Det aller meste av klimapolitikken handler om å angripe etterspørselssiden, altså tiltak som på en eller annen måte demper behovet for fossil energi i produksjon av varer og tjenester samfunnet har behov for. Det kan for eksempel være skatter og avgifter, kvoter, støtte til ny teknologi, investeringer i fornybar energi og elbiler.

Vi vet at endringene går for sakte, og at det er et stort gap mellom utviklingen vi ser i utslipp og nedgangen som er nødvendig for å nå Paris-målene. Verdens land kutter ikke utslipp i den hastigheten og det omfanget som trengs. Løftene som ble gitt foran Paris-toppmøtet er ikke i nærheten av å begrense oppvarmingen til godt under 2ºC, ned mot 1,5 ºC. Etterspørselen endres ikke fort nok.

Men hva med tilbudssiden? Hvordan samsvarer planene om produksjon av kull, olje og gass med de gradvis lavere nivåene i forbruk som må til for å nå klimamålene?

FNs miljøprogram UNEP og Stockholm Environment Institute gir i samarbeid med Cicero og andre forskningsinstitusjoner svaret på dette i en rapport som kom denne uken – The Production Gap. Den sammenstiller planene for utvinning og produksjon av fossil energi i en rekke produsentland, herunder Norge. Samlet viser det seg at landene regner med å produsere omkring 50 prosent mer fossil energi i 2030 enn det som er konsistent med en 2 ºC-bane og 120 prosent mer enn det som en 1,5 ºC-bane gir plass til. Den planlagte produksjonen for olje og kull er også høyere enn det som ligger innebakt i landenes (utilstrekkelige) løfter foran Paris-toppmøtet.

Rapporten vil ganske sikkert bidra til at det settes et ytterligere press mot produsentland som Norge. The Economist oppsummerer:  

The world’s climate goals are not sufficient. They are also unlikely to be met. Governments’ wholehearted support for the fossil-fuel industry is to blame.

Blant politikerne som fulgte opp lanseringen av rapporten på Twitter torsdag, var Sveriges klima- og miljøminister Isabella Lövin og hennes spanske kollega, Teresa Ribera, som er vertskap for COP25-møtet i Madrid litt senere i høst.

Norske politikere har i alle år stått på riktig side i det globale klimastrevet. Talen Erna Solberg holdt til kongressen i EPP (de europeiske moderate høyrepartiene/kristeligdemokratene) i Zagreb denne uken er et godt eksempel. Hun beskriver behovet for klimahandling i en konservativ ideologisk ramme, sier det er umulig å møte neste generasjon uten å ha svar på hvordan klimakrisen skal håndteres, og fremholder den norske elbil-politikken som en suksess.

Men hun sier ingenting om olje. Talen hennes illustrerer hvordan Norge har latt olje og klima ligge i hver sin boks. Dette tar snart slutt. Unge Høyres vedtak om vern av Barentshavet er et eksempel på at Solberg får denne kritikken helt inn på sin egen dørstokk.

For Erna Solberg står, som hennes forgjengere og etterfølgere vil gjøre, i spagaten som «Den klimabevisste oljestaten.» Norges doble standard blir angrepet, direkte og indirekte.

Production Gap Report lister opp ulike tiltak produsentland kan gjøre for å bringe utvinningsnivået mer i takt med det klimaet tåler. Et slikt tiltak er vern eller beskyttelse av urørte områder, slik Venstres landsstyre gjorde vedtak om i slutten av oktober:

• At Norge skal gå foran som den første store oljeproduserende nasjon som aktivt innfører klimavern, og velger å la fossile ressurser bli liggende i bakken av hensyn til klimaet.
• Gi varig klimavern til Barentshavet nord, og dermed si nei til petroleumsaktivitet i dette området.

Klimavern er et begrep vi kommer til å høre mer om fremover. Klimavern betyr at myndighetene griper inn og reduserer arealet som kan brukes til olje- og gass eller kullproduksjon. Områder som kan tenkes å inneholde store mengder fossil energi, men som ennå ikke er åpnet eller utnyttet, fredes for all fremtid.

Den øvrige politikken – som skattesystem og konsesjonstildelinger i åpnede områder, behøver ikke å røres. For Norges del peker Barentshavet nord og Lofoten/Vesterålen seg ut som egnede områder.           

På kort sikt reduseres ikke produksjonen, men grafen til Oljedirektoratet om hva som er igjen av oljeressurser på norsk sokkel vil forandres, fordi en del områder simpelthen plukkes ut av likningen.

For CO₂-utslippene fra norsk sokkel betyr klimavern ingenting på kort sikt.

Det berører heller ikke den eksisterende oljeaktiviteten, og derfor heller ingenting for statens inntekter.

Men vedtak om klimavern vil sende signaler både internt her i landet og til resten av verden om at Norge erkjenner at oljealderen går mot slutten. Sammen med en stor global satsing på fornybar energi kan Norge med klimavern vise at vi trapper opp, slik jeg skrev om i denne bloggen.

Klimavern kan også være et svar på kravet fra ungdommens klimaopprør om at ressurser må bli liggende. Ved å gi områder klimavern kan dette kravet møtes på en måte som har reell betydning, uten at lønnsom igangværende oljeproduksjon stenges ned. Det kan derfor selges inn politisk som et kompromiss.

Hva vil klimavern av for eksempel Barentshavet og Lofoten koste?

Svaret er at det vet vi ikke. Forhåpentligvis er olje og gass som skal utvinnes i 2040-50 verdiløs, fordi fossil energi er utkonkurrert.