Referatene fra Paretos oljekonferanse forrige uke var artig lesning. Godt voksne menn, og noen få kvinner, fant det på sin plass å belære Lan Marie Berg og andre villfarne sjeler som ikke «forstår» at velferden og velstanden kommer fra oljen og at norsk olje er renere enn annen olje. Men «lille venn, du vokser det nok av deg»-tilnærmingen kommer neppe til å gjøre nevneverdig inntrykk på en klimastreikende ungdomsgenerasjon. De blir bare provosert. De vet bedre.

Den rådende norske oljekonsensusen kommer til å bli utfordret ved mange anledninger i tiden fremover.

Et viktig spørsmål er om den norske oljepolitikken vil ha betydning for de globale klimagassutslippene, eller om en reduksjon av norsk oljeproduksjon bare er en gave til hel- og halvdiktaturer, slik Nettavisens Gunnar Stavrum skriver. Hans poeng er at andre vil stå klar til å ta over dersom Norge reduserer sin produksjon. Norge vil tape inntekter, mens Putin og Saudi-Arabias prinser vil glede seg over naive nordmenns tåpelige valg.

Det er mer enn nok olje i verden, og mange land kan raskt øke sin produksjon. Å skru igjen Ekofisk i morgen vil derfor ha den effekten Stavrum peker på: tapte inntekter for Norge, ingen klimagassreduksjon.

En rekke norske samfunnsøkonomer har i flere artikler
presentert et resonnement om at en reduksjon i norsk oljeproduksjon kan ha en
positiv klimaeffekt. Logikken er at litt mindre norsk olje vil gi litt høyere
priser – og litt høyere priser gir litt lavere forbruk og dermed litt lavere
globale klimagassutslipp.

Det kan hende de har rett, men det er mye hvis og dersom når
det kommer til regnestykkene. Prisvirkningene vil være marginale, og den
langsiktige effekten for klimagassutslippene vil avhenge av hvordan andre
aktører responderer.

Politisk er det imidlertid interessant at toneangivende samfunnsøkonomer har meldt seg på banen med slike vurderinger. Det flytter debatten innover mot maktens korridorer.