Torsdag denne uken var siste dag i ankesaken for klimasøksmålet i Borgarting lagmannsrett hvor Greenpeace og Natur og Ungdom har saksøkt staten for brudd på Grunnlovens §112 ved tildelingen av letelisenser for petroleum i 23. konsesjonsrunde.

Et av kjernespørsmålene er at lagmannsretten skal avgjøre hva Grunnloven betyr. Deretter er spørsmålet om 23. konsesjonsrunde er et brudd på denne, altså om det er en terskel her som ikke kan tråkkes over uten at det er grunnlovsstridig. Staten har de siste dagene argumentert for at §112 ikke inneholder en slik rettighet. Hvis den gjør det har de videre anført at tildelingene av letelisenser uansett ikke er et brudd, ettersom utslippene fra disse spesifikke tillatelsene er neglisjerbare og uansett skjer innenfor kvotepliktig sektor i Norge.

Regjeringsadvokaten ved Fredrik Sejersted har blant annet argumentert for at det å begrense norsk petroleumsvirksomhet ikke har noen betydning i et globalt perspektiv, ettersom norsk sektor er innenfor kvotepliktig sektor i EU. Det betyr, forutsatt at denne mekanismen fungerer, at utslipp her ikke øker de totale utslippene innenfor kvotetaket.

Utover dette har regjeringsadvokaten brukt mye tid på å gjennomgå norsk klimapolitikk og dens tiltak for å redusere global oppvarming generelt, samt rammene for petroleumsvirksomheten spesielt. Herunder kommer både det strenge regimet for utslipp på norsk sokkel, slik som forbud mot fakling og kontinuerlig arbeid med å kutte utslipp fra produksjon, og en gjennomgang av de relevante delene av petroleumsloven som regulerer krav til utredninger og kunnskap på ulike stadier i prosessen. Det er blitt hevdet at det omfattende utredningsarbeidet før åpningen av Barentshavet Sørøst i seg selv er bevis på at dette er forsvarlig virksomhet, og at manglende diskontering av de forventede inntektene ikke har hatt noen avgjørende betydning. Regjeringsadvokaten brukte også tid på å så tvil om de faglige konklusjonene fra de sakkyndige vitnene, med henvisning til avisdebatter om manglende utslippsreduksjon ved kutt i norsk petroleumsvirksomhet. 

Prosessen og argumentasjonen er interessant, ikke minst den grundige gjennomgangen av kravene til utredning og kunnskap etter petroleumsloven. Etter statens syn oppfyller kravene til utredninger og kunnskap på ulike stadier også forvaltningslovens krav. Den kunnskapen miljøorganisasjonene hevder mangler ved tildelingsvedtaket, mener de er godt nok ivaretatt i åpningsprosessen og i eventuelle fremtidige avgjørelser om PUD, altså Plan for utbygging og drift som må godkjennes for hvert enkelt felt som skal bygges ut. 

Samtidig synliggjør denne gjennomgangen at det knapt finnes noe sted hvor miljøorganisasjonene kunne angrepet petroleumsvirkomheten, hvis statens argumentasjon vinner frem. I prosessen fra åpning av et havområde, via tildeling av letelisenser og til sist godkjenning av PUD, er det nærmest umulig å fastslå når utslippene egentlig ble godkjent. Ble de låst inn da Barentshavet Sør ble åpnet for 30 år siden? Da Barentshavet Sørøst ble åpnet i 2013? Ved tildelingene av letelisensene tre år senere? Eller er det fortsatt åpent? Her er ikke partene enig, og hvorvidt det vil få betydning i dommen blir opp til retten å avgjøre.

Samtidig er det her spørsmålet virkelig brenner, for den store uenigheten i klimasøksmålet er hvor grensene mellom juss og politikk går. Sejersted har brukt mye tid på å understreke at det å tolke en materiell rettighet inn i §112, slik miljøorganisasjonene gjør, reiser en rekke kompliserte spørsmål om hvordan domstolen skal vurdere hvorvidt en terskel er overskredet eller ikke. Det reiser blant annet spørsmål om hva slags krav som skal settes til sammenheng mellom skadevirkning og tiltak, og hva som skal til for å si at et enkeltvedtak er ugyldig. Det er også et spørsmål om hvor langt retten kan gå i å vurdere om tiltakene er adekvate, eller om tiltaksplikten utelukkende er en positiv plikt hvor det holder at tiltak er fattet, mens hvilke tiltak må være opp til staten selv.  

Da Reuters intervjuet ham sist uke, sa også Sejersted at dette gjerne kan ses som et politisk og/eller et moralsk spørsmål, men at det ikke er noe retten skal vurdere, særlig siden Norge ikke har ansvar for olje og gass som eksporteres utenfor landegrensene. Under duplikken og dermed siste innlegg i dag, kritiserte han også FNs Spesialrapportør for menneskerettigheter, David Boyd, som han hadde diskutert §112 med under sistnevntes norgesbesøk. Boyd er en del av dem som ønsker en økt rettsliggjøring av miljøpolitikken, sa Sejersted, og videre at «det er noe med denne bevegelsen».

Nøyaktig hva dette «noe» er forble litt uklart, men når Sejersted insisterer på grenselinjene mellom juss og politikk på denne måten er det selvsagt også et politisk argument. Det er åpenbart at ikke staten ønsker at §112 skal ha noen rettslig betydning som kan begrense petroleumsvirksomheten, men derifra til å hevde at dette ikke egentlig er juss, er det et langt og vanskelig spenn som heller ikke Oslo tingrett gikk med på da de frikjente staten i 2017.

For å si det med en ganske slitt politisk frase: Ingen kommer unna politikken, verken regjeringsadvokaten, miljøorganisasjonene eller dommerne. Men ingen kommer unna jussen heller, all den tid søksmålet ruller og går i domstolene. Nå er det opp til lagmannsretten å vurdere hvor grensen skal gå. Svaret kommer sannsynligvis like før jul.