale energibyrået (IEA) Fatih Birol, en av verdens fremste energiøkonomer, sa i mai om Paris-målene: «Hvis regjeringene mener alvor med klimakrisen, kan det ikke bli nye investeringer i olje, gass og kull fra nå – fra i år». I forrige uke la han til om netto null utslipp i 2050: «Med dagens planer vil vi bare redusere utslippene med 40 prosent, ikke 100 prosent.»
• I et dokument fra EU-kommisjonen i forrige uke heter det: «EU er bundet av å implementere Paris-avtalen, og olje, gass og kull har størst påvirkning på klima. Det er grunnen til at EU presser på for at olje, kull og gass skal forbli i bakken. Det gjelder også i Arktis.»
• FNs miljøprogram kom denne uken med en skremmende rapport om avstanden mellom dagens politikk og klimamålene. 60 prosent av eksisterende oljereserver må bli liggende i bakken for at verden skal ha 50 prosent sjanse til å begrense oppvarmingen til 1,5 °C. Men til tross for løfter fra mange oljeproduserende land om nullutslipp i 2050, har de fleste ingen avviklingsplaner; de ønsker derimot å øke produksjonen. Bare Storbritannia og Indonesia forventer at produksjonen vil gå ned.

Norges posisjoner i Glasgow

Presset for utfasing av fossil energiproduksjon vil øke og være sentralt i Glasgow. Den norske posisjonen om at det er bra for klima at Norge øker oljeproduksjonen, og til og med betaler for å lete etter mer, kommer til å bli umulig å forsvare.

Hvis Norge ikke er villig til å fase ut oljeproduksjonen, vil det selvsagt være vanskelig å overbevise andre utviklede økonomier som USA og Canada, enn si Gulfstater og afrikanske produsenter, om det samme.

Denne tegningen skjønner vår nye og dyktige klima- og miljøminister Espen Barth Eide godt. I Glasgow vil han snakke varmt om Paris-avtalen, hvor flinke Norge er på klimafinansiering, at vi følger EU om 55 prosent reduksjon av utslippene innen 2030, og at vi skal nå «Net Zero» i 2050. Men elefanten i rommet – som vil ha produksjon av norsk olje og gass langt utover 2050, – kommer han ikke til å snakke om frivillig.

Dilemmaer på hjemmebane

Å satse på Hurdals-miksen med både et nytt grønt norsk industrieventyr og videreutvikling av olje- og gassvirksomheten blir også mer krevende på hjemmebane. Skal vi for eksempel bruke den fornybare energien vår på elektrifisering av sokkelen og forlengelse av oljealderen, eller til grønne industriarbeidsplasser på land?

Dilemmaet er her allerede, bl.a. i forbindelse med energibehov for grønn industri i Vestland, og vi har ikke kapasitet til å være Ole Brumm og si ja takk, begge deler.

Produksjon av ny fornybar energi må tredobles i løpet av ti år, ifølge FN. Norske oljearbeidere bør ta inn over seg at jo fortere de kommer over i grønn industri, desto bedre er det for dem. Her må staten inn for å sørge for raskest mulig opptrapping – slik det ble gjort da vi startet oljevirksomheten, og vi fikk til en storstilt satsing i samarbeid mellom det offentlige, forskning og utdanning og næringslivet.

Elefanten må ut av rommet. Det blir spennende å se om det blir regjeringen Støre eller Høyre som tar dette inn over seg først.