New Energy Solutions blir et nytt forretningsområde og Irene Rummelhoff utnevnes til konserndirektør med ansvar for å bygge opp dette feltet. Hun skal rapportere rett til konsernsjefen – uten å være gjemt bort langt nede i en byråkratisk struktur.

I Statoils pressemelding heter det at den eksisterende havvindporteføljen i utgangspunktet vil utgjøre aktivitetene for dette forretningsområdet. Offshore vind er nå det eneste som er igjen i Statoils fornybarportefølje etter at Helge Lund «ryddet opp» og kvittet seg med landbasert vindkraft og biofuel-produksjon.

Statoil skriver:

«Ambisjonen er å utvikle virksomheten, og potensielt ekspandere inn i andre kilder for fornybar energi, og samtidig vurdere hensiktsmessige finansielle strukturer. Forretningsområdet vil søke nye muligheter til å levere attraktiv avkastning gjennom teknologisk og forretningsmessig innovasjon, så vel som venture-aktiviteter.»

Det er med andre ord en ganske bredspektret bestilling Rummelhoff nå får. Det er slett ikke opplagt hvor det er mest hensiktsmessig for Statoil å satse, men gitt lave olje- og gasspriser er det ganske sikkert at mulighetene for lønnsom vekst er større innen fornybar energi enn i høyrisiko-satsinger i Arktis eller andre utilgjengelige petroleumsprovinser.

Statoil har konsentrert seg om offshore vind. Der har selskapet helt klart store fortrinn gjennom sin offshore-kompetanse. Ulempen ved offshore vind er at det tar åtte-ti år fra et prosjekt er på tegnebrettet til det begynner å generere inntekter. Det er også slik at kraftmarkedet ikke noe sted på kloden betaler så høy pris for strømmen at offshore vind er lønnsomt uten en eller annen form for statlig støtte eller regulering. Men hvis myndighetene i landet man opererer er til å stole på, behøver ikke det å bety at risikoen er uhåndterlig. Storbritannia og Tyskland er de viktigste markedene.

Henvisningen til «hensiktsmessige finansielle strukturer» er interessant. Den mest «hensiktsmessige finansielle strukturen» for Statoil er trolig at selskapet prosjekterer og bygger ut offshore vind, mens langsiktige investorer – pensjonsfond – kommer inn og overtar for eksempel 80 prosent av anlegget når det er oppe og går. Slik kan man prosjektere og bygge, men ikke binde opp uendelige mengder kapital. Det beste – både for Statoil og Statkraft – ville trolig være at Oljefondet begynte å investere i slike prosjekter. Med Statoil, Statkraft, DNV, en sterk leverandørindustri – og Oljefondet som finansiell partner – ville man kunne utvikle en meget robust klynge. Muligheten til å få til noe sånt vil selvsagt øke hvis Statoil melder seg på banen for alvor.