Arendal: Det kryr av arrangementer om klima, bærekraft og energiomstilling på Arendalsuka. Bredden viser at klima griper inn i nær sagt alle politikkområder. Konfliktarenaene er mange – slik mandagskveldens partilederdebatt viste.

Hvordan ser det ut fremover mot neste stortingsperiode, hvordan vil klima- og energipolitikken bli formet?

Det ligger an til at Jonas Gahr Støre blir ny statsminister, i hvilken konstellasjon vet vi ikke, men det blir ingen lett jobb å få til enighet på rødgrønn side.

Det foregår nå en grønn reindustrialisering av Norge. Det går knapt en dag uten nyheter om investeringer i ulike former for industri som på en eller annen måte har en plass i det grønne skiftet. Boliden bygger ny fabrikk i Odda. I Grenland blir det grønn ammoniakkproduksjon. På Ringerike planlegges datasentre. I Arendal kommer det batterifabrikk. Det er mange slike eksempler.

Det er to fellestrekk ved alt dette. Den ene er at alle fabrikkene krever mer grønn strøm. Den andre er at det er EUs grønne giv som skaper markeder for de nye og grønne produktene. Og skal det bygges storskala offshore vindkraft i Nordsjøen, så vil det kreves ledninger til land på kontinentet eller til Storbritannia. Skal karbonfangst bli stort, så er markedet i Europa.

Her vil næringslivet gi tydelige beskjeder til en ny regjering. «Super-lobbyen» vil ha mer samarbeid med EU, ikke mindre.

Uten politiske koblinger til EU gjennom EØS-avtalen og en drøss andre avtaler, så forsvinner den viktigste rammebetingelsen for disse nye industriene. Arbeiderpartiet vil stå fast på EØS, Acer og alt det andre samarbeidet med EU. Senterpartiet vil protestere. Og det er ikke enkelt for Trygve Slagsvold Vedum å dempe sin motstand mot Acer og øvrig energisamarbeid med EU. Han har gått høyt på banen.

Et ytterligere punkt en Støre-regjering må håndtere, handler om fordeling, og tangerer alt som har å gjøre med avgiftspolitikk, diesel, bensin – og også om strømprisen. Den høye CO₂-prisen i Europa gjør sammen med høye gasspriser og lite vann i magasinene at strømprisen nå er svært høy, og det kan fort bli opprør. Å kutte el-avgiften kan være et riktig grep. Staten får uansett sterkt økte inntekter når CO₂-prisen og strømprisen går opp.

Samtidig trengs en eller annen variant av karbonavgift til fordeling for å sikre at bensin- og dieselavgiftene kan økes og gi de riktige signalene til omstilling, uten at distrikter og lavinntektsgrupper blir for sterkt rammet. Dette kan løses på flere måter, detaljene i et slikt regime er krevende å utforme, men mulig for gode politiske håndverkere.

Når det gjelder avgiftspolitikken, burde det være fullt mulig for de rødgrønne partiene å finne frem til enighet – når valget er over. Oljepolitikken – og ikke minst Europa-politikken, er mye vanskeligere.