Gjennom «Grønt Industriløft» har regjeringen fremmet sin visjon for en helhetlig grønn industripolitikk. Regjeringens prestisjeprosjekt har til formål å gi investorer og markedsaktører trygge og forutsigbare rammer til å realisere sine grønne prosjekter i Norge. Regjeringen anslo i 2022 at det trengs rundt 60 milliarder kroner for å sette fart på utviklingen – bare frem til 2025.

De fleste av satsingsområdene har minst to felles utfordringer; i form av lav eller ingen lønnsomhet, samt manglende kapasitet, kompetanse og/eller betalingsvilje i verdikjedene. Førstnevnte kan man til en viss grad bøte på i form av subsidier og annen offentlig støtte. Sistnevnte skal utvikles fra en allerede velposisjonert norsk leverandørindustri, særlig offshore.

Positive ringvirkninger – for hvem?

En vellykket leverandørindustri er både en forutsetning og en ønsket konsekvens av nye industrieventyr, i form av økt verdiskapning og nye arbeidsplasser. Enkelte rapporter peker på at havvindindustrien alene kan skape titusener av arbeidsplasser dersom Norge når sine ambisjoner. Det er dette som er positive ringvirkninger fra et norsk perspektiv.

Her oppstår også utfordringen for subsidiebaserte industrieventyr.

Da utlysningen for Sørlige Nordsjø II ble kunngjort 29. mars 2023 var «positive lokale ringvirkninger» et sentralt kriterium for prekvalifiseringen av interesserte aktører. Utlysningen ble kunngjort før Norge hadde fått godkjent modellen for statsstøtte av EFTAs overvåkningsorgan (ESA), som håndhever statsstøttereglene etter EØS-avtalen.

Vel et halvt år senere kom det en ny oppdatering fra Energidepartementet, hvor prekvalifiseringskravet om «positive lokale ringvirkninger» ble endret til «positive ringvirkninger», som ifølge departementet ble gjort for «å tydeliggjøre at ringvirkninger ikke er begrenset til Norge».

Bakgrunnen for denne endringen skyldtes departementets dialog med ESA, hvor det etter hvert ble klart for Norge at ESA ikke ville akseptere en støttemodell som tok sikte på å begrense ringvirkninger til norsk leverandørindustri.

Subsidier skaper begrensninger for leverandørindustrien

Konkurransen om Sørlige Nordsjø II gjaldt bunnfaste havvindsinstallasjoner, og det er ingen automatikk i at støtteordninger for andre industrisatsinger vil følge samme modell, enten det er snakk om havvind, batterier eller hydrogen. I høringen av støtteordningen for flytende havvind i Vestavind B og Vestavind F (herunder Utsira Nord) uttrykker Energidepartementet eksempelvis ønske om en annen modell enn for Sørlige Nordsjø II. Uavhengig av modellvalg må slike støtteordninger godkjennes av ESA før de trer i kraft.

For nye, grønne industriprosjekter vil ESAs retningslinjer for støtte til klima, miljøbeskyttelse og energi (CEEAG) stå sentralt, og det er også disse retningslinjene som støtte til flytende havvind vil bli vurdert etter. For at en støtteordning skal godkjennes under CEEAG må flere vilkår være oppfylt. Et sentralt vilkår er at støtten ikke unødig påvirker handelsvilkårene i EØS på en måte som er i strid med EØS-fellesskapets interesser. Å forplikte støttemottakere, Ventyr-konsortiet i tilfellet for Sørlige Nordsjø II, til å bruke nasjonal leverandørindustri for å skape «positive lokale ringvirkninger» er åpenbart i konflikt med dette vilkåret. Noe Norge fikk erfare gjennom dialogen med ESA om Sørlige Nordsjø II.

Så lenge nye industrieventyr baseres på subsidier, vil staten ha begrenset mulighet til å kreve verdiskapning i norsk leverandørindustri. Da må statens bidrag komme i form av andre rammevilkår. Det vil dermed være opp til industrien selv å sette seg i førersetet for den industrielle utviklingen, noe den flere ganger har vist at den er kapabel til.

Lovnader fra politikere og statsråder om gull og grønne skoger, eller møller om du vil, er lite verdt når løftene er frakoblet de rettslige rammebetingelsene.