La det være sagt, i mars og april var jeg ansatt som kommunikasjonsansvarlig i Greenpeace. Siden juni har jeg imidlertid vært i permisjon fra jobben for å skrive bok. Jeg har derfor kunnet observere reaksjonene på saken fra utsiden og er svært overrasket over hvordan mediene har håndtert den. For miljøorganisasjonenes søksmål er knyttet til et helt vanlig forvaltningsvedtak. Regjeringen har tildelt letelisenser for olje og gass i Barentshavet på bakgrunn av et stortingsvedtak om å åpne områdene for petroleumsvirksomhet. Det er regjeringens lisensvedtak miljøorganisasjonene vil prøve gyldigheten av, ikke stortingsvedtaket.
Den nærmeste parallellen finner vi i tildelingen av vannkraftkonsesjoner. Her er det regjeringen som tildeler konsesjoner, på bakgrunn av Samla Plan for vassdrag som er vedtatt av Stortinget. Enhver slik konsesjon kan utfordres juridisk. At Stortinget åpner for at selskap kan søke om konsesjon til å bygge ut vannkraft i et bestemt vassdrag, er ikke ensbetydende med at enhver konsesjon i dette vassdraget er lovlig. Det finnes flere eksempler på at slike konsesjoner er anket inn for domstolene. Ingen aviser har reagert på det. Hvorfor er det da så ille at oljelisenser ankes inn for domstolene? Selv om Stortinget har åpnet for at selskaper kan søke lisenser i et bestemt område, betyr ikke det at ethvert lisensvedtak regjeringen fatter er lovlig?
Domstolenes prøvingsrett er en sentral del av vårt demokrati og noe av det som gjør oss til en rettsstat. Prøvingsretten er viktig for å opprettholde god forvaltningspraksis og i ytterste konsekvens hindre flertallsdiktatur. Som statsrettslig prinsipp har prøvingsretten ligget fast siden 1860-årene. Likevel forsøker Klassekampen og Aftenposten å framstille den som kontroversiell i denne saken. Det er underlig, all den tid prøvingsretten er styrket over tid. Da Stortinget vedtok endringer av grunnloven i 2014 ble prøvingsretten til og med tatt inn i Grunnloven som § 89: «I saker som reises for domstolene, har domstolene rett og plikt til å prøve om lover og andre beslutninger truffet av statens myndigheter strider mot Grunnloven».
Det er dermed ikke noe udemokratisk i at domstolene prøver et forvaltningsvedtak. Tvert imot er dette demokrati i praksis. Viktige forvaltningsvedtak utfordres gjennom søksmål hele tiden. I 2009 gikk 80 nord-irakiske kurdere til sak mot staten for å få opphevet sine asylavslag. Ingen aviser mente domstolene blandet seg inn i asylpolitikken av den grunn. I 2010 truet LO Stat, LO Kommune, YS, Akademikerne og Unio med søksmål mot staten for å stanse pensjonskutt. Ingen aviser hevdet søksmålet truet demokratiet. Oljeserviceselskaper og redere har saksøkt staten over skatt. Hvorfor ba ikke Aftenposten domstolene holde seg unna skattepolitikken? Da massemorder Breivik saksøkte staten for å ha brutt menneskerettighetene hans, var pressen til og med ute og forsvarte hans rett til å gjøre det. Ikke rart juss-nestor Anine Kierulf reagerte med vantro på Twitter, da Aftenposten nå brått var imot prøvingsretten.
Etterslektens rettigheter
Det eneste som skiller denne saken fra eksemplene over, er at miljøorganisasjonenes søksmål gjelder individet og etterslektens rett til miljø, framfor individenes integritetsrettigheter. Enkelte vil kanskje mene at miljørettigheter ikke skal ha samme grunnlovsvern som de andre menneskerettighetene. Men det er nå en gang slik at et samlet Storting (med unntak av Frp) har vedtatt Grunnlovens miljøparagraf §112. Den er dermed sterkere demokratisk forankret enn regjeringens lisensvedtak. Avisene maler fanden på veggen når de hevder klimasøksmålet vil bane vei for andre mindre ideelle pressgrupper. Når LO, asyladvokatene og oljeserviceselskapene kan bruke prøvingsretten uten at avisene kritiserer det, hvorfor skal ikke miljøorganisasjonene ha samme rett?
Klassekampen ber i sin lederartikkel 24. oktober om konsistens i forholdet mellom juss og politikk. Er det noe som har vært relativt konsistent i dette forholdet, så er det prøvingsretten. Da må det være lov å be om at avisene også er noenlunde konsistente i dekningen av den. Så kan man gjerne diskutere om det foreligger brudd på miljøparagrafen eller ikke. Men det spørsmålet er det heldigvis en uavhengig domsinstans som skal avgjøre.
