Først og fremst: Det ligger ikke 36 vindkraftverk langs norskekysten, og det er ikke «allerede vedtatt og blir mest sannsynlig bygd 87 vindkraftanlegg i Norge», slik henholdsvis Statkraft og DNT hevder. Norge har 25 vindkraftverk med flere enn tre turbiner, og ytterligere 21 vindkraftverk er under oppføring. Det finnes 26 vindkraftverk med endelig konsesjon som ikke er bygget ut eller under bygging. Våre estimater sier at maksimalt 17 av disse vil realiseres. Da vil Norge ha omkring 1400 vindturbiner, mot 600 i drift i dag.

I 2021 estimerer vi i NORWEA at vi har 15 TWh vindkraft i Norge. Ikke la dere lure, vi kommer til å trenge noe mer enn det.

Umulig å nå klimamålene

Vi har en lov som sier at vi skal kutte norske utslipp med 40 prosent fra 1990-nivå innen 2030. Norske utslipp går opp, ikke ned. Nåværende regjering sier de akter å følge den loven. Da må det jo skje noe.

Ved utgangen av 2021 vil vindkraftutbyggingen ha ført til at vi har et overskudd på rundt 15 TWh. Statnett estimerer at den elektrifisering av samfunnet som skal til for å kutte 40 prosent av utslippene vil øke forbruket med 30-50 TWh. Det betyr at vi minst vil mangle 15 TWh for å gjennomføre den elektrifiseringen som skal til.

På godt norsk: Det blir umulig å nå våre egne klimamål uten en videre utbygging av fornybar energi.

Konsekvensen blir betydelig høyere priser

I et normalår vil vi ha en netto eksport av ren kraft på 15 TWh. Det synes å være et populært alternativ til videre utbygging av fornybar kraft å strupe denne eksporten, og dermed frigjøre denne kraften til tiltak her hjemme. Det kan vi for så vidt, men det er ensbetydende med betydelig høyere kraftpriser. Det er nemlig slik at kraften flyter fra det billigste til det dyreste markedet på hver side av en kabel, så for å «unngå» eksport må vi enten ha høyere priser enn våre naboland, eller så må vi fysisk kutte kablene til Nederland og Danmark og alle linjene til Sverige.

I vinter var en av de store nyhetssakene de høye strømprisene her hjemme: Ved siden av høyere CO₂-priser var hovedårsaken til de høye prisene et hydrologisk underskudd: I uke 14 hadde vi for eksempel mindre snø enn normalt i fjellene tilsvarende 14 TWh. Det førte til høye priser og nettoimport fra nabolandene våre. Slik er virkeligheten i et værbasert kraftsystem.

Skal vi strupe eksporten, betyr det i klartekst at vi må ha høyere kraftpriser enn våre naboland. Ikke tjener det forbrukeren, nasjonen mister konkurransekraften, og det grønne skiftet blir veldig dyrt.

Unngå gule vester

Dersom gode klimatiltak fører til at folk flest plutselig bli mye dårligere stilt økonomisk, krasjer klimaets og klodens redningsaksjon fort med demokratiet. Det er noe med nært og fjernt. Skal vi klare omleggingen til et samfunn som møter klimamålene våre uten at det utløser store protester, er vi dermed avhengige av mer enn nok ren kraft. Gule vester i Paris, Brussel og Bergen viser med all tydelighet hvor fort klimasmarte valg kan bli upopulære dersom de føles tunge på lommeboken. Vi antar vi ikke er alene om å ikke ønske oss protestmarsjer mot klimatiltak her hjemme.

I 2011 stanset noen elektrifiseringen av Melkøya – en enkeltinstallasjon som står for opp mot 2 prosent av Norges totale utslipp – fordi vi ikke hadde nok ren kraft. Det vil være en skandale om vi igjen skal sette oss i en situasjon hvor vi ikke klarer å kutte utslipp i landet med verdens beste vind- og vannkraftressurser fordi vi ikke har tilgang på nok ren strøm. Konklusjonen blir at vi har for lite ren kraft. Vi må fortsette en bærekraftig utbygging av våre fornybare ressurser. Det er faktisk klimapolitikk i praksis.