Kvotesystemer er teknisk komplisert å diskutere. Det første man må gjøre er å skille mellom:

– antallet kvoter i et kvotesystem, og

– om disse kvotene selges eller gis bort til bedriftene.

Det er antallet kvoter i kvotesystemet setter taket for hvor mye CO₂ det er lov å slippe ut. Antallet kvoter er derfor det eneste som betyr noe for klimaet. Om klimakvoten selges eller gis bort,  handler bare om hvem som skal betale for klimapolitikken. Enten forurenseren selv eller resten av samfunnet. Gis klimakvoten bort, f.eks til et oljeselskap, betyr det at resten av samfunnet betaler for klimapolitikken, mens oljeselskapet slipper billig unna.

Selges kvoten, derimot, må oljeselskapet betale for utslippene sine selv. Det er i tråd med prinsippet om at forurenser skal betale. I dag må oljeselskapene betale for sine kvoter*. Det at staten har inntekter fra salg av klimakvoter, er derfor verken feil eller utilsiktet. Det er tvert imot fornuftig. Tilsvarende er det fornuftig at staten får inntekter fra CO₂-avgifter. Skattlegging av miljø- og klimaskadelig atferd er fornuftig fordi det skaffer fellesskapet inntekter samtidig som det gir forurenseren et økonomisk motiv til å endre sin adferd til beste for samfunnet. Om noe, burde vi gjort mer av det.

Men ikke alle delene av næringslivet må betale for kvotene. Om lag halvparten av den norske kvotemengden tildeles industrien gratis. Ut fra en pragmatisk tilnærming synes jeg det kan forsvares. Det ville tjent norsk klimapolitikk dårlig å belaste en allerede hardt presset industri ytterligere nå. Solvik-Olsen hevder at vi har strengere tildelingsregler for norsk industri enn de andre EU-land. Det er rett og slett feil. I likhet med bedrifter i EU har norsk fastlandsindustri mottatt gratiskvoter i perioden 2008-2012. I perioden 2013-2020 vil norske bedrifter stå overfor nøyaktig de samme tildelingsreglene som bedrifter i EU.

Men burde vi ikke ha slettet flere av EU-kvotene våre? Da hadde vi fått større kutt og høyere pris, hevdes det. Miljøbevegelsen har argumentert for det. Svaret er ja, og derfor jobber vi for at det skal skje. Men vi jobber for at slettingen skal skje samordnet mellom alle de europeiske landene. Da vil en slik politikk ha effekt som monner i stort.

For å forstå forskjellen mellom en ensidig norsk politikk og en samordnet europeisk politikk, la oss sammenligne tallene: EU-kommisjonen har nylig foreslått å utsette utstedelsen av hele 900 millioner kvoter for årene 2013-2015. Norge har støttet dette initiativet, men vi har ment at kuttet burde vært enda større og at kvotene bør slettes for alltid. Til sammenligning er Norges samlede kvotemengde 15 millioner årlig i perioden 2008-2012. De store forskjellene illustrerer hvor mye større effekt vi får i klimapolitikken når vi jobber sammen internasjonalt.