Referatene fra Paretos oljekonferanse forrige uke var artig lesning. Godt voksne menn, og noen få kvinner, fant det på sin plass å belære Lan Marie Berg og andre villfarne sjeler som ikke «forstår» at velferden og velstanden kommer fra oljen og at norsk olje er renere enn annen olje. Men «lille venn, du vokser det nok av deg»-tilnærmingen kommer neppe til å gjøre nevneverdig inntrykk på en klimastreikende ungdomsgenerasjon. De blir bare provosert. De vet bedre.

Den rådende norske oljekonsensusen kommer til å bli utfordret ved mange anledninger i tiden fremover.

Et viktig spørsmål er om den norske oljepolitikken vil ha betydning for de globale klimagassutslippene, eller om en reduksjon av norsk oljeproduksjon bare er en gave til hel- og halvdiktaturer, slik Nettavisens Gunnar Stavrum skriver. Hans poeng er at andre vil stå klar til å ta over dersom Norge reduserer sin produksjon. Norge vil tape inntekter, mens Putin og Saudi-Arabias prinser vil glede seg over naive nordmenns tåpelige valg.

Det er mer enn nok olje i verden, og mange land kan raskt øke sin produksjon. Å skru igjen Ekofisk i morgen vil derfor ha den effekten Stavrum peker på: tapte inntekter for Norge, ingen klimagassreduksjon.

En rekke norske samfunnsøkonomer har i flere artikler presentert et resonnement om at en reduksjon i norsk oljeproduksjon kan ha en positiv klimaeffekt. Logikken er at litt mindre norsk olje vil gi litt høyere priser – og litt høyere priser gir litt lavere forbruk og dermed litt lavere globale klimagassutslipp.

Det kan hende de har rett, men det er mye hvis og dersom når det kommer til regnestykkene. Prisvirkningene vil være marginale, og den langsiktige effekten for klimagassutslippene vil avhenge av hvordan andre aktører responderer.

Politisk er det imidlertid interessant at toneangivende samfunnsøkonomer har meldt seg på banen med slike vurderinger. Det flytter debatten innover mot maktens korridorer.

Det aller meste av klimapolitikken bygger på en tenkning der det er etterspørselen som angripes. Gjennom tiltak som CO₂-prising, reguleringer, subsidier og ny teknologi, vil forbruket påvirkes. I neste omgang vil dette ha effekt på tilbudssiden. Dette reflekteres også i at det er konsumentlandene, og ikke produsentlandene, som må ta ansvar for utslipp knyttet til bruken av fossil energi. For produsenter av fossil energi, som Norge, er dette konseptet behagelig. Vi kan pumpe olje, og høste inntekter, så lenge det er etterspørsel. Dette er også den rådende tenkningen bak den norske oljepolitikken, og er i det siste uttrykt blant annet av statsminister Erna Solberg i debatt med klimaminister Ola Elvestuen.

Som hovedgrep i klimapolitikken er det liten tvil om at tiltak rettet mot etterspørselssiden er det mest effektive. Det må skje store forandringer i forbruket dersom klimamålene skal være innen rekkevidde. Likevel er det spørsmål om tiltak på tilbudssiden også kan supplere det som skjer på etterspørselssiden, på en måte som både kan ha stor politisk betydning og innebære at fremtidige utslipp unngås.

Om Norge skal fortsette å produsere olje, havner raskt i boksen for «rett» og «galt». Vi vet at verdens klima ikke tåler mer olje og gass. Likevel fortsetter vi som før. Det riktige er derfor å sette en sluttdato, hevdes det blant annet fra MDG, AUF og SV.

På den andre siden står den «realpolitiske» tilnærmingen; andre vil ta over hvis vi slutter. Effekten på klimagassutslippene er tilnærmet null. Norge vil tape store inntekter, med ingen effekt for utslippene, er argumentet fra den andre siden.

Å forene disse to tilnærmingene er nær umulig, men det finnes likevel en middelvei som aktualiseres i forbindelse med Barentshavet nord. Vi vet at det rundt på kloden finnes en del store områder hvor det trolig befinner seg store fossile energiressurser, men som fortsatt er urørte. Hvis ressursene i disse områdene utvinnes, kan vi vinke farvel til alle klimamål. For de fremtidige utslippene vil det derfor ha stor betydning om disse områdene tas ut av «likningen» ved å gis varig vern. Barentshavet nord er et slikt område. Det kan – gjennom et så enkelt og billig tiltak som et stortingsvedtak – legges vekk.

En slik beslutning fra norsk side – begrunnet med hensynet til klima – ville ganske sikkert bli lagt merke til rundt om i verden. At mange land vil følge raskt etter er lite trolig, men det kan tenkes at Canada – i alle fall hvis Justin Trudeau gjenvelges – kan være åpen for den samme logikken og gi noen områder på sitt store territorium samme status; vernet på grunn av klima.

Denne formen for klimapolitikk rettet mot tilbudssiden har ingen negative økonomiske virkninger på kort sikt, man skrur ikke av lønnsomme oljekraner. Men det vil være et signal om at det går mot slutten for oljealderen.