På vidda gjennom omstillingens konfliktlandskap
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Den utviklingen vi allerede er inne i, som noen kaller den grønne omstillingen, innebærer en økt satsing på fornybar energi og utvinning av nye såkalte kritiske mineraler.
Utviklingen skjer i områder som allerede er i bruk, som det er etablerte rettigheter knyttet til og som er arnestedet for en kultur som majoritetssamfunnet har lett for å tape av syne. Finnmark er selve episenteret for denne omstillingen.
For hva betyr egentlig «omstilling» i praksis og hvem betaler prisen?
Ikke et nøytralt prosjekt
På ski, i møte med landskap, institusjoner og hverandre, utfordres vi: Den grønne omstillingen er ikke et nøytralt prosjekt. Den er full av dilemmaer, interessekonflikter, prioriteringer og makt. Nettopp derfor må den diskuteres langt mer åpent enn i dag.
Vår skitur over flere dager fra Alta til Karasjok har minnet oss på at vi fint kan leve med begrensede ressurser. Samtidig er det brutalt tydelig hvor krevende det faktisk er å skaffe det vi trenger for å leve her nord.
Vi spiste det som var tilgjengelig lokalt. Vi delte det vi hadde i pulken. Nettopp derfor fungerer turen også som en ubehagelig presis metafor: Slik kunne vi også levd på jorden – innenfor naturens og kulturens tålegrenser. Tålegrenser som kanskje er langt overskredet allerede.
Hva er normal natur?
I møtet med institusjonene i Alta, ble vi minnet på at hver generasjon har sin oppfatning av hva som er normal tilstand i naturen. Shifting baseline syndrome, lansert av Pauly i 1995, beskriver et mer grunnleggende problem i hvordan vi forstår naturtap: Hver generasjon ser naturtilstanden fra egen oppvekst som referansepunkt for hva som er normalt. Når forringelsen skjer gradvis, forskyves dette nullpunktet stille, nesten umerkelig.
Slik reduseres også vår kollektive hukommelse om hva naturen en gang var – og hva den kan bli igjen.
Naturmangfoldet endrer seg. I femårsperioden 2018-2022 ble inngrepsfri natur redusert med omtrent 830 kvadratkilometer i Norge, ifølge en analyse på oppdrag fra Miljødirektoratet. Dette tilsvarer omlag 116 500 fotballbaner. De største reduksjonene av inngrepsfri natur har skjedd i Sápmi (og Vestland). Det er her i Finnmark regjeringen planlegger et kraft- og industriløft med infrastruktur og energiproduksjon. Økt havbruk. Økt mineralproduksjon. Og økt tilstedeværelse av Forsvaret.
Der klimaendringene går raskest
Og det er i Arktis at temperaturøkningen som følge av klimaendringer går raskest, tre ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. Her har temperaturen økt med 3 grader siden 1971, og overflatetemperaturen er i økende grad over frysepunktet.
Hvilke sumvirkninger gir alle disse påvirkningene for natur og kultur? Det mangler vi kunnskap om. Må den grønne omstillingen være en trussel mot natur, og hva er viktigst hvis en må velge mellom natur og grønn omstilling?
Dette er dilemma vi som miljø- og rettsforskere står i fordi vi trenger energiomstilling vekk fra fossil energi og å bekjempe klimagassutslipp for å nå våre klimaforpliktelser.
Viljen svikter
Samtidig må vi redusere tap av naturmangfold. Selv om vi vet at nye inngrep må begrenses, er det nettopp her viljen svikter. Tiltakene er små, forsiktige – og utilstrekkelige.
Små endringer kan riktignok utløse større omstillinger. Men de kan også fungere som en sovepute: En serie av justeringer som gir inntrykk av fremdrift, samtidig som de reelt sett forsinker den gjennomgripende omstillingen som mange mener trengs – den som utfordrer hvordan vi produserer, forbruker og fordeler ressurser.
Resultatet er de små beslutningenes tyranni: Vi håndterer én sak av gangen, ett inngrep av gangen, og vi mister evnen til å se de samlede konsekvensene – og behovet for transformative samfunnsendringer som både FNs klima- og naturpanel etterlyser.
Tiltak som skaper nye problemer
Dette er et klassisk wicked problem – som Rittel og Webber beskrev det i 1973. Et problem som ikke har én klar definisjon, ingen enkel løsning og hvor tiltak på ett område ofte skaper nye problemer på et annet.
Tiltakene som løser det ene – som utbygging av fornybar energi – kan samtidig forsterke naturtap gjennom nye naturinngrep. Våre arealdisposisjoner i dag vil påvirke natur og samfunn i lang tid framover. Det finnes ingen enkel avveining, ingen løsning uten kostnader. Derfor kjennetegnes slike problemer av konflikt, usikkerhet og uenighet.
Vi har konsekvensutredninger, men vi mangler helhetsblikket. Inngrep vurderes stykkevis og delt, ofte i for liten skala og uten den tilbakeholdenheten som burde prege all bruk av natur.
Slik blir utredningene en form for trygghet: Vi dokumenterer hvert inngrep, men overser summen. Spørsmålet er om staten faktisk ivaretar naturen for etterslekten, slik Grunnloven §112 krever – og samisk kulturgrunnlag, slik §108 forutsetter.
Næring og kultur
Om det skyldes temperaturøkninger eller ikke, bød ferden ned mot Karasjok på is, smeltevann og gjennomslagsføre. Men vi kom oss fra vidda og til Sametinget. Og her fikk vi lære mer, ikke bare om den samlede påvirkningen fra klimaendringer og naturinngrep, men også hvordan befolkningen påvirkes.
Når vi ser hvilke naturinngrep som planlegges i områder med reindrift, slo en ubehagelig tanke oss: Kan vi være i ferd med å marginalisere reindriftsnæringen, ikke bare gjennom formelle vedtak, men også ved å stadig innskrenke områdene hvor den kan drives, samtidig som klimaendringene krever mer fleksibilitet og større områder.
Spørsmålet er hva som skjer når arealene som står igjen, ikke lenger gir et reelt grunnlag for næring og kultur.
På vidda?
Vi fikk høre hvordan slike endringer kan skape stress. Som i samspill med andre faktorer kan bidra til konflikter innad i kulturen, psykisk uhelse og vold.
Er den grønne omstillingen en trussel mot kultur? Det er et tankekors at disse områdene skal bygges ned til fordel for storsamfunnets behov, samtidig som samfunn og kulturer som lever med naturen og er lite miljøbelastende blir direkte berørt. Hva kvitter vi oss med i denne prosessen?
Og hvem er det som har hovedinteressen av det? Og kanskje er vi selv en klisje, der vi selv på vår enkle skitur, bidrar til økt turisme i sårbare områder. Er vi helt på vidda?
