Lever vi i et teknokrati? Har vi blitt et samfunn hvor den kunnskapen som regnes som beslutningsrelevant, er blitt så snever at vi hindres i å nå våre felles mål for samfunnet? Det begynte jeg å lure på etter å ha lest Kjell Rolands kronikk i Aftenposten i sommer, og påfølgende intervju i Energi og Klima.

Roland har skrevet en interessant kronikk om hvordan vi lener oss så tungt på samfunnsøkonomisk teori når vi tar beslutninger, at vi mister målet av syne: «Modellene forutsetter perfekte aktører som gjør sine valg i full sikkerhet om fremtiden. Forutsetningene er ikke forenklinger, de er fundamentalt feil,» skriver han. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Hvis det er noe vi som har jobbet med klima og miljø de siste tiårene har lært, så er det at ingen aktører er perfekte og fremtiden er full av usikkerhet.

Problemet med økonomisk teori er at de av oss som ikke er økonomer, ikke har «lov» til å ha en mening om den. Det er jo ikke vårt fagfelt. Likevel er de samfunnsøkonomiske modellene grunnlaget for nesten alle beslutninger som tas i samfunnet vårt. Og dermed defineres andre fag og perspektiver ut av diskusjonen fra start.

Det gjør oss fattigere. Bokstavelig talt, når det er snakk om klimakrisen. Ifølge World Economic Forum er klimaendringer og tap av natur de største truslene mot økonomien vår fremover.

Fasit uten svar på viktige spørsmål

Bruken av økonomiske likevektsmodeller har blitt til fasiten på hva som er en god politisk beslutning, selv om de ikke løser noen av spørsmålene vi trenger svar på:

• Hvordan sikre vekst og velferd samtidig som vi unngår klimakollaps?
• Hvordan løse klimakrisen uten økt sosial uro?
• Hvordan sikre omstilling av næringer som er lønnsomme i dag, men som undergraver langsiktig økonomisk stabilitet?
• Hvordan balansere ulike hensyn mot hverandre, som hensynet til natur vs hensynet til reduserte utslipp?

Økonomisk teori forteller oss at penger i dag er mer verdt, fordi de kan reinvesteres og skape nye verdier. Og sånn blir det mer verdifullt å hogge ned skog nå, enn å ta vare på den (og artene som bor i den) for fremtiden. Mer rasjonelt å si ja til klimautslipp i dag, og reinvestere inntektene i teknologi som kan kutte utslipp i morgen. Selv om vi på veien når irreversible klimatippepunkt, med tilhørende kostnader for samfunnet.

Verdien av penger i dag har et navn: diskontering. Det er en måte å regne på som brukes i alle former for prosjekter. Staten har en egen diskonteringssats som brukes til å regne samfunnsøkonomisk lønnsomhet av en ny vei eller jernbanestrekning. I næringslivet brukes det til å bestemme verdien av investeringer i alt fra oljefelt og havvindprosjekter til skogsdrift.

En annen tilnærming er mulig

Men hva om denne måten å alltid verdsette penger i dag foran langsiktige verdier er en hovedbarriere mot å fikse klimakrisen og stanse tapet av natur?

Det Roland ikke nevner i sin kritikk av økonomimodellene, som jeg synes er et interessant perspektiv, er at det finnes en lang rekke anerkjente økonomer som tar til orde for en annen tilnærming. En som bruker økonomifaget til å svare på spørsmålene over.

Allerede i 2006 viste Stern-rapporten at det vil være billigere for samfunnet, og gi større velferd, med sterk og tidlig handling for å investere i klimaløsninger. I 2021 viste Dasgupta-rapporten at det samme gjelder for naturen; Det er rett og slett billigere å ta vare på naturen vi lever av, enn å fortsette å bygge den ned.

Å endre diskonteringsratene var en viktig del av deres anbefalinger. Stern-rapporten anbefalte nær 0-diskontering, og Dasgupta har tatt til orde for negativ diskonteringsrate for å ivareta langsiktige verdier som klima og natur. Rapportene fra de to økonomiprofessorene ble stort sett lagt rett i skuffen til departementene som bestilte dem. Hvorfor ble de det?

Den samme skjebnen møtte anbefalingene i to norske utredninger: NOU om samfunnsøkonomisk analyse fra 2012 og NOU om verdsetting av økosystemtjenester fra 2013. Den første mener en fallende kalkulasjonsrente over tid kan være en løsning (men anbefaler det ikke), den andre at jevnt over lavere diskonteringsrater vil verdsette økosystemer høyere.

Bygget inn i metoden at klimakrisen kan vente

Det er her teknokrati-spørsmålet kommer inn i bildet;

Hvem eier kunnskapen når vi tar beslutninger?

Mangler politikk og næringsliv selvtillit på å vekte ulik kunnskap mot hverandre?

Har vi mistet evnen vår til kritisk tenkning i et samfunn som er så opptatt av svar, at vi glemmer å spørre om de tilbyr en løsning?

Modellene forteller oss stort sett at det er for dyrt å løse problemer som ligger langt frem i tid. Eller å investere i teknologi som først vil bli lønnsom når noen har tatt kostnaden ved skalering og kommersialisering. Eller å løse problemer som krever samarbeid mellom mange aktører, hvor verdien som oppstår er uklar eller vanskelig å fordele.

Og dermed får vi en systempreferanse for å beholde og reprodusere dagens løsninger. For hvordan kan en leder eller politiker velge noe annet når beslutningsgrunnlaget viser så tydelig hva som er lønnsomt? Er det i det hele tatt mulig for en beslutningstaker å opponere når det er bygget inn i selve metoden at klimakrisen kan vente til en annen dag?

Det er politikkens oppgave å sette retning. Og, langt på vei, næringslivets oppgave å realisere retningen i praksis. Da er gode økonomimodeller en viktig del av grunnlaget for å ta kloke beslutninger, som både skal og må lønne seg. Men minst like viktig er det at vi har kunnskap om hva modellene ikke kan fortelle oss, og at også de faktorene får bli med når beslutninger tas.

Siste ord får gå til Norsk Offentlig Utredning 2013:10 – Naturens goder – om verdsetting av økosystemtjenester – som minner oss om at ikke alt som er verdifullt, kan regnes på.