Olje- og energiminister Ola Borten Moes angrep på kirkens holdning til Statoils oljesandprosjekt i Canada er godt kommentert av Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad og av Lars Ove Kvalbein her på Energi og Klima. Det må være kirkens – og kirkeledernes – soleklare rett å ytre seg i spørsmål knyttet til klima og miljø. Det handler om selve skaperverket, menneskenes livsgrunnlag. Det ville nesten være rart om omsorg for klima, miljø, og fremtidige generasjoner, ikke var kirkelig kjernevirksomhet, for å låne et uttrykk fra forretningslivets sfære.

Forsøkene på å kneble kirkelederne vil derfor ramle sammen. De fyller sitt oppdrag når de melder sin holdning – og kan ta det helt rolig når de utfordres med påstander om at mer fossil energi er løsningen på det globale fattigdomsproblemet. Kirkelederne kan ta et overordnet, etisk perspektiv. Det er andre blant oss som kan gjøre jobben med å telle megawatt og å vise frem fallende kostnadskurver i solenergi.

Bjørn Vidar Lerøen, kommentator på Offshore.no, tar fatt i biskopene: «Spørsmålet til landets biskoper er følgende: Hva er et realistisk alternativ til olje og gass for å skaffe tilstrekkelig energi og med rettferdig fordeling til en global befolkning i sterk vekst?»

Svaret er enkelt; det heter fornybar energi. Vann, vind, sol og ressurseffektiv bruk av biomasse og andre fornybare kilder er løsningen på verdens energiproblem – og på klimautfordringen. Mens petroleumsutvinning blir dyrere og mer krevende som årene går, så faller kostnadene i fornybare energiteknologier kraftig etter hvert som markedene modnes.

Med Nigeria og Sudan som eksempler er det også ganske friskt å hevde at fossil energiutvinning er noen oppskrift på vekst og god fordeling i fattige land.

Så er spørsmålet om utrullingen av de fornybare energiteknologiene vil gå raskt nok til å møte både økende energibehov og velstandsvekst?

Optimistene blant oss vil svare ja. Det er så mye innovasjon som skjer rundt om i hele verden, og så mange kloke og kreative hoder som arbeider med dette, at det er god grunn til håp. Både teknologi og forretningsmodeller utvikles med rasende fart. Skaleringen kommer. Svært mange sterke politiske og økonomiske aktører har interesse i at det lykkes. Unntaket er selskaper, og delvis land, som lever av å utvinne og selge fossil energi.

Men de siste som vil oppdage kraften i denne utviklingen er petroleumspotentatene som reiser i skyttel mellom oljemesser i Houston, Abu Dhabi og Stavanger. Der «nedsnakkes» de bærekraftige og fornybare alternativenes potensiale, og der presenteres det prognoser for den fremtidige energietterspørselen som underbygger de strategiske veivalgene oljeselskapene gjør. Se for eksempel på analysen Statoil presenterer i sin publikasjon Energy Perspectives. Her legges det til grunn at energietterspørselen vil utvikle seg på en måte som er uforenlig med togradersmålet. IEA problematiserer dette i sin World Energy Outlook, mens Statoil velger å avstå fra slike anfektelser.

Slike fremtidsbilder gjør at oljefolkene, herunder Ola Borten Moe og Helge Lund, får et fundamentalt problem i møte med biskopene og kirken. Det er god grunn til å stille spørsmål ved det etiske grunnlaget for en tilnærming som satt på spissen ser slik ut; kan vi med god samvittighet legge til grunn for våre fremtidsplaner og våre investeringsstrategier at vi regner med at det går mot 4-5 graders oppvarming?

Biskopene kan naturligvis ikke akseptere en slik hasard med skaperverket. Oljefolkene må på sin side godta at det er grenser for hvor mye fossil energi vi kan brenne uten å sette vår felles fremtid på spill. Det er rom for ganske mye, fossilindustrien blir ikke overflødig på lenge ennå.

Men naturen – og hensynet til fremtidige generasjoner – må sette grensen. Det må også oljeinteressene forstå og akseptere.