New Energy Solutions blir et nytt forretningsområde og Irene Rummelhoff utnevnes til konserndirektør med ansvar for å bygge opp dette feltet. Hun skal rapportere rett til konsernsjefen – uten å være gjemt bort langt nede i en byråkratisk struktur.

I Statoils pressemelding heter det at den eksisterende havvindporteføljen i utgangspunktet vil utgjøre aktivitetene for dette forretningsområdet. Offshore vind er nå det eneste som er igjen i Statoils fornybarportefølje etter at Helge Lund «ryddet opp» og kvittet seg med landbasert vindkraft og biofuel-produksjon.

Statoil skriver:

«Ambisjonen er å utvikle virksomheten, og potensielt ekspandere inn i andre kilder for fornybar energi, og samtidig vurdere hensiktsmessige finansielle strukturer. Forretningsområdet vil søke nye muligheter til å levere attraktiv avkastning gjennom teknologisk og forretningsmessig innovasjon, så vel som venture-aktiviteter.»

Det er med andre ord en ganske bredspektret bestilling Rummelhoff nå får. Det er slett ikke opplagt hvor det er mest hensiktsmessig for Statoil å satse, men gitt lave olje- og gasspriser er det ganske sikkert at mulighetene for lønnsom vekst er større innen fornybar energi enn i høyrisiko-satsinger i Arktis eller andre utilgjengelige petroleumsprovinser.

Statoil har konsentrert seg om offshore vind. Der har selskapet helt klart store fortrinn gjennom sin offshore-kompetanse. Ulempen ved offshore vind er at det tar åtte-ti år fra et prosjekt er på tegnebrettet til det begynner å generere inntekter. Det er også slik at kraftmarkedet ikke noe sted på kloden betaler så høy pris for strømmen at offshore vind er lønnsomt uten en eller annen form for statlig støtte eller regulering. Men hvis myndighetene i landet man opererer er til å stole på, behøver ikke det å bety at risikoen er uhåndterlig. Storbritannia og Tyskland er de viktigste markedene.

Henvisningen til «hensiktsmessige finansielle strukturer» er interessant. Den mest «hensiktsmessige finansielle strukturen» for Statoil er trolig at selskapet prosjekterer og bygger ut offshore vind, mens langsiktige investorer – pensjonsfond – kommer inn og overtar for eksempel 80 prosent av anlegget når det er oppe og går. Slik kan man prosjektere og bygge, men ikke binde opp uendelige mengder kapital. Det beste – både for Statoil og Statkraft – ville trolig være at Oljefondet begynte å investere i slike prosjekter. Med Statoil, Statkraft, DNV, en sterk leverandørindustri – og Oljefondet som finansiell partner – ville man kunne utvikle en meget robust klynge. Muligheten til å få til noe sånt vil selvsagt øke hvis Statoil melder seg på banen for alvor.

Men skal Statoil få til en forretning som gir en virkelig «hedge» mot olje og gass, må selskapet trolig se mot desentral fornybar energiproduksjon – altså solenergi i kombinasjon med andre løsninger. Solenergiens fortrinn er at den kan bygges ut meget raskt. Prosjektering og utbygging kan skje på noen måneder, i motsetning til både offshore vind og tradisjonelle petroleumsprosjekter.

Statoil ville kunne gjøre mye nytte for seg fort hvis selskapet kjøper opp – eller allierer seg med – solutbyggere av typen Scatec. Statoils størrelse og finansielle styrke vil være et fortrinn. Det finnes mange markeder hvor solenergi kan konkurrere med fossil energi, og der kombinasjonen med gass kan levere CO₂-slank kraft 24/7. Det amerikanske markedet gir slike muligheter, likeledes en rekke vekstmarkeder rundt om i verden. Andre selskaper finner lønnsomhet i slike prosjekter. Det inngås langsiktige kraftavtaler på løpende bånd med store kunder som ønsker fornybar kraft til sine virksomheter, Apple og Google er eksempler på kravstore avtakere.

Mye av innovasjonen innen desentral energi har sterk relasjon til utvikling av IT-systemer og smart teknologi. Tesla er et stikkord. Poenget er at denne delen av energisektoren både desentral og fornybar. Det er her vekstpotensialet trolig er størst.

Også innen solenergi ville allianser med institusjonelle investorer være en styrke. All fornybar kraftproduksjon krever store investeringer up front, mens driftskostnadene er null eller svært lave.

I den interne konkurransen om investeringskronene vil Irene Rummelhoffs avdeling helt klart stå sterkere med enn oljepris på 60 dollar enn med en forventning om 100 dollar. Fornybarprosjekters relative konkurransekraft mot olje og gass er kraftig forbedret med oljeprisfallet.

Det blir spennende å se hva Statoil kan få til.