Neste høst er det klimatoppmøte i Glasgow. Det ligger nå godt an til å kunne bli en suksess. USA og EU vil være på samme kurs. Britene har brexit å stri med, men valget av Biden styrker nok også mulighetene for at EU og Storbritannia finner løsninger. Jo mer samlet Europa er, og jo sterkere fellesskap med USA, jo større er muligheten for at de globale klimaforhandlingene gjør store fremskritt.
Den positive dynamikken Biden-seieren kan skape, vises når Labours skyggeminister for næringsliv, Ed Miliband, nå stiller krav om at britene skal doble innsatsen for å skape nye grønne jobber foran Glasgow-møtet. Han bruker også den samme formuleringen som Biden gjorde i sin tale lørdag kveld. Miliband ber Boris Johnson om å vise «the power of example". Det er et uttrykk vi kommer til å høre ofte fremover.
Et godt utgangspunkt for å vurdere hva Biden-administrasjonen kan tenkes å gjøre, ligger i en artikkel de politiske ringrevene John Podesta og Todd Stern skrev i Foreign Policy i sommer. "A foreign Policy for the Climate – How American Leadership Can Avert Catastrophe" streker opp hva som bør være det viktigste innholdet i en «klimadrevet» amerikansk utenrikspolitikk. De to foreskriver en omfattende resept på tydelig og konstruktivt amerikansk lederskap i alle tenkelige bilaterale og multilaterale fora der klimaspørsmål håndteres: Samarbeid med «europeiske venner og allierte» – EU og Storbritannia – om net zero-mål, toppmøte med Xi Jinping om klima, vending av innsatsen i Verdensbanken og IMF i klimaretning, mer bevilgninger til utviklingsland, karbontoll på grensen, men samtidig frihandel for grønne produkter, stopp i kullfinansiering.
Et svært viktig poeng vil være at globale klimasinker ikke lenger kan gjemme seg i USAs skjørter. Det gjelder for eksempel et land som Australia. Det gjelder i enda større grad for et land som Brasil. Og i Europa kan det bety at sinkene innen EU, Polen og Ungarn, blir mindre motvillige når Brussel vil skjerpe mål og ambisjoner. De har ikke lenger USA i ryggen.
Forholdet mellom Kina og USA vil nok være preget av rivalisering også under Biden, men felles mål og innsats på klimafeltet kan gi et møtepunkt der fellesinteressene likevel fremtrer.
Klimatoll blir trolig et virkemiddel både i EU og USA, og med det knyttes handelspolitikken sterkere til klima. Dette blir ikke konfliktfritt, men det kan hjelpe frem forsterket klimapolitikk «på hjemmebane» i mange land. Det er bedre for Russland eller Kina å betale for utslippskutt hjemme enn å betale toll på EUs yttergrense. Det kommer aldri noen FN-bestemt felles CO₂-pris, men ved å knytte klima til handelspolitikken kan det likevel etableres en «de facto»-prising av utslipp over hele verden.
Mens Trump har prøvd å twitre det globale multilaterale systemet i fillebiter, vil Biden bruke disse organisasjonene. På klimafeltet er dette svært viktig. Institusjoner som Verdensbanken og IMF kan gjøre stor forskjell.
Tung internasjonal fagkunnskap og ekspertise har anbefalt at krisepakkene etter koronakrisen blir grønne. Investeringer og støttepakker må gi grønn omstilling og grønne jobber. Vi vet hva som er riktig medisin for å kutte utslipp og skape jobber.
Utslippskutt og grønn omstilling internt i USA
Internt i USA har Joe Biden, selv uten flertall i Kongressen, mulighet til å gjøre stor forskjell fra det vi har sett under Donald Trump.
USA ligger langt etter EU når det gjelder klimapolitikk, og har betydelig høyere utslipp. Velger man den positive vinkelen, så betyr dette at USA har mulighet til å oppnå store utslippsreduksjoner raskt.
USA har svært høye klimagassutslipp per innbygger – hver amerikaner representerer omtrent dobbelt så høye utslipp som en gjennomsnittlig EU-borger. Økonomien er karbonintensiv og lite energieffektiv.
