Klima og olje: Skal Norge skru igjen kranene?

Referatene fra Paretos oljekonferanse forrige uke var artig lesning. Godt voksne menn, og noen få kvinner, fant det på sin plass å belære Lan Marie Berg og andre villfarne sjeler som ikke «forstår» at velferden og velstanden kommer fra oljen og at norsk olje er renere enn annen olje. Men «lille venn, du vokser det nok av deg»-tilnærmingen kommer neppe til å gjøre nevneverdig inntrykk på en klimastreikende ungdomsgenerasjon. De blir bare provosert. De vet bedre.

Den rådende norske oljekonsensusen kommer til å bli utfordret ved mange anledninger i tiden fremover.

Et viktig spørsmål er om den norske oljepolitikken vil ha betydning for de globale klimagassutslippene, eller om en reduksjon av norsk oljeproduksjon bare er en gave til hel- og halvdiktaturer, slik Nettavisens Gunnar Stavrum skriver. Hans poeng er at andre vil stå klar til å ta over dersom Norge reduserer sin produksjon. Norge vil tape inntekter, mens Putin og Saudi-Arabias prinser vil glede seg over naive nordmenns tåpelige valg.

Det er mer enn nok olje i verden, og mange land kan raskt øke sin produksjon. Å skru igjen Ekofisk i morgen vil derfor ha den effekten Stavrum peker på: tapte inntekter for Norge, ingen klimagassreduksjon.

En rekke norske samfunnsøkonomer har i flere artikler presentert et resonnement om at en reduksjon i norsk oljeproduksjon kan ha en positiv klimaeffekt. Logikken er at litt mindre norsk olje vil gi litt høyere priser – og litt høyere priser gir litt lavere forbruk og dermed litt lavere globale klimagassutslipp.

Det kan hende de har rett, men det er mye hvis og dersom når det kommer til regnestykkene. Prisvirkningene vil være marginale, og den langsiktige effekten for klimagassutslippene vil avhenge av hvordan andre aktører responderer.

Politisk er det imidlertid interessant at toneangivende samfunnsøkonomer har meldt seg på banen med slike vurderinger. Det flytter debatten innover mot maktens korridorer.

Det aller meste av klimapolitikken bygger på en tenkning der det er etterspørselen som angripes. Gjennom tiltak som CO₂-prising, reguleringer, subsidier og ny teknologi, vil forbruket påvirkes. I neste omgang vil dette ha effekt på tilbudssiden. Dette reflekteres også i at det er konsumentlandene, og ikke produsentlandene, som må ta ansvar for utslipp knyttet til bruken av fossil energi. For produsenter av fossil energi, som Norge, er dette konseptet behagelig. Vi kan pumpe olje, og høste inntekter, så lenge det er etterspørsel. Dette er også den rådende tenkningen bak den norske oljepolitikken, og er i det siste uttrykt blant annet av statsminister Erna Solberg i med klimaminister Ola Elvestuen.