Starten på Donald Trumps andre periode har blitt enda mer dramatisk enn fryktet. Det er ikke bare klimapolitikken som nå står på spill. I en sikkerhetspolitisk situasjon der USA tar Putins Russland inn i varmen, mens etterkrigstidens allierte skyves ut i kulden, må Europa ruste seg for en ny fremtid og en annen realitet.

For Norges del betyr det at klima- og energipolitikken fremover i økende grad må forstås og utformes i lys av sikkerhetspolitikken. Det kan bringe «annerledeslandet» Norge nærmere EU.

En klimapolitikk som bygger opp om europeisk sikkerhet

EUs energi- og klimapolitikk har alltid blitt skapt i skjæringspunktet mellom energisikkerhet, bærekraft og konkurransekraft. Tyngdepunktet har variert, men etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022 har energisikkerhet stått på toppen av dagsordenen.

Mens Norge har vært selvforsynt med både fornybar energi og olje og gass, har de aller fleste EU-land vært avhengige av import. Nettopp denne avhengigheten har gjort EU sårbar fra et sikkerhetspolitisk perspektiv.

Forsyningssikkerhet har derfor vært en viktig del av energi- og klimapolitikken i EU, og dessuten en meget viktig begrunnelse for en ambisiøs klimapolitikk. Energieffektivisering og økt produksjon av fornybar energi reduserer ikke bare klimagassutslippene, men øker også forsyningssikkerheten.

EUs nye energi- og industripakke skal sikre stabil tilgang på energi og redusere avhengighet av spesielt land som Russland, redusere klimagassutslipp og fremme «grønn omstilling» gjennom energieffektivisering og økt bruk av fornybar energi. I tillegg skal EU samtidig sikre økt konkurransekraft gjennom rimelige energipriser og et velfungerende energimarked for å opprettholde økonomisk vekst og industriell konkurranseevne. For etter at EU har kuttet nesten all russisk gass, har import av gass fra Norge og LNG fra USA økt.

«Annerledeslandet»

I Norge har energisikkerhet snarere vært et spørsmål om sikker etterspørsel (security of demand). I boken «Energirikdommens paradokser» pekte Jens Hanson, Sjur Kasa og Olav Wicken på nettopp denne grunnleggende forskjellen mellom EU og Norge – og konkluderte med at Norge i sannhet var «annerledeslandet» i energipolitikken.

Det har også preget både forståelsen og utformingen av norsk energipolitikk. Energipolitikken er i liten grad blitt tolket i lys av sikkerhetspolitikk, men snarere i lys av klimapolitiske mål.

På vei mot en felles forståelse?

Det satt langt inne for viktige EU-land som Tyskland å stoppe gassimporten fra Russland. Russlands annektering av Krim i 2014 var ikke nok. Tysk industri var avhengig av billig russisk gass for å sikre konkurransekraft i verdensmarkedet. Men da Russland gikk til fullskala angrepskrig på Ukraina i 2022, ble det satt en endelig stopper for gassrørledningen Nord Stream 2 som skulle forsyne Tyskland med russisk gass.

Vi kjenner alle konsekvensene. Gassprisene skjøt i været, og EU måtte reise verden rundt for å sikre gassforsyninger. Det første krigsåret 2022 ble et år med ekstreme strømpriser i Europa – og dermed i Norge.

Dette sikkerhetspolitiske perspektivet fikk ikke bred oppslutning i Norge. Skylden for økte strømpriser ble lagt på EU og ACER, på energimarkedet i sin alminnelighet og det europeiske, integrerte energimarkedet spesielt, på tysk utfasing av kjernekraft, norske kraftselskaper og deres forvaltning av vannmagasinene. Russland og krigen i Ukraina fikk en helt perifer rolle når folk og politikere skulle forklare økte strømpriser.

Kanskje blir Trumps nye verdensorden, der USA deler samme virkelighetsoppfatning som Putins Russland, det som også endrer norske velgeres syn på energipolitikken, og får dem til å se klima- og energispørsmål mer gjennom et europeisk perspektiv.

Når utbygging av fornybar energi, nett og energieffektivisering sees i lys av klimapolitikk, vil mange – ikke minst i en tid der klimaengasjementet er på vei ned – mene at målet ikke helliger midlene.

Når mer fornybar kraft, nett og energieffektivisering også skal bidra til å øke energisikkerheten og dermed både Norge og Europas sikkerhet og uavhengighet fra Russland, ser verden med ett litt annerledes ut. Med et felles sikkerhetspolitisk mål er det ikke gitt at Norge lenger vil være annerledeslandet i energipolitikken.