Denne oversiktligesaken fra Climate Home News gir informasjon om USAs utslippsutvikling de siste årene. Det er plenty med gode og lett tilgjengelige data om alle sider ved amerikansk energiproduksjon og forbruk. EIA (Energy Information Administration) måler, teller og publiserer kontinuerlig statistikk.
De siste årene har USAs utslipp – også under Donald Trump – vist en svakt fallende trend. Årsaken er at kraftsektoren har blitt renere. Gass og fornybar energi har overtatt for kull i strømproduksjonen. De andre sektorene, transport, industri, bygninger, har ikke opplevd nedgang. Tross fremgangen er USAs kraftsektor fortsatt CO₂-tung. Det betyr at det er lett å kutte. Sol og vind kan erstatte kull og gass, og på grunn av kostnadsreduksjonene det siste tiåret er de fornybare energikildene nå i mange tilfellerbilligere å operere enn eksisterende fossile kraftverk.
Det bygges ganske mye ny vindkraft, og prisene er nå ned mot $20/MWh i mange deler av landet, skriver den amerikanske vindenergiorganisasjonen i sin rapport om tredje kvartal 2020. Også mye ny solenergi blir bygd, men installasjonene i husholdningssektoren blir i år rammet av en koronaeffekt. At USA er et attraktivt marked for utbygging av ny fornybar energi, vises blant annet gjennom spanske Iberdrolas planer om å investere over 25 milliarder dollar i USA de neste årene.
I Europa ser vi nå at elbilene vinner nytt terreng måned for måned. USA har Tesla, men ellers er det trist. Første halvår i år ble det solgt 87.398 elbiler i USA, det er en markedsandel på 1,8 prosent. Det er et stykke å gå, men kombinasjonen elbil og solceller på eget garasjetak vil være uslåelig når det gjelder totaløkonomi også med amerikanske bensinpriser.
Det er mye diskutert hva Biden kan få til uten kongressflertall. Vox har sett på dette og viser at det er store muligheter til å skjerpe politikken på en rekke områder. Han kan reversere dereguleringer og svekkelser av miljøtiltak Trump har gjennomført, for eksempel når det gjelder metanutslipp fra oljesektoren. Han kan styrke Obamas Clean Power Plan for kraftsektoren, med mål om netto null fra elektrisitetsproduksjon i 2035. Han kan skjerpe standardene for utslipp fra biler og la California gå foran. Han kan også sikre at finansmyndighetene stiller krav om at klimarisiko blir tatt mer på alvor i bank og finans, slik at flere investeringer går i grønn retning.
Biden gikk til valg på en klima- og energiplan som bleutarbeidet av veteranen John Kerry (77) og Alexandria Ocasio-Cortez (31). Hun er kanskje den fremste representanten for en ny generasjon politikere i USA. Det slående ved planen er kombinasjonen av tiltak som kutter utslipp, skaper jobber og gir mer rettferdig fordeling. Dette er kunnskapsdrevet politikk, som man vet virker. Men det er ikke gratis. Både offentlig og privat kapital må reises i stort omfang.
Å gjøre både boliger og offentlige bygninger mer energieffektive tar ned energikostnader og skaper arbeidsplasser når det renoveres. Folk som bor i dårlige boliger kan bruke pengene sine på noe annet enn fyringsolje. Mer fornybar energi, særlig solenergi, gir også mange nye arbeidsplasser. Omfattende elektrifisering av transportsektoren er også en del av politikken de foreskriver. Og uten å hyle «America First», ligger det også i Demokratenes plan at innenlandske leveranser skal foretrekkes for eksempel når alle landets skolebusser skal over på el.
Her er det mulig å skape politiske resultater som treffer godt på alle viktige punkter, både når det gjelder jobber, fordeling og klimakutt.
Det blir svært spennende å følge Joe Bidens klima- og energipolitikk i ukene og månedene fremover. Det spekuleres i hvordan han vil organisere arbeidet, om det kommer en egen «klima-tsar» i Det hvite hus. Mye er selvsagt usikkert når det gjelder både utformingen og gjennomføringen av planene, men det er ingen tvil om at mulighetene til å lykkes i klimapolitikken nå er blitt mye bedre.
Tenk bare på hvordan en tekst som oppsummerer klimaeffektene av det amerikanske valget ville ha sett ut om Donald Trump hadde blitt gjenvalgt.
