Innstrammingen er en følge av Enovas nye mandat for perioden 2017–2020 som innebærer at sektorene som er omfattet av EUs kvotesystem nå blir behandlet på en annen måte enn tidligere. Det blir slutt på subsidier til Statoil og andre oljeselskapers investeringer i «hyllevareteknologi» for å redusere gassbruk og utslipp på anlegg som ikke er knyttet til strømnettet.

Justeringen av virkemiddelbruken er foreløpig liten målt i kroner, men et viktig politisk signal. Det brukes mye statlige penger gjennom Enova. Jeg har belyst Enovas innretning og pengebruk ganske grundig i denne bloggen.

Endringen som nå skjer er en logisk konsekvens av «todelingen» av klimapolitikken som avtalen med EU om felles oppnåelse av 2030-målene representerer. Avtalen innebærer at Norge i praksis ikke lenger har noe nasjonalt mål for CO₂-reduksjon i sektorene som er omfattet av EUs kvotesystem, altså industri, petroleum og kraftforsyning. At subsidieordningen strammes inn, betyr et signal om at det er avgifter og kvotepris, ikke statsstøtte, som skal føre til CO₂-reduksjoner i petroleumssektoren. Forurenseren skal betale, ikke betales.

I fjor sommer var Norsk olje og gass ute med ønske om et såkalt «spleiselag» for å få til ordninger der oljeselskapene kunne få statsstøtte for å få bidrag til klimakutt. Enovas innstramminger tyder på at denne lobbyoperasjonen foreløpig har mislyktes.

Skal oljesektoren heretter få statsstøtte gjennom Enova, må en av to forutsetninger være oppfylt.

• Det må skje gjennom tiltak som innebærer innovasjon og innføring av ny teknologi. «Hyllevareløsninger» for energisparing er ikke nok.
• Eller det må skje gjennom tiltak som gir positiv samfunnsmessig virkning gjennom lavere etterspørsel etter strøm i nettet. Dette er begrunnelsen for de omfattende støttetiltakene Enova yter til energieffektivisering i industri, bygninger og så videre – områder Enova fortsatt vil gi støtte. Litt mindre brenning av gass på en oljeplattform som ikke har ledning til land, har ingen slik effekt.