Statkraft er heleid av den norske staten. Selskapet er stort og viktig. I gode tider er selskapet en pengemaskin. Som Europas største produsent av fornybar energi, er selskapet tilsynelatende godt posisjonert. Men det er også noen mørke skyer på himmelen.

Det er på tide at det politiske Norge løfter blikket og spør seg: Hvordan bør Statkraft rigges for raskest mulig lønnsom vekst, slik at selskapet både bidrar mest mulig til den klimariktige omstillingen verden og Norge trenger, og samtidig styrker verdiskapingen og inntjeningen over tid?

Statkrafts beslutning om å droppe vindkraftsatsingen på Fosen har vekket til live en diskusjon der ansvarlige krefter i politikken er nødt til å stå imot. Enkelte trønderske høyrefolk og Senterpartiets Geir Pollestad ser ut til å mene at staten som eier skal overkjøre selskapets styre og ledelse. I slike saker bør de regjeringsbærende partiene Høyre og Arbeiderpartiet gjøre det klart hvor skapet må stå. Det ville vært en gigantskandale – og svært ødeleggende både for Statkraft og fornybar energi – om selskapet ble tvunget til å bygge ut et prosjekt som man på forhånd vet at vil være et tapssluk.

Beslutningen om å skrinlegge Fosen viser at systemet med grønne sertifikater har betydelige svakheter. Dette er et markedsbasert regime som gir utbyggere og investorer mindre forutsigbarhet enn ordningene som benyttes for eksempel i Danmark, Tyskland eller Storbritannia. Den norske kraftbransjen opplevde nok grønne sertifikater som det minste av de alternative onder. Feed-in-tariffer etter tysk modell ville gjort det lettere for mindre kapitalsterke konkurrenter å etablere seg fordi garanterte inntektsstrømmer gjør finansieringen billigere og enklere å få til. Men spist er spist. Sertifikatsystemet er inntil videre det gjeldende.

I lys av Fosen-beslutningen brygger det opp til en fornyet diskusjon om Statkraft likevel ikke bør tilføres ny kapital, selv om det er plenty av lønnsomme forretningsmuligheter utenfor Norges grenser. Som en ansvarlig eier bør Monica Mæland gjøre det klart at det ikke er aktuelt å rikke ved den bebudede kapitalutvidelsen. Tvert imot bør Staten være rede til å oppkapitalisere Statkraft ytterligere – dersom selskapet klarer å utvikle gode prosjekter et eller annet sted i verden.

En delprivatisering har fordeler og ulemper. Politikerne bør se pragmatisk på saken og samles om en løsning for eierskapet som underbygger selskapets langsiktige internasjonale vekst på en best mulig måte.

Utbygging av fornybar energi er i sin natur en kapitalintensiv aktivitet. Investeringene er høye, mens driftskostnadene er svært lave.