Statsbudsjettet for 2024 la et godt grunnlag, med rekordstor bevilgning til energieffektivisering i bygg. I tillegg la regjeringen i fjor høst fram en handlingsplan for energieffektivisering i alle deler av norsk økonomi.

Nå følges dette opp i revidert nasjonalbudsjett med en enighet om et tallfestet mål for energisparing i bygg. I tillegg bevilges det ytterligere 300 millioner kroner til energitiltak gjennom Husbanken og Enova.

Målet om å redusere strømforbruket i bygg med 10 TWh innen 2030 er utredet og kvalitetssikret av NVE. I utredningen skriver NVE at målet er ambisiøst, men mulig å nå. De fremhever også at en videreføring av dagens politikk og virkemidler vil gi 3–4 TWh redusert strømforbruk i bygg innen 2030. For å nå et mål om 10 TWh redusert strømforbruk må det derfor vedtas og gjennomføres mye ny politikk frem mot 2030.

Handlingsplanen for energieffektivisering fra 2023 er en god start, og den inneholder mange tiltak som skal vurderes og utredes. Tiden frem mot 2030 går fort og det gjelder derfor å finne konkrete tiltak og virkemidler som kan ha effekt på kort sikt.

Et viktig grep vil være å endre Enova sitt mandat slik at de kan støtte modne og velprøvde energitiltak i alle typer bygg. Energibruken i nye bygg kan også reduseres betydelig gjennom å endre byggeforskriftene slik at det gis insentiv til å bruke varmepumper og solceller.

Offer for egen suksess

Energieffektivisering kan bidra til å løse mange av utfordringene vi har i dag som handler om tilgang på fornybar strøm, og det tilnærmet konfliktfritt. Utfordringen har så langt paradoksalt nok ligget i at mange energitiltak egentlig er lønnsomme.

Økonomisk teori tilsier da at energieffektivisering skal skje av seg selv. I dette tilfellet kommer økonomisk teori til kort i møtet med virkeligheten. Ikke overraskende opptrer ikke husholdninger og bedrifter som homo economicus, altså rasjonelle, nyttemaksimerende aktører.

En grunnleggende utfordring med mange energieffektiviseringstiltak er at kostnadene kommer nå, mens gevinsten er både usikker og langsiktig. Flere tiltak kan ha lang tilbakebetalingstid, noe som er en barriere for både privatpersoner og bedrifter. Årsakene til at for få investerer i energitiltak kan være mange: Mangel på investeringskapital, mangel på kunnskap, asymmetri i hvem som eier bygg og hvem som betaler strømregningen, tungrodde systemer for dokumentasjon der støtteordninger finnes etc.

En langsiktig investering

Støtten som kreves for energieffektivisering, vil være høy i kroner, men alternativet for samfunnet er dyrere. Gode støtteordninger vil være et viktig bidrag for at vi skal klare å redusere strømbruken innen 2030. SINTEF og Skanska har beregnet at det kreves 18 milliarder kroner i totale årlige investeringer. Av dette må staten bidra med 4 til 5 milliarder kroner i støtte for å utløse de nødvendige investeringer hos husholdninger og næringslivet. Det er et betydelig beløp, men bare halvparten av den estimerte strømstøtten for 2024.

Satsingen på energieffektivisering i årets statsbudsjett er et stort skritt i riktig retning. Summerer vi tiltak som utløses av Energitilskuddsordningen for næringslivet, direkte bevilgninger over statsbudsjettet og midler til energieffektivisering og egenproduksjon fra Enova, Husbanken og Innovasjon Norge, vil de statlige økonomiske virkemidlene være mellom 3 og 4 milliarder kroner i 2024.

Det betyr at satsingen på energieffektivisering i årets statsbudsjett er en meget god start. Når regjeringen rett over sommerferien samles til budsjettkonferanse, er det viktig at de ansvarlige statsrådene har en plan for hvordan satsingen kan styrkes gjennom både økonomiske og regulatoriske virkemidler. Tiden fram til 2030 går raskt.