I august kunne olje- og gasselskapet Equinor og samarbeidspartnerne Total og Shell feire den første injeksjonen av CO₂ inn i Northern Lights-lagrene.  

Prosjektet er resultatet av en flere tiår lang kamp for å kommersialisere karbonfangst og -lagring (CCS), altså å fange klimagassen CO₂ der den produseres – for så å transportere den og lagre den trygt. 

Langt der ute, under havbunnen på kontinentalsokkelen, skal klimagassen forsegles.

Løsningen blir sett på som ufravikelig for å kutte utslipp i sektorer der det er vanskeligst å kutte, som for eksempel avfallshåndtering og sementproduksjon.  

Northern Lights nevnes flittig som en suksesshistorie på konferansene om CCS i Brussel.  

Men ifølge Det internasjonale energibyrået IEA er arbeidet med å bygge ut lagring og transport ikke i nærheten av å være på kurs til å nå målene i Parisavtalen.  

EUs løsning risikerer imidlertid å sette forholdet til Norge på prøve.  

EUs grønne industrisatsing 

I 2023 lanserte EU-kommisjonen et nytt flaggskip-tiltak: Net Zero Industry Act, eller forordning om produksjon av nullutslippsteknologi.  

Planen har som hovedmål å legge til rette for produksjon i EU av blant annet batterier, vindturbiner, solceller, varmepumper og karbonfangst og -lagring.  

Innen 2030 må 40 prosent av EUs behov dekkes av hjemlig produksjon av slike industrivarer.  

Høna og egget 

En av de største utfordringene har vært å stable på plass et europeisk marked for fangst, transport og lagring.  

Få har vært villige til å bygge lagringsplass når det ikke finnes nok aktører som har fanget karbon å lagre. Få har vært villige til å sette i gang med fangst så lenge det ikke finnes et sted å lagre karbonet.  

Det er «høna og egget», og EU-kommisjonen lanserte i slutten av mai i år sin løsning: Å pålegge olje- og gassprodusenter et krav om å bygge lagringsplass kalkulert ut ifra en nøkkel basert på produksjonen av fossile drivstoff i referanseperioden 1. januar 2020 til 31. desember 2023.  

Med andre ord, for å gjøre det kommersielt mulig å få på plass fangst av CO₂, så må produsentene av petroleum selv stå for utbyggingen av lagerplass, uavhengig av kommersielle vurderinger.  

Det er opptil medlemslandene å innføre sanksjoner mot de selskapene som ikke oppfyller kravene 

– Net-Zero Industry Act (…) gjør den europeiske olje- og gassindustribransjen til en del av løsningen. Etter å ha utvunnet fossile brennstoff og bidratt til klimagassutslipp, vil den nå bidra med å lagre CO₂ og begrense klimaendringene, uttalte generaldirektør for klimapolitikk i Kommisjonen, Kurt Vandenberghe da modellen ble presentert.  

For Norge er dette en omfattende beslutning, ettersom norske selskaper står for den desidert største produksjonen av olje og gass i Europa.  

• Les også: Norge risikerer å havne på utsiden av EUs marked for CO₂-håndtering

Dominerer markedet 

Forordningen legger nemlig til grunn at selskaper i EU skal bygge ut lagringsplass for 50 millioner tonn CO₂ i året innen 2030. Legger man til grunn at Norge produserte den overveldende majoriteten av oljen og gassen i EØS i perioden 2020 ut 2023, kan Norges andel av det eventuelt oppjusterte kravet bli enormt stort.  

Northern Lights-prosjektet har foreløpig plass til lagring av 1,5 millioner tonn CO₂ i året.  

Fase 2 i prosjektet sikter på å øke kapasiteten til 5 millioner tonn innen i løpet av starten av 2028, og har blant annet fått 1,5 milliarder kroner i støtte fra EUs Connecting Europe Facility.  

Men dersom de andre EU-landene lykkes, og Norge ikke får noen krav, kan Norge ende opp på femteplass på listen over land som har mest lagerplass for CO₂.

Men fremdeles er det uklart hvorvidt denne forordningen skal innlemmes i EØS-avtalen. Saken er fortsatt til vurdering hos Nærings- og fiskeridepartementet og Energidepartementet.  

– Regjeringen jobber videre med å vurdere Net-Zero Industry Act, med mål om at denne rettsakten tas inn i EØS-avtalen, opplyser statssekretær Vegard Grøslie Wennesland.  

– Samtidig gjenstår det noen utfordringer å avklare før vi kan ta en beslutning. I den forbindelse er Energidepartementets arbeid med å avklare Norges posisjon til rettsaktens bestemmelser om CO₂-lagring, sentralt. Dette er et pågående arbeid, som vi ikke kan kommentere nærmere på nåværende tidspunkt, forklarer statssekretæren.  

Ønsker markedsstyrt logikk 

I sitt høringsinnspill om Net-Zero Industry Act har blant annet Equinor og Offshore Norge vært sterkt kritiske til kravet om å bygge ut lagringsplass. De mener at slike krav burde følge prinsippet om at «forurenser betaler», altså at det er forbrenning av petroleum, og ikke produksjon av petroleum, som burde utløse plikt til å bygge lagringsplass. 

Equinor og Offshore Norge mener at lagerkapasiteten norske aktører får krav om å bygge ut, bør beregnes ut ifra behovene for lagring i Norge – som ligger på om lag 5 millioner tonn i året.  

