Vi trenger å bygge ut så mye fornybar energi som vi kan, men det er en lang vei å gå siden energimarkedet vokser samtidig. Det betyr dessverre at fossile energikilder fremdeles utgjør 63 prosent av det globale elektrisitetsmarkedet, som i 1997. Svaret er ikke bare å bygge mest mulig fornybar. Hvordan vi skal håndtere veien til 2050 blir vanskelig og krever at vi blir enige om de tall som teller og ikke videreformidler feil.

Et av temaene videre er gassens rolle. Siden naturgass er en fossil energikilde, så er det flere diskusjoner om utslippene fra denne. En av debattene gjelder nivået på metanlekkasjer fra produksjon og transportsystemer. Diskusjonen om gass vs. kull er litt passé i Europa da de fleste erkjenner at kullkraft slipper ut dobbelt så mye CO₂ som gasskraftverk. Lekkasjediskusjonen i Europa er også liten rett og slett fordi utslippene her er veldig lave (og derav ikke noe poeng å forsøke å sammenligne med kullkraft). Nå er det mer diskusjon om alle de andre helseskadelige stoffene som slippes ut fra kullkraftverkene og som ødelegger bylufta. Disse stoffene har også en mindre kjent klimaeffekt som NTNU-forskere har beregnet i en studie publisert i Nature Climate Change. Når dette tas med, så vil gass som erstatter kull redusere klimapåvirkningen med opptil to tredjedeler på lang sikt.

Her er utslippstall bare fra bruken av de ulike energikildene:

Selv om ansvaret for utslippene fra produksjon (og en del transport) ligger hos produsentlandet, så vil det kunne bli politisk viktig for EU hvordan utslippene er i de landene som de kjøper gass fra. Rørgass får EU fra Norge, Russland og Algerie. Russland har ikke en god historie om utslipp, men ny rørtrase (North Stream 2) og ny LNG-produksjon med nye skip, vil bedre situasjonen (LNG er flytende naturgass).

Inspirert av skifergassdebatten i USA spør noen nå om hvordan utslippene fra produksjon og transport av LNG vil innvirke på gassens posisjon/utslippsbilde i Europa. Skifergassproduksjonen i USA leverer billig gass som presser ned prisene i USA og i verdensmarkedet. Dette gjør at gasskraft konkurrerer ut kull slik at utslippene går ned i USA på tross av Trump. I USA er det en stor diskusjon nettopp om skiferproduksjonen og om metanutslipp fra denne. Det er en viktig diskusjon, men dessverre er det noen «røvere» i denne debatten som også evner å få stor oppmerksomhet. Og disse plukkes gjerne opp av motstandere av naturgass i Europa, for eksempel de som jeg har omtalt her. Siden denne rapporten feilaktig får det til at naturgass fra USA er 40 prosent verre enn kull, så vil sikkert kulltilhengerne i Polen trykke rapporten til sitt bryst i diskusjonen om etableringen av LNG-mottak og gassrør i landet.

Det triste med skifergassdiskusjonen i USA er at noen akademiske miljøer i USA er så mot skifergassen at de regner seg fram til at kull og gass er like når det gjelder klimagasser på grunn av metanlekkasjene fra gassproduksjon og -transport, men ikke sier noe om alle de andre helseskadelige utslippene fra kullproduksjon og bruk som jeg har omtalt ovenfor. Det er gjerne disse miljøene som har kommet på trykk i internasjonale tidsskrifter uten å ha med i regnestykket at kullproduksjon også har metanutslipp (se min link ovenfor).

Et annet forhold som går igjen, er at det ikke forventes at lekkasjene skal gå ned til tross for at offentlig statistikk viser det og at bransjen tar dette på høyeste alvor gjennom forsknings- og utdanningsprogrammer, systematiske tiltak osv. Den store forskjellen fra CO₂ er at metan er en vare og at enhver lekkasje er et økonomisk tap. Data fra den siste Greenhouse Gas Inventory fra USAs miljødirektorat (EPA) viser at metanutslippene fra naturgassproduksjonen var på vei ned da skifergassproduksjonen «tok av» i ca 2010. Etter det har nedgangen i utslippene dessverre flatet ut, men det betyr ikke at arbeidet med metanutslipp har gått ned: Skifergassproduksjonen har økt USAs totale gassproduksjon med 33 prosent mens altså utslippene har stått stille. I Europa har oljebransjen lenge jobbet med dette. Derfor har metanutslippene fra gassproduksjonen blitt redusert med 46 prosent fra 1990 slik at dette nå utgjør 5 prosent av EUs metanutslipp (som mest er fra landbruk og avfall, 53 prosent).

Med noen forbehold tok Jan Bråten utgangspunkt i en spekulativ tysk rapport i sitt innlegg her 10. oktober og som jeg her redegjorde for feilene i. Nå er han på trykk igjen med en annen rapport som utgangspunkt for sine vurderinger om naturgassens lekkasjer. Det blir feil i forhold til utgangspunktet her, – forholdet mellom kull og gass. Denne nye rapporten omhandler utslipp fra både olje- og gassindustrien i USA. Bråten ser ikke at oljeproduksjon, raffinerier og transport også er med. Olje og gass har ganske lik produksjonsmengde (mtoe) i USA, men har ulikt utslippsmønster. Når en korrigerer for dette, blir resultatet temmelig likt det utslippsnivået for metanlekkasjer fra gassproduksjon som er beregnet av EPA, NASA og åtte andre rapporter.

En god ting ved rapporten som Bråten viser til er at den implisitt viser at en god del av lekkasjene bør kunne reduseres raskt siden 4 prosent av de registrerte og følgelig lokaliserte anleggene er «superemitters» med store enkeltutslipp. En pinlig side ved rapporten er igjen forholdet til kull som rapporten ikke eksplisitt handler om, men som den relaterer seg til likevel. Forfatterne sammenligner metan fra gass med CO₂ fra kull og nevner ikke metanutslippene fra kull med et ord.

Bråten hevder for øvrig fremdeles at den tyske rapporten har nyere tall enn fra 2011, men det er forskjell på å vise til nyere rapporter og det å bruke tall fra disse. De viser selv til eget vedlegg der 2011-tallene er det som brukes, tall fra en professor som samtidig er styremedlem i en stiftelse som arbeider mot fracking (skiferolje og -gassproduksjon).

Ellers så ser jeg ikke i Bråtens innlegg at han forutsetter noen framtidige reduksjoner i utslippene. Han mener at selv om Europas import fra USA er marginal i dag så bør Europa se flere tiår frem og at «europeisk gassimport direkte eller indirekte kan bidra til økt utvinning av amerikansk skifergass».

Jeg deler Bråtens bekymring for at ulike land har ulik interesse for og kompetanse for å måle og redusere lekkasjer. Enig i at lange avstander øker sjansene for utslipp. Men nå utvikles det nye målemetoder som er uavhengig av landenes arbeid med dette: satellitter. Disse vil kunne rapportere rett til FN om landenes utslipp, og det blir vanskelig å snike seg unna tiltak. Et tysk-fransk prosjekt har som mål å utvikle en satellitt i løpet av 2019 som kan måle metan i atmosfæren på et helt annet detaljnivå enn det vi allerede har. Ulike typer av metan vil bli identifisert slik at det blir avklart hvor og hvilken type utslippskilde den kommer fra.

Et eksempel på politisk bruk av satellittdata er faklingsprosjektet i regi av Verdensbanken som i sommer offentliggjorde at fakling økte med 3 prosent i fjor til 145 bcm (milliarder kubikkmeter), men globalt har bransjen redusert fakling med 30 prosent de siste 20 årene. Å brenne, fakle, metanen er selvfølgelig langt å foretrekke fremfor å slippe den ut, men det er en absurd energisløsing og en hensiktsløs CO₂-forurensning. Hensikten med dette eksempelet er primært å vise hvordan satellittdata kan brukes for å presse land til handling. Over er en figur over de 30 verste landene. Norge er av gode grunner ikke med på figuren. Vi har hatt forbud mot fakling siden virksomheten startet offshore.