I diskusjonen om lavutslippssamfunnet påpekes det ofte at 80 prosent av verdens behov for energi dekkes av fossile brensler, men kun 4 prosent kommer fra fornybar. Det er riktig at overgangen til fornybar er en enorm utfordring, men fornybar produksjon trenger faktisk ikke å øke 20 ganger. Grunnen er ulike tellemåter for fossil og fornybar energi.

I de 250 årene siden den industrielle revolusjon har verdensøkonomien bygget seg opp basert på fossile brensler. Skal vi nå klimamålene, må dette endres på noen få tiår. Dette er en formidabel utfordring, men det er mulig. Vi la tidligere i år frem vårt lavutslippsscenario hvor vi anslår at dersom det sterke kostnadsfallet i vind og sol fortsetter, kan fornybarandelen i kraftsektoren komme opp i 70 prosent i 2040.

En vanlig motforestilling i diskusjonen om lavutslippssamfunnet er at 80 prosent av verdens behov for energi i dag kommer fra fossile energikilder, og at kun 4 prosent kommer fra fornybare. Det kan synes nærmest umulig å fase ut fossile brensler ved hjelp av fornybar energi når avstanden er så overveldende stor.

Det eren stor avstand og det er en enorm utfordring. Likevel er det verdt
å merke seg at problemet er mindre enn det fremstilles som.  

Grunnen til denne misforståelsen er at statistikken er basert på såkalt primærenergi. Primærenergi er definert som en energiform som finnes i naturen, men som ikke har vært utsatt for menneskelige prosesser for omforming, for eksempel i et kraftverk eller en bil. Dette betyr at man teller all den teoretisk utnyttbare energien i energikildene. I den mest alminnelige bruken betyr dette at fossile energikilder telles basert på den teoretiske energien som ligger latent, mens fornybar energi telles derimot basert på elektrisiteten som produseres.

Dette høres ut som en teknisk forskjell, men har voldsom betydning: Et moderne kullkraftverk har en virkningsgrad på 40 prosent, dette vil altså si at 60 prosent av den latente energien i kullet går tapt i konvertering fra kull til elektrisitet, og en overgang fra kull til fornybar elektrisitet vil i statistikken altså si 60 prosent lavere energibehov uten at det faktiske sluttforbruket av strøm har endret seg. For overgang til elbiler er forskjellen enda større, hele 75 prosent lavere energibehov dersom man går fra bensin/diesel til fornybar elektrisitet som energikilde. Tapet i bruk av fossil energi består av varme som slippes ut til omgivelsene.

Dette vil altså si at for hver enhet med fornybar elektrisitet som brukes for å erstatte moderne kullkraft, vil kullforbruket gå ned med 2,5 enheter. For hver enhet med fornybar elektrisitet som brukes til å drive en elbil som erstatter fossile forbrenningsmotorer, vil oljeforbruket gå ned med 4 enheter. I dag står kull konvertert til elektrisitet for om lag 17 prosent av verdens primærenergiforsyning, mens fornybar står for om lag 4 prosent. Vi trenger altså ikke å femdoble fornybarvolumene for å erstatte ALL kullkraft, vi trenger ikke engang å doble dem: Siden én enhet med fornybar kan erstatte over 2,5 enheter med kull, trenger vi «bare» å øke fornybarvolumene med rundt 70 prosent. Olje brukt til transport står i dag for om lag 21 prosent av verdens energiforsyning, og dersom vi øker verdens fornybarproduksjon med 50 prosent vil det kunne dekke dette gitt at alt kan elektrifiseres. Dette er selvfølgelig et veldig høyt tall, men hastigheten i utbygging av fornybar er også veldig høy: Solkraft vokser raskest, og bygges nå med en hastighet som tilsier at mengden installert solkraft dobles hvert fjerde år. Våre analyser viser at mengden fornybar energi i 2040 vil være 4–5 ganger så høy som i dag.