De etterlyser en mer markedsstyrt logikk, og viser til at det i dag ikke er høy nok CO₂-pris for at tilstrekkelig med aktører investerer i fangst.  

– Det er Aker BPs klare utgangpunkt at slik lagring må ha et kommersielt utgangspunkt og skje etter forretningsmessige vilkår, og ikke som en plikt, heter det i høringssvaret fra Aker BP.  

– Det er viktig at det er tilgang på lagerlisenser for å kunne planlegge infrastrukturen og utvikle markedet. Det må også være mulig å gjennomføre CO₂-lagringsprosjekter og investeringsbeslutninger effektivt, heter det i høringssvaret fra Equinor.  

Likevel står den norske offshore-næringen i en skvis. For hvis Norge havner på utsiden av NZIA, så vil olje- og energiprodusenter i Europa heller investere i lagring i EU, der de må bygge lagerkapasitet, og ikke i Norge.

Noen eksempler på slike aktører er franske Total og nederlandske Shell, som har samarbeidet med Equinor om Northern Lights.

Striden om sokkelen 

For regjeringen er det flere problemer knyttet til å si at Net-Zero Industry Act ikke skal gjelde sokkelen.  

For det første, så inneholder forordningen en rekke godbiter for resten av industrien.  

– Bredden av norsk industri støtter dette, og vi ser det som viktigere enn noen gang å være fullverdig medlem av det indre marked, sier statssekretær Grøslie Wennesland.  

EUs posisjon er motsatt.  

– Forordningen om netto nullutslipp i industrien er gjeldende i sin helhet for EØS-landene. Beregningen av kravene til utbygging av lagringsplass for CO₂ vil være basert på produksjonen av olje og gass i Norge i referanseperioden, skriver en talsperson for Kommisjonen i en e-post til Energi og Klima.  

Kommisjonen opplyser videre om at de er «i tett dialog med EFTA-sekretariatet og de tre EØS/EFTA-landene for å finne en enighet om innlemmelsen av Net-Zero Industry Act  og dens elementer».  

I tillegg kan en pågående sak i EFTA-domstolen avgjøre spørsmålene om Net-Zero Industry Acts virkeområde.  

Det er nemlig første gang spørsmålet om EØS-avtalen gjelder på norsk sokkel skal testes juridisk.  

Hva betyr territorium? 

Norge viser her til at EØS-avtalens artikkel 126 definerer virkeområdet på følgende måte: «Denne avtale skal anvendes på de territorier hvor Traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap anvendes på de vilkår som er fastsatt i den nevnte traktat, og på Islands, Fyrstedømmet Liechtensteins, Kongeriket Norges territorium.» 

Norge tolker dette bokstavelig, altså at territorium betyr jord, og ikke havbunn.   

EU og ESA mener det skal gjelde på sokkelen også. De mener nemlig at intensjonen bak artikkel 126 handler om noe helt annet, nemlig å begrense avtalens virkeområde til å ikke gjelde de oversjøiske territoriene til EU-land – som for eksempel Grønland eller Fransk Guyana.  

– EU mener ganske enkelt at EØS-avtalen gjelder på norsk sokkel, slik den også gjelder på EU-landenes sokler. Og jeg har svært liten tro på at EU vil skifte mening om dette, forklarer jusprofessor ved Universitetet i Bergen, Halvard Haukeland Fredriksen.  

Han advarer regjeringen mot at en seier i EFTA-domstolen i denne saken kan føre til at Norge lukker dører for seg selv.  

– En eventuell avgrensning av EØS-avtalens virkeområde mot norsk sokkel og norsk økonomisk sone må gjelde også for tilfeller hvor Norge faktisk ønsker at EU-regler skal gjelde utenfor «territoriet» i snever forstand. Det kan eksempelvis handle om energiinfrastruktur og vindkraft, men sikkert også andre spørsmål, sier Haukeland Fredriksen.  

Mulig justering av kravene i 2027 

Etter det Energi og Klima kjenner til, så avventer regjeringen en relatert beslutning fra Høyesterett for det videre arbeidet med Net-Zero Industry Act. Det kan dermed ta lang tid før vilkårene for eventuell norsk innlemmelse er kjent.  

Dermed anmoder fossilprodusentene om at dersom de blir pliktige å bygge ut lager i Norge, så må de få en tilsvarende lang frist som de europeiske selskapene, som har fått omtrent fem år på seg frem mot 2030.  

I mellomtiden er det også mulig at EU kommer til å endre på målet underveis. Net-Zero Industry Act inneholder nemlig en bestemmelse om at kravene kan nedjusteres dersom markedet for fangst og transport ikke ser ut til å følge etter utviklingen av lagring. En slik vurdering skal gjøres innen 30. juni 2027.  

Dermed kan norske aktører havne i en situasjon der de med kort mellomrom får to forskjellige krav.  

All usikkerheten kan ende med at det blir lettere for investorer å satse på prosjekter i EU, fremfor Norge. Det blir i så fall et hardt slag for et av Norges største prestisjeprosjekter.  

Rettelse: I en tidligere utgave av denne artikkelen ble det referert til flere feilaktige tall som ble brukt til å kalkulere den norske andelen av lagringskravet, dersom Norge skulle innlemme NZIA og påfølgende rettsakter i EØS-avtalen med samme rådende prinsipp som i den nåværende forordningen. Disse tallene gav et ufullstendig bilde av de mulige kravene norske aktører kan møte. De ble fjernet 21. oktober kl. 12.41.