Karbonlekkasje er et reelt problem og en følge av kvotehandelssystemet (EU ETS). EU anerkjenner dette og benytter frikvoter og CO₂-kompensasjon for å motvirke karbonlekkasje til land med mindre ambisiøs klimapolitikk. Siden 2008 har Europas produksjon av aluminium blitt redusert med nesten en tredjedel, hovedsakelig i land som ikke har benyttet CO₂-kompensasjon. I samme tidsrom har global aluminiumsproduksjon økt kraftig, særlig i Kina, som i stor grad bruker kullkraft. Dette gir økte globale CO₂-utslipp.

Karbonlekkasje er en svært aktuell problemstilling. I oktober varslet nederlandske Aldel at de stopper produksjon av aluminium på grunn av for høye kraftkostnader. Nederland har nettopp avskaffet CO₂-kompensasjonsordningen, men vurderer nå å gjeninnføre den. Ved Hydros deleide aluminiumsmelter i Slovakia blir kapasiteten redusert med 20 prosent i 2022, hovedsakelig på grunn av usikkerhet knyttet til fremtidig CO₂-kompensasjon i landet. I tillegg har det siden 2008 blitt lagt ned aluminiumsproduksjon i Spania, Italia, Frankrike, Tyskland og Storbritannia.

CO₂-kompensasjon har også direkte positive effekter. Hydro besluttet i 2019 å starte opp igjen B-linjen ved Husnes. Videreføringen av CO₂-kompensasjon i revidert ETS-direktiv var direkte medvirkende til denne beslutningen, på samme måte som innføring av CO₂-kompensasjonen i 2013 gjorde at Husnes ikke ble del av listen over nedlagte aluminiumsverk i Europa.

Nå investerer Hydro i Høyanger og på Sunndal. Aluminium er avgjørende for det grønne skiftet i Europa, fordi det bidrar til lettere elektriske biler, som komponent i fornybare energiløsninger og til å øke energieffektiviteten i bygg. Nå kan Norge produsere mer aluminium, og med stadig lavere utslipp.

For å gjennomføre disse investeringene må vi kunne konkurrere med Kina, som produserer 60 prosent av all aluminium i verden, mens Norge har 2 prosent. Det som er industripolitikk i Kina, er ulovlig i Europa, men heldigvis har EU og Norge innført avbøtende tiltak, som CO₂-kompensasjonsordningen. Det bidrar til å utjevne konkurransen i det globale markedet.

Myte 3: «CO₂-kompensasjonen er et dyrt klimatiltak»

I høringsnotatet skriver Miljødirektoratet at kostnadene ved CO₂-kompensasjonsordningen trolig vil øke kraftig utover 2020-tallet. Flere i den offentlige debatten har reagert på dette.

Motstykket til industriens økte CO₂-kostnader gjennom kraftprisen er imidlertid en formidabel økning i inntekter for stat og kommune. For det første vil statens inntekter fra salg av klimakvoter, blant annet til industrien, gå opp. Disse vil øke ytterligere når EU over tid reduserer mengden frikvoter.

De virkelig store inntektene får staten gjennom at CO₂-prisen øker kraftprisen, og dermed statens inntekter fra kraftsektoren gjennom eierskap og beskatning. Norsk Industri har beregnet at denne økningen i 2021–30 er flere ganger høyere enn Miljødirektoratets anslag for CO-kompensasjon.

Myte 4: «Ingen land bruker mer på CO₂-kompensasjon enn Norge»

De fleste sentrale europeiske industriland benytter ordningen fullt ut. I tillegg har Finland, Slovakia og Latvia gitt delvis kompensasjon. Nederland og Belgia revurderer nå tidligere stans i ordningen. Tyskland, Frankrike, Italia og Hellas vil i tillegg øke støtteintensiteten ut over 75 prosent for sektorer som er særlig utsatt for karbonlekkasje. Denne muligheten har Miljødirektoratet sagt at de ikke vil benytte. Støtteintensiteten er et mål på hvor mye av økningen i kraftprisen som skyldes EUs kvotesystem, som industrien får kompensasjon for.

Norge bruker en større andel av inntektene fra salg av CO₂-kvoter til CO₂-kompensasjon enn andre land. Dette skyldes ikke at norske myndigheter er mer generøse, men at kvoteinntektene i Norge er kunstig lave sammenlignet med de fleste EU-land, som har store inntekter fra salg av CO₂-kvoter til kraftsektoren. Norge har en fullstendig fornybar kraftsektor uten tilsvarende kvotekjøp, men de indirekte CO₂-kostnadene for kraftintensiv sektor slår hardt ut for kraftforedlende industri i Norge og gjør at norsk industri er svært eksponert for karbonlekkasje.

Dette gjenspeiler Norges industrielle fortrinn som energinasjon. Kraftforedlende industri får tildelt en andel av sine kvoteforpliktelser for direkte utslipp vederlagsfritt, og kjøper ikke kvoter i like stor grad som gjennomsnittet i EU, nettopp for å motvirke karbonlekkasje

Myte 5: "Industrien har lange kraftavtaler og trenger derfor ikke CO₂-kompensasjon"

Industrien har varierende sikringsstrategier. Dette inkluderer både kjøp i spotmarkedet og kraftavtaler med forskjellig lengde og volum. For kraftbransjen er langsiktige kraftavtaler viktig for å sikre gode inntekter i år med lave kraftpriser. For industrien gir langsiktige kraftavtaler viktig forutsigbarhet, og sikring i år med svært høye kraftpriser.

Kraftavtaler inngås på markedsvilkår ut ifra hver av partenes langsiktige forventninger til kraftmarkedet. Statistikk fra SSB for 2012–2020 (forrige ETS-periode) viser at industrien over tid har betalt omtrent det samme som resten av markedet for kraften. De langsiktige avtalene er basert på de samme faktorene som setter spotprisen, bare på lang sikt, herunder kraftbalanse, nedbørsmengder, utvekslingskapasitet, klima, vind og CO₂-prisen.

Den avtalte prisen varierer fra avtale til avtale og kan være fast, indeksert eller knyttet til et snitt av spot- eller forwardpriser. En vindkraftavtale prises forskjellig avhengig av om man kjøper et jevnt forbruk eller all produsert kraft time for time, og hvilket prisområde vindkraftverket ligger i. Utjevning av både produksjon og prisområde for å tilpasse til forbrukers lokasjon og forbruksprofil kan være svært kostbart.

Uansett hva spotprisen er må man huske på at CO₂-kompensasjon er et instrument som virker over en 10-årsperiode. Det er ett års forsinkelse på CO₂-prisen i ordningen, og industriens sikringsstrategier jevner ut svingninger i spotprisen over flere år. Det gir derfor lite mening å diskutere ordningen ut ifra et øyeblikksbilde i CO₂- og kraftmarkedene.

CO₂-kompensasjonsordningen har også flere faktorer som sikrer mot overkompensasjon. Det er strenge energieffektivitetsstandarder som reduseres hvert år, og støtteintensiteten er begrenset. Disse faktorene, i tillegg til CO₂-prisfaktoren, skal revideres og reduseres ytterligere i 2